Planeten Misantropolis deles av Muren. Ingen vet hvorfor den ble påbegynt, bare at byggingen ga mange arbeidsplasser. Ingen vet egentlig hva som er på den andre siden. Det virker ikke som så mange bryr seg. Ikke Dag heller - ikke før muren bygges så høyt at tomatplantene han dyrker på balkongen ikke får lys. Og Dags maursluker Skrotten trenger tomater for å leve. Her må noe skje.

Misantropolis minner litt om blant andre Pushwagners Soft City og Christopher Nielsen. Teksten henviser stadig til forskjellig populærkultur, uten helt å finne de store nye tingene. Men den aller siste siden gjør det hele verdt det. Den gir akkurat nok framtidstro.

Arto Paasilinnas Den elskelige giftblandersken - ja, hva i alle vide verden. Min første Paasilinna. Jeg lo meg ikke skakk, men følte meg likevel ganske så underholdt.

I alle fall: Linnea Ravaska, 78 år, bor på et idyllisk lite torp et stykke utenfor Helsingfors. Hun og katten. Men en gang i måneden får hun besøk av fosterbarnebarnet Kauko, som gjerne lopper henne for penger, lurer og bedrar. Han er en slask og en noksagt. Han kommer på regelmessige og mer eller mindre voldelige plyndringstokt sammen med sine kompiser. Linnea har funnet seg i mye fra Kauko, men denne gangen tar det hele av, og hun sender politiet på dem, etter selv å ha reist til sin tidligere elsker i Helsinki. Noe døgeniktene selvsagt ikke liker, og de bestemmer seg for å ta livet av gamla.

Men Linnea stiller ikke uforberedt. Hun blander gift og ordner vei i vellinga. Det blir en veldig dramatisk sommer med gift og pistolskyting.

Tidvis føles det som å vasse i finske stereotypier, men når det er skrevet av en landsmann, er det kanskje ok? Her har vi nemlig sauna og sisu og drikking nok til å ta livet av tre karer. Jeg er glad boken bare var på noe sånt som 175 sider. 200 ville vært for langt og kavete.

Høstens snakkis kan vel dette kalles. Hele romanen er på seks bind. Tre skal komme i høst - de siste tre til våren. Dette kommer ikke til å bli lange omtalen. Noe bør jeg jo spare til det har kommet flere. Jeg kjøpte bok to i går, og har så vidt begynt. Jeg er foreløpig lykkelig over at det er over 2000 sider igjen.

Hovedpersonen er, som kjent fra debatt og media, Karl Ove Knausgård selv, samt hans venner og familie. Og slikt går jo ikke upåaktet hen. Det er vakkert og fælt. Det er vanskelig å lese og sikkert ikke lett å skrive. Selv om det er sårt og vondt, er jeg likevel revet med og kunne ikke vente med å begynne på bok to.

Romanen er delt i to - den første handler om nyttår hvor Karl Ove er 16 og prøver å finne seg til rette i skolesituasjon og i livet. Det er i alle fall rammen - han sjonglerer historien og fletter det hele sammen med nåtid, kunstopplevelse og digresjoner. Og han skriver som ingen annen. Det er bare nydelig og sårt. Den siste delen av boka, som handler om farens død og oppryddingen han og broren måtte ta i den forbindelsen. Hjerteskjærende.

Sarah Salways språk er nydelig og konsist. Denne novellesamlingen har mye god lesing. Jeg har jo lest en annen roman av Salway, en litt snodig alfabet-roman, og liker det hun skriver veldig, veldig godt.

Jeg synes det er vanskelig å omtale novellesamlinger - om jeg skal gå grundig inn i det må jeg gjenfortelle litt fra hver novelle, og det ødelegger noe av konfekteskefølelsen. Men om jeg skal trekke fram en må det være den nervøse hjemmefruen som får besøk av en omreisende kjæledyrmaler, som forslår å male damens kjøleskap. 

