Mary vokser opp i et ganske fattigslig miljø i Rodesia, dagens Zimbabwe, med en alkoholisert far, og en mor som forsøker å få økonomien til å gå rundt. Når først moren, og så siden faren dør, kan endelig Mary kaste av seg minnet om fattigdom, og leve et fritt og ungdommelig byliv, helt til hun hører noen venninner si at de ikke tror Mary noen gang kommer til å bli gift. Mary kaster seg rundt og aksepterer bonden Dick Turners frieri. Dick legger ikke skjul på at han er fattig, men Mary forstår heller ikke hvor fattigslig livet deres skal bli. Dick jobber og sliter på gården, og setter i gang prosjekt etter prosjekt som han aldri fullfører og som sakte tapper dem for penger. Mary går rundt i kjedsomhet og apati, og ikke minst i skuffelsen over Dick og over livet, og hun går sakte til grunne.

På sett og vis graver hun sin egen grav, hun lar seg jo falle ned i denne apatien, og prøver bare i liten grad å gi seg selv ting å gjøre. Det som virkelig dytter henne utfor er forholdet hennes til en av de svarte arbeiderne på gården.

Det som kanskje har plaget meg mest, er at jeg nok lette etter en helt/heltinne i denne boken, og det kunne hverken Mary eller Dick bli for meg. Marys forskrekkelige oppførsel overfor de innfødte afrikanerne, er nok dessverre tidsriktig, men den er ikke desto mindre en oppførsel jeg ikke kan forstå fra min lesestol i 2008. Hun hater dem, hun kan ikke utstå dem, og hun har intet ønske om å forstå, eller heller ikke å gjøre seg forstått. Hun vil bare komandere, kreve og kue afrikanerne til å gjøre som hun sier. Og det er her i dette minefeltet av makt og forakt Mary selv legger grunnlaget for egen død.

Om jeg liker den? Den har stått seg veldig godt til å være et debutverk, men jeg ble tidvis litt sliten. Ikke minst av at Marys apati og vondskap. Men det er gode psykologiske portretter, i alle fall av Dick og Mary, men dessverre ikke i samme grad av mannen Mary innleder forholdet sitt til, Moses.

Interessant nok har Lessing vært ute denne uka og forbandet at hun fikk Nobels litteraturpris. I følge Aftenposten skal hun ha kalt den "a bloody disaster». Etter at hun fikk prisen har hun rett og slett ikke ork til å skrive, fordi hun er så nedrent av journalister og fotografer.

Men det er jo veldig mye å ta av innen genren. For de som vil være tidsaktuelle, kan man trekke fram vinneren av Nordisk råds litteraturpris i år, Naja Marie Aidt, vant med sin novellesamling Bavian. Hun kommer til Litteraturfestivalen, forresten. Også en av nordmennene som var nominert, Merethe Lindstrøm, ble det for en novellesamling, nemlig Gjestene. En annen svært anerkjent novelleskrivende nordmann er Hans Herbjørnsrud, som også ble nominert til samme pris i 2002. Det er nesten vanskelig å nevne noen, for det er så mye å ta av. Sigurd Hoel, Johan Borgen, Barbara Gowdy, Kjell Askilsen. Ja, det er bare å velge.

Selv har jeg lenge vært dårlig på å lese noveller. Jeg har stort sett lest dem i et strekk, men denne gangen tror jeg at jeg skal lese en og en, og så heller lese noe annet mellom.  

Min Afrika-bok er The Grass is Singing av Doris Lessing, men jeg har kommet sent i gang, og har et stykke igjen. Den virker bra så langt.

Romanens hovedperson, Ezekiel Murphy, Ez, har vært arbeidsledig en tid, og har endelig fått jobb som vaskemannskap på et offentlig toalett. Ez er, som både sjefen, Mr. Reynolds og kollegaen Jason, fra Jamaica, men de har likevel svært forskjellige syn på livet. Ez oppdager, ikke uten undring, etter en stund at toalettet blir brukt til mer enn ett formål:

"When Ez looked again there were two pairs of shoes in the nearest cubicle, facing each other. As he watched, one pair of shoes turned the other way."

I utgangspunktet forsøker de tre, absurd nok, å jage mennene om hygger seg på toalettene ved å slå føttene deres med en stokk, men etter at kommunen har sett seg lei på klagene fra andre brukere av toalettet, må de tre iverksette hardere tiltak. Og det får litt andre konsekvenser enn både kommunen, Ez og kollegene hadde ventet.

Dette er en virkelig kort liten snutt av en roman, bare 140 sider, og med dobbelt linjeavstand. Men alt den rommer! Rasisme, homofobi, toleranse, synd og skam. Og virkelig gode bilder på Ez’ familieliv. Jeg er overveldet over at man kan lage så mye ut av så få ord.

Forlaget The Friday Project hadde planer om å utgi tolv romaner av Warwick Collins i år, en i måneden, og jeg håper jo fremdeles at de kommer til å gjennomføre, selv om det kan se ut til å spøke for dem i denne artikkelen i The Guardian.

Undertegnede har feiret verdens bokdag med å være med på lanseringen av Norsk Litteraturfestivals program, som ble offentliggjort i dag. Noe visste jeg om, noe er kult, noe er fantastisk, alt er så gjennomført, og det hele lover så inderlig godt. Den største hemmeligheten er at Margareth Atwood skal være med - live i det virtuelle rom. Som det skrives i programmet: "Intervjueren vil befinne seg sammen med publikum i Søndre Park. Forfatteren vil være i Toronto. Samtalen mellom dem vil bli produsert på skjerm, der de to vil oppholde seg i et felles virtuelt roim. Med dette ønsker festivalen å vise det ypperste av fremtidsrettet teknologi."

Men det var mer i dag også - en lansering av boken Norsk litterær kanon, en bok med 25 essayer om verkene som ble en del av vår norske kanon. Av forfatterne kan nevnes Erling Kittelsen, Cornelius Jakhelln, Karl Ove Knausgård, Jan Kjærstad og mange andre. Jeg har mitt eget eks, og gleder meg til å lese i det, men det spørs om boken i kveld på vike plassen for programmet, som jeg virkelig må fordype meg i. På bildet over kan man se: festivalsjef Randi Skeie (stående), Aslaug Nyrnes (forfatter av essayet om Erasmus Montanus; til venstre), Stig Sæterbakken (redaktør av boken; kunsterisk rådgiver) og til slutt Janike Kampevold Larsen.

Det mumles det om sabotasje, situasjonen er kritisk, men jeg mistenker at den på alle punkter ville blitt oppfattet som langt farligere. Store deler av Oslos boliger har ikke annen oppvarming enn strøm, og når strømmen da blir borte i dagevis, ville man hatt store, store problemer. Riktignok er det flere som prøver seg med et bål på stuegulvet, og med et nedbrent leilighetskompleks som resultat, men det virker kanskje ikke helt kritisk nok. Jeg tror at dramatikken ville vært langt større om dette virkelig hadde skjedd. Folk ville blitt masseevakuert, lenge før de faktisk blir det når en gasstank springer lekk på Bislet. Og jeg forstår ikke helt hvordan Øybøs personer kan drikke varm drikke? De fleste har kanskje primusen liggende i garderobeskapet og vet hvordan man skal forholde seg om strømmen skulle gå i 30 graders kulde?

Vi følger firebarnsfaren Otto Horn, gift med Sara. De lever et ganske vellykket liv i leilighet på Bislet. Otto er nyansatt ved Historisk institutt på Blinder, og foreleser om radikalitet, RAF og terrorisme, noe som skal vise seg å ha større betydning enn Otto forstår. Under snøukene flyttet Ottos foreldre hjem til Otto og Sara; Ottos far er døende. Men det hele begynner likevel med at Otto møter en kvinne han ikke kan plassere, som viser seg å være venninnen til Ottos tidligere kjæreste Helle. Denne venninne kan fortelle at Helle tok livet av seg høsten før. Og Otto vet jo at de var sammen, men han kan ikke huske noe av livet med Helle. Og det er her ledemotivet i romanen ligger - glemsel og hukommelse. For hvordan kan Otto ha glemt Helle? Hvordan kan han ha mistet tre år av livet sitt med henne? Hva er virkelig og hva er fiksjon? Otto virker som om han har store problemer med å huske, og repeterer stadig det han opplever, som for å ovebevise seg selv om at det som skjer er virkelig. "Dette er min sønn. Dette er min familie."

Alle ting skinner er en spennende roman, spenningen drar meg framover, samtidig som romanen krever sitt av meg som leser. Den følger to spor, dagens moderne, nedsnødde og strømløse Oslo, og en nær fortid hvor Otto lever sammen med Helle. Vi blir også kjent med Ottos kompis Thomas, som sier mye, gjerne bare for provokasjonens egen skyld, men som til slutt kommer til at han ikke lenger vil si noe annet enn det han mener.

Dette er virkelig større og bedre enn man kan regne med å finne i en debutbok. Den er skolert, reflektert og velskrevet, og nå etterpå sitter jeg bare og tenker at jeg vil ha mer. Jeg leste jo samme forfatters Ingen er alene for ikke lenge siden, og håper virkelig på at bok nummer tre må komme snart.

Og så må jeg si at jeg lurer litt på hva personen som søkte etter følgende, var ute etter: "hva er en tv regissør".

Hoem beskriver, som tittelen så tydelig sier, sine foreldres historie fra deres tidlige ungdom, og fram til de møtes og videre litt inn i resten av livet deres. Men det er ikke veien videre som er veldig viktig her, for det er nok behandlet i Hoems roman Heimlandet Barndom, som jeg enn så lenge ikke har lest. Men jeg tror det kommer, både fordi Hoems historie fengsler meg, og fordi pennen hans fenger meg.