Litt vanskelig å forklare dette, merker jeg. Det er noe med temaene hun velger, menneskene hun forteller om, og hjertet jeg har i halsen når jeg leser om dem.

Jeg får bare oppfordre mine lesere på det sterkeste: Løp og les!

Når jeg nå har lest min tredje Hovland, begynner jeg å tenke at det alltid er en innertier å ta opp en Hovland-bok. Man vet man vil bli sittende igjen med gevinst.

Ei vinterreise er to historier på en gang. Vi følger den omreisende emissæren Lindemann, som har reist tilbake til hjembygda for å finne sin Johanna. Han får følge med en gammel bekjent, Tomas i Dalen. Sammen legger de ut på en road trip man bare kan finne i et Hovlandsk landskap.

Den andre delen av boka er en dagbok, som vi antar er forfatterens egne fra han selv fikk vite at han hadde kreft. Det er usentimentalt og så bra. Undertegnede fikk lyst til å skrive dagbok igjen, men frykter det aldri vil komme opp på Hovlandsk nivå. 

Fine boka, altså. 

Omslaget er overstrødd med blurber (sånne forfatteranbefalinger, vettu) og sitater fra avisomtaler. Hadde jeg sett at Kate Mosse hadde anbefalt den, ville jeg kanskje blitt mer skeptisk. Ikke at jeg har lest Mosse, men jeg er likevel skeptisk. Jeg tror jeg virkelig vil blurbene til livs. De er med på å skape fordommer jeg ikke vil ha når jeg setter i gang med en bok. Om jeg da kommer i gang med den, for om jeg ser at Anne B. Ragde har anbefalt boken, havner den fort i gidder-ikke-bunken. Veldig fort. Og noen ganger er det sikkert ufortjent.

Men The glass books - hva handler den om? Ja, de tre heltene våre er jo sentrale. Vi befinner oss i en slags victoriatid i en navnløs by. Miss Temple, en ung overklassejente fra en øy-plantasje, har akkurat blitt dumpet av forloveden Roger Boscombe, og i et anfall av barnslig iver bestemmer hun seg for å følge etter ham for å finne ut hvorfor han brød forlovelsen. Og det er vel ikke nødvendig å si at hun finner mer en hun regnet med. 753 sider intens spenning følger.

Miss Temple møter og slår seg sammen med Cardinal Chang og Dr. Abelaird Svenson, henholdsvis leiemorder og lege/barnevakt for prinsen av Macklenburg. En odd trio som sammen forsøker å ødelegge en sammensvergelse av mennesker, som lager glassbøker av folks drømmer og minner. Jeg forsøker å skrive om det slik at det skal gi mening, men det er jammen vanskelig.

Stemningen er mørk, dyster, med mange gotiske trekk. Den har mer en en dæsj science fiction og fantacy. Og maskeradeball, erotikk,  alkymi, teknologi, politikk og sammensvergede skumlinger. Heltene våre løper og løper. Uten å ha tid til hverken å spise eller sove. Men drepe gjør de for fote. Det blir litt vel mye løping i ganger etter min smak, men Dahlquist klarer jo å holde meg fast i over en måned og i hundrevis av sider. En bragd vil jeg si. Og jeg liker det. Det er som å bli sugd inn i en av glassbøkene det skrives om. Jeg har landet på utsiden, shaken and stirred.

 The Glass Books of the Dream Eaters har kommet på norsk med tittelen Glassbøkene. Det er også snakk om en film, og ikke å forglemme - det finnes en bok nummer to: The Dark Volume, som jeg absolutt skal vente litt med. Nesten åttehundre sider gotikk får holde for en stund.

Strikketøy, pc og mange interessante bøker. Og når man kan plusse på med peiskos og te, er det lite å klage på. (Dette bildet er alibiet for å lage denne posten. Her er det i det minste bøker.)

 Dagens turutsikt er ganske langt fra drabantbylivet. Det er nå helt klart.

Og dagens kveldsmat er langt fra ueffen. 

Villa Europa fortelles av åtte personer - fire kvinner, og fire menn. Og den er en flom. Bjørnstad forteller disse åtte personenes liv i viktige øyeblikk. Han begynner med Erik Ulven, som reiser ut i Europa like før forrige århundreskiftet for å tjene penger. Men mest bruker han nok sin kones penger, mens hun sitter hjemme i Norge og lager et monument over reisene hans, Villa Europa, hvor rommene dekoreres ut fra Eriks reiser på kontinentet. Fra Erik, via hans husholdeske, hennes (og hans) sønn, dennes kone, deres tre barn og til slutt barnebarnet Bene. 

Flom, ja. Og den flyter godt. Den er lett å lese. Han fosser fram gjennom et helt århundre og forteller like godt Norges historie via de åtte hovedpersonene, men også et vell av bipersoner, som nesten alle er veldig viktige for framdriften. Han refererer stadig til den tiden han befinner seg i, til dagsaktuelle hendelser, musikk og samfunnsliv, noe som forankrer i samtiden og viser oss hvor han er. Det er en slags namedropping, men en som fungerer. Jeg er veldig fasinert av Villa Europa; av hvordan han har klart å fortelle et helt århundre gjennom disse enkeltpersonene, og hvordan han fletter dette så fint sammen. Den var absolutt verdt gjenlesningen.

Men jeg må vel også si at det tok litt tid før jeg utsatte søvn, jobb og det meste for denne boka. Den har ligget i lesebunken lenge, og det tok meg en halv bok før jeg var skrekkslagen, revet med og ikke klarte å slippe den. Det er altså verdt ventingen. Hold ut en stund, lær deg navnene og skrivemåten. det er verdt hver stavelse. Selv om det også skal sies at det ikke er alle som har kommet gjennom hele, og gir opp før de har blitt revet med.

Boken har tre fortellere - Olanna, ung, vakker og priviligert. Datter av rike foreldre og en klar overklasse i Nigeria på begynnelsen av 1960-tallet. Richard, brite, kjæreste med Olannas tvilling og Ugwu, Olannas unge "houseboy". Vi følger dem vekselsvis gjennom hele sekstitallet, fra tiden hvor Nigeria skulle finne sin vei etter at koloniherrene hadde sluppet taket, men likevel ikke hadde gitt fra seg all innflytelse, videre gjennom militærkupp, Biafras selvstenighet, og inn i borgerkrigen og sultkatastrofen som kom.

Hva vet vi om Nigeria, egentlig? Hva vet vi om Biafra? Hva vet vi om krigen? Jeg visste lite, men nå vet jeg litt mer. 

Og så har det seg jo sånn at jeg kjenner forfatteren. På nett i seks-syv år, og sånn på ordentlig i halvannet eller noe. Det gjør det ikke lettere. For å toppe det fortalte jeg henne at jeg har vanskelig for å blogge negativt om bøker, spesielt norske, da lar jeg heller være. Så nå må det blogges. For Eirabu er bra. Mer enn bra.

Eirabu er Kristine Toftes egenskapte fantastiske univers, som bygger på norrøn mytologi. Genremessig ligger den inne i fantasy-landet, uten at det behøver å skremme. Det er ikke mange norske fantasybøker på markedet, og knapt noen for voksne. Og paradokset er jo at jeg følte meg som et barn igjen da jeg leste denne. Jeg var inne i boka på en hel annen måte en i de fleste andre bøker. Jeg ble revet med, og pustet med Ragna, gråt for Aun, og fryktet for Berghitte. Jeg satt på hytta, i sommervarmen, og ønsket alle vekk slik at jeg kunne sitte og lese alene for meg selv, uten å bli minnet om at jeg selv ikke lever i Eirabu. Men så ville jeg heller ikke lese for fort, og jeg vet jo at det jo er minst to år til neste bok kommer. Det er lenge det.

Hvem kan like Eirabu? Mange. Jeg tror Eirabu forteller noe allmenngyldig om mennesker, plikt, krav og egne valg. Jeg tror den kan leses av eldre og yngre, kvinner og menn.