Andre omtaler jeg har lest, snakker om patos, men jeg føler ikke at dette tipper over, som det sikkert kunne gjort. Jeg synes tvert imot det er vakkert og ganske stilferdig. I alle fall til å handle om slike store temaer. Og ganske så storartet at man kan skrive så nydelig om sine egne foreldres liv. Noen av setningene hans leser jeg gang på gang, bare fordi de er så vakre, og fordi det er så stor høyde i dem.

Romanen kom ut i 2005, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2006. Og de fleste kjenner kanskje til denne historien nå? Knut Hoem vokser opp på en gård i Romsdal, men finner tidlig ut at hans kall er å forkynne Jesu budskap gjennom indremisjonen, og den store konflikten i livet hans blir fra da av mellom kall og odelen han har på gården Hoem. Han vil ikke annet enn å spre Guds ord, og er for evig bundet til en gård han ikke egentlig ønsker å drive. Moren kommer fra små kår i Øyer, og jobber først som tjenestejente og griskokk, før hun blir ansatt på sykehjemmet i Fåberg. Og så, i 1944, møter hun sin store kjærlighet - en tysk soldat som hun har et intenst forhold til, men som blir sendt bort omtrent på samme tid som hun forteller ham at hun venter barn. Sviket er enormt og hun er evig såret av det. Hun føder en datter, og klarer seg på et vis, med skammen og konsekvensene av kjærligheten til den tyske soldaten. Men så blir det da Kristine og Knut, og det var vel kanskje ikke den store kjærligheten da de giftet seg, men den vokste. Som Kristine sa til sin seksårige sønn som spurte om hun elsket faren hans: "Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik."

Av skjønnlitteratur er min store favoritt er Barbara Kingsolvers Gifttreet, jeg leste den i fjor og har omtalt den her. Jeg har også lest Coetzees Vanære. Men det er virkelig mengder å ta av. André Brink har skrevet noe sånt som 17-18 bøker, og blant annet Before I forget, som jeg har planer om å lese i april. Barbara Gowdy har skrevet veldig vakkert om elefanten Mud i The white bone. John le Carré har skrevet Den evige gartner, eller hva med Alexander McCall Smiths bøker om Precious Ramotswe? Serien om The No.1 Ladies’ Detective Agency teller nå ni bøker.

Den ung nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, som har skrevet bøkene Dyprød hibiskus og En halv gul sol kan kanskje også være et alternativ? Henning Mankell har også skrevet om Afrika i boken Beretning fra tidens strand. Ellers kan Zakes Mda nevnes (Måter å dø på), Athol Fugard (Tsotsi) og Ngugi Wa Thiong’o (Wizard of the crow), Alan Paton (Cry, The Beloved Country). Og selvsagt the grand, old ladies Nadime Gordimer og Doris Lessing.

Men det er også mye bra faglitteratur om Afrika. Selv har jeg akkurat lest en bok av Tomm Kristiansen. Men han er bare en av mange man kan lese:

Stephanie Nolen – 28 stories of AIDS in Africa
Ishmael Beah – En bedre dag i morgen
John Pilger – Frihet neste gang (handler om vestlig politikk i verden generelt, ikke bare Afrika)
Jarle Simensen – Afrikas historie
Kapuscinski – The shadow of the sun
Marinovich – The bang-bang club
Guest – The shackled continent
Mandela – Long walk to freedom

Kos dere med Afrika i april! 

Romanens forteller, Leo Hertzberg, er en analysator - han vurderer, analyserer og gjennomgår sine 25 år som kunsteren Bills nære venn. Leos og Bills familier bor i samme blokk og deler hverdag, fest og ferier, og ikke minst deler de kunsten. Leo er kunsthistoriker og vennskapet mellom de to mennene innledes når Leo kjøper et av Bills tidlige bilder. Gjennom Leo får vi en gjennomgang av Bills kunst, og dette er det en del som har reagert på - de synes det er for langt og for mye, men jeg ser denne refereringen som viktig. Vi blir kjent med Bill på en spesiell måte gjennom kunsten hans.

Det er en roman spekket med informasjon om kunst, hysteri og anoreksi, og det kan vel bli altfor mye om du ikke er interessert nok. Dagbladet skrev i sin tid at romanen var "spennende, men klisjéfylt", og var ikke helt begeistret. Jeg er ganske begeistret. Jeg får vondt i hjertet av å lese om Leo og hans kones reakson på sønnens død, hvordan forholdet deres løses opp, og hvordan Bills familie takler deres sønns løgner og liv rett over grensen til det lovlige.

Hvis du tror du kan tåle utlegninger om New Yorks kunstliv på 80-tallet og om hysterikerne på Salpêtrière, vil jeg anbefale at du forsøker deg på What I loved, og om du gjør det håper jeg du kommer deg over den første 1/3-delen, for det som kommer etterpå er "hur bra som helst".