For meg er noe av attraksjonen at den handler om en verden som baserer seg på norrønt tankegods. Forfatteren har tatt norrøn religion og bearbeidet det til noe helt eget. Dette synes jeg er en sjeldenhet blant de som bruker norrøne myter i eget forfatterskap - ofte blir det en litt for lettvint gjenfortelling av myter, som vi virkelig ikke har sikre kilder til, ofte bare Snorres svært subjektive nedtegnelser. Slik er ikke Tofte - jeg vil påstå at jeg kjenner myteverdenen godt, men forfatteren briljerer virkelig og lager sin helt egne verden, som er spennende og gåtefull, og som jeg bare vil ha mer av. Mange har reagert på vanskelige ord, som gydje og slikt. En anmelder gikk så langt som å kalle en seidstav for en tryllestav. Jassågitt.

Jeg tror knapt noen bok kunne truffet mer midt i blinken. Jeg skal snart lese den på nytt, i alle fall før bok to kommer. Om en to års tid.

Det som endrer alt er akkurat denne dagen. Når den er over er ikke Mias familie det den var. Mia er alene igjen. (eller er hun det?) Hun holdes i kunstig koma, og ser tilbake på livet fram til dette. Hun snakker om foreldrene og broren, om sitt elsk-forhold til celloen, og ikke minst om sitt forhold til Adam og venninnen Kim. Er det nok som kan holde henne igjen, eller vil det være enklere og bedre å få lov til å gi slipp?

Dette er en vakker bok, som like gjerne kan leses av voksne som ungdom. En av de bedre "livet, døden og kjærligheten"-bøkene på en stund. Jeg likte den godt nok til å miste toget den morgenen jeg var nesten-ferdig. Den er befriende lite sentimental, og vil være med meg en god stund.

Denne omtalen er en del av en "bloggturné", som er en del av forlagets markedsføring av boken. Hvis du vil lese flere omtaler, kan du begynne med Reidun Beate, som omtalte i går. I morgen vil du finne en ny hos Mia Isabella. Du kan til og med følge turnéen på Fjaseboka. Virru værra med, så heng på!

Boken åpner med at presten Skugga-Baldur er på jakt etter en rev. En poetisk og vakker nok beskrivelse, men som ikke ga meg veldig mye. Og så følger en noe tettere skrevet fortelling om studenten Fridrik som kommer over en ung jente med downs syndrom, som sitter innelåst, og på vei til å fraktes til Danmark. Det hele føles som noe jeg har lest før. Ikke overraskende, ikke nytt og ikke helt spennende heller.

Sommeren bør få lov til å inneholde sluke-litteratur. Side opp og ned med noe mer lettlest, men likevel intereressant nok litteratur. Marian Keyes regnes vel som dronningen av Chick-lit, og med sin siste bok This charming man har hun virkelig slått til. Over 880 sider, og som vanlig tenker jeg at ikke alle er verdt det. 880 sider? Det er så mye for mye.

Men ikke for det - det er underholdende nok til å bli tre ekstra timer på hytta i regnværet, sånn at man blir ferdig. For Keyes er god til å holde på spenningen. Hun holder igjen opplysninger, og lar personene lyve oss opp i ansiktet. 

Keyes har i flere bøker hatt mange karakterer som får fortelle sin egen historie. De får egen font, egen stil og eget språk. Første karakter på banen er stylisten Lola, som finner ut at kjæresten Paddy skal gifte seg. Men altså ikke med Lola. Lola er selvsagt knust, og ødelegger nesten sitt eget firma og omdømme i sorgen over å ha mistet Paddy. Hun reiser til et lite sted på vestkysten av Irland for å komme seg. Personlig får jeg helt fnatt av Lola. Skrivemåten Keyes har valgt for Lola gjorde at jeg nesten kastet boken i veggen, men på et eller annet tidspunkt snudde det. Jeg vet ikke om det var før eller etter at hun møtte transvestitt-gjengen. Det tar av.

En annen av karakterene, Grace, er journalist, og framstår som sterk og stødig. Hun prøver å få tak i Lola for å  få henne til å snakke om kjæresten Paddy, som er Irlands unge, sjarmis-politiker. Er han virkelig så sjarmis som han framstår i media? Og han var kanskje ikke så snill med Graces søster Marnie heller? Både Marnie og Grace har egne stemmer i boka.

Etter at jeg leste Kate Mortons første bok, The house at riverton, i påsken, anbefalte jeg den "til fluktstolslesning og hengekøyehalloi til sommeren." Jeg tok visst meg selv på ordet - Mortons andre bok The Forgotten Garden ble lest i lånt hengekøye. Hengekøyelesning var det eneste jeg orket å gjøre i ferien  - med 30 grader i skyggen er det begrenset hva man skal behøve å gjøre.

I 1913 kommer en fire-åring med båt til Australia. Hun reiser øyensynlig alene, og har bare med seg en liten barnekoffert, hvor det blant annet befinner seg en eventyrbok. Hun blir tatt hånd av en tollbetjent. Hun blir hos ham og hans familie hele livet. Men hvor kommer hun fra? Hvorfor reiste hun alene? Selv husker hun ingenting, bare The Authoress. Så, når hun blir 21, blir hun fortalt at hun er adoptert, noe som er nok til å ødelegge livet hennes. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det virker ikke helt troverdig.

Vi følger delvis denne jenta, Nell, som voksen dame på jakt etter sitt opphav, som viser seg å være i Cornwall. Vi følger også Nell barnebarn Cassandra, som etter Nell død arver et hus etter bestemoren. I Cornwall. Morton syr lappeteppet pent sammen. Hun nøster litt her og der. Vi følger tråder som peker mot en Eliza Makepeace, som er forfatteren av boken Nell hadde med seg i kofferten på vei til Australia.

Vi får også Elizas historie, som er tett sammenvevd med Nells historie. Jeg tror nok jeg likte The house at Riverton bedre - The forgotten garden går opp som en kabal man jukser med. Det finnes ikke en løs tråd. Det hele er ganske polert, men det er jo underholdende. Og engelsk herregårdsliv er fasinerende å lese om. Men det er ikke noe originalt her, altså, tidvis minnet dette meg veldig om det jeg leste av A.S.Byatts Besettelse. 

Vidar Kvalshaug har vært et ubeskrevet blad for meg, til tross for at han har gitt ut både noveller og romaner. Jeg så/hørte ham lese fra sin siste novellesamling "Den første av dine aller siste sjanser" under litteraturfestivalen i år. Han leste en svært gripende novelle Sånn går det når man ikke er snill, som handler om en gutt som venter på at faren skal komme hjem fra sjøen. Moren forteller ham at det er opp til ham om faren kommer hjem igjen. Jeg har lyst til å denge henne.

I tittelen ligger det en del håp - selv om det kan se dramatisk ut, betyr det ikke at alt håp er ute. Vi kan faktisk snu. Men tematikken er ofte litt tung. Det handler om sorg, savn, angst og hemmeligheter. Jeg ble personlig veldig engasjert i flere av personene i novellesamlingen. Jeg har fremdeles et par av dem langt framme i minnet, selv om det er en stund siden jeg leste boken. Kvalshaug er drivende god, synes jeg. Han bestemmer over meg som leser - han forteller det han vil, tier med det han vil og avslutter der han vil. Strålende.

Jeg klarer ikke helt å finne på noe velformulert å skrive om Anne Oterholms Tilfedigvis begjær.

Tilfeldigvis begjær handler om 29-årige Tyra, som kjeder seg gjennom tilværelsen. Hun er universitetsutdannet, og jobber for tiden som funksjonær på et bibliotek. Hun spiller spill, småstjeler litt i butikker, og har sex. Det virker som om det er det hele. Og nå, når hun skal ha ferie, har hun tenkt til å bli i byen og ikke gjøre noe som helst. Hun skal ikke ha sex heller. Venninnen Silje har veldig liten tro på at dette skal gå bra. Og når kusinen Lise inviterer Tyra med på hyttetur med seg og mannen, sier Tyra ja takk. Og det er her spenningen ligger. Mellom Tyra og kusinens mann.

Anne Oterholm beskriver en veldig tiltaksløs Tyra. Jeg blir helt kokos av Tyra, som bare lar ting skje, og som ikke helt tar tak i noe som helst. Tyras kjedsomhet smitter, og det sier litt om hvor godt Oterholms språk og treffer historien. Men av og til synes jeg det blir for overfladisk. Jeg klarer ikke helt å tro at det finnes folk som kjeder seg som Tyra. Jeg håper i alle fall ikke det.

Den 72-årige og søvnløse forfatteren August Brill prøver å holde vonde minner unna ved å dikte opp historier. Han ligger i mørket og dikter en alternativ verden der tvillingtårnene fremdeles står, men hvor USA likevel er i krig - en borgerkrig. August Brill dikter fram Owen Brick, en tryllekunstner, som våkner og finner seg selv i denne alternative virkeligheten, og som får ordre om å drepe.

Brill strever seg gjennom netter hvor minner om egne feilgrep plager ham, konens død piner ham, og ikke minst opprives han av minnet om barnebarnets kjæreste Titus, som for ikke lenge siden har gått i døden under tjeneste i Irak. Brill bor hos datteren Miriam, og huset tynges av Brills sorg over sin kone, over Miriams sorg over ektemannen som forlot henne og barnebarnets sjokk og sorg over Titus død.

Brills oppdiktede historie om Owen Brick som treffer meg best. Den er så god, og jeg skulle gjerne lest mer, men Brill og Auster avbryter den når de finner det for godt. Og de er jo i sin fulle rett, men styrken i Man in the dark ligger ikke i Brills historie dessverre, selv om temaene er store nok.

Jeg skulle jo også sagt noe om språket. Jeg tror det får holde med å si at jeg synes det er vakkert og nydelig. Men å si at Auster kan skrive, er vel ikke akkurat revolusjonerende. Jeg tror det er en og annen rundt omkring som har oppdaget det samme. Nå er jeg på min tredje Auster, og det skal helt klart bli flere.

Når jeg prøver å komme inn på Bookerprisens hjemmesider, virker det som om de rett og slett er litt sprengt, for det er går virkelig ikke. Kanskje det er andre som også er lykkelige over at hun har fått prisen? Nobel neste?

Dag én har passert. Vi har hatt første vakt på festivalkontoret. Stressende, og fantastisk morsom. Undertegnede har vært på tv, og har også vært scenearbeider under den nydelige åpningsforestillingen. Det er mye å si om den, men jeg hadde litt hjerteklapp for alle oppgavene jeg skulle gjøre. Alle og alle, ikke mange, men mange nok for en urutinert scenearbeider.

Over her kan planlegging av dagen beskues. Vi krysser av for Oversettertimen med Ragnar Hovland, om å skremme barn skikkelig. Vi krysser av for Berit Bildøen, og  jeg skal prøve å få med meg fantastiske The terrible infants i kveld.

Først så vi Ragnar Hovland i Søndre Park, i serien som kalles Oversettertimen. Det høres kjedelig ut, men det er virkelig ikke det. Hovland og kjedelig finnes ikke i samme setning. Han snakket om barn og hva som skremmer dem. Han snakket om folkeeventyr og at noen av dem skremte ham, og nesten lagde sår i sjelen hans. Selv har jeg fremdeles skader etter Kjæresten i skogen, men det var ikke noe annet eventyr jeg heller ville høre. 

Så hørte vi Brit Bildøen som leste et essay om Amalie Skram, som dessverre ikke ble med i Kanon som det norske folk stemte fram i fjor. Og jeg kjenner at jeg må hjem og finne fram både Hellemyrsfolk og På St.Jørgen.

Nå er det snart forferdelige barn i Maihaugsalen. Jeg gleder meg sånn.