Bookhouse girls

I dag sangtekst av Jason Molina. Du kan se den framført av Magnolia Electric Co., som jeg var på konsert med i mai, her. Jeg får dessverre ikke til å legge inn youtube-videoen i bloggen. Sorry. 

I’ve Been Riding With The Ghost
While you was gone you must have done a lot of favors
You’ve got a whole lot of things I don’t think
That you could ever have paid for
While you’ve been busy crying
About my past mistakes
I’ve been busy trying to make a change
I made a change
I’ve been riding with the ghost
I’ve been doing whatever he told me
I’ve been looking door to door to see
if there was someone who’d hold me
I never met a single one who didn’t see through me
None of them could love me if they thought they might lose me
Unless I made a change
See I ain’t getting better. I am only getting behind
I am standing on a crossroad trying to make up my mind
I’m trying to remember how it got so late
Why every night pain comes from a different place
Now something’s got to change
I put my foot to the floor
To make up for the miles I’ve been losing
See I’m running out of things
I didn’t even know I was using
And while you’ve been busy
Learning how to complain
I’ve been busy learning
How to make a change
I made it (almost) (again)

Hva skjedde egentlig siste dag? Jeg hadde endelig fri og kunne gå på alt. Intet mindre. Dagen begynte med et foredrag om et nyere verk, Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, fra kanon som ble offentliggjort tidligere i uken. Et ambisiøst prosjekt fra år 2480, og skrevet på et slags underlig babelsk vestnorsk, en blanding av tysk, nederlandsk, norsk og engelsk. Jeg fikk ikke tatt bildet av foredrager, ser det ut til i ettertid, men jeg har tatt en mengde bilder av stedets lysekrone.

Jeg gikk tidlig derfra, og fikk en mengde irriterte blikk. Med rette - jeg burde visst bedre. I Søndre Park ble Marit Kaldhol og Ivo de Figueiredo intervjuet av Magnhild Bruheim om grensegangen det er når man skriver om et liv - kan man bli utro mot det livet man skriver om? På dette tidspunktet hadde hodet mitt gått i tåkemodus, og jeg husker ikke så mye glupt jeg kan rapportere dessverre.

Videre så jeg Sigrid Combüchen som snakket om hva Hamsun var tro mot. Jeg blir alltid så glad av å se mennesker ha et helt foredrag i hodet sitt, som det klarer å formidle uten manus og 1,5 mill transparenter eller en eviglang power point-presentasjon. Etter dette var det diktlesing av Geir Uthaug, Torild Wardenær og Sigbjørn Skåden, sistnevnte var nominert til Nordisk råds litteraturpris med sin diktsamling Skuovvadeddjiin gongas (Skomakernes konge)  - en episk lyrisk bok med handling fra mellomkrigstidens Ofoten, men som likevel støtter seg på den europeiske myten om den evige jøde.

Les mer om Sigbjørn Skåden her og her. Den egentlige grunnen til at jeg gikk hit var å høre Sigbjørn, det skal jeg gladelig innrømme. Etter hans lesning ble han joiket av en mann jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Dagen hadde også et samisk preg videre. Som takk til de frivillige fikk vi en konsert med Niko Valkeapäa. Niko Valkeapää fikk spelemannsprisen for den første platen sin, og det er ikke rart, for musikken var så usannsynlig vakker. Lavmælt og nydelig, tåredryppende fin. Jeg skulle bare ønske jeg kunne forstått tekstene, skulle ønske jeg kunne samisk. Niko Valkeapää er et virkelig tips altså. Sjekk musikken og finn ut når han spiller i nærheten av deg neste gang.

Over: Niko Valkeapää med musikerene Per Willy Aaserud og Georg Buljo under Sigrid Undsets strege blikk.

Siste post, for meg, var en debatt ledet av Erling Lægreid, hvor Vigdis Hjort, Wencke Müleisen, Lene Therese Teigen, samt en annen kvinne jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Tema: Vår tids syn på utroskap. Høres det interessant ut? Kanskje ikke egentlig, men jammen var det det, altså. Jeg er veldig glad jeg gikk dit.

Og så var årets festival over. Det er alltid rart ved avslutningen av noe så intenst. Nostalgien våkner jo. Jeg lurer litt på hva som vil stå tilbake? Sikkert Maja Lee Langvad, Marina Lowden og Kersti Ståbi. Og en dyr festival ble det - fire cd-er kjøpt, og når Valkyrien Allstars kommer med sin debut i oktober blir det jo en til. Dessuten er det mange bøker må jeg sjekke ut også. Altså en ypperlig festival.

Et utsnitt av et svært nedkskrevet program. Jeg er sikker på at ingen, utenom meg selv, og knapt det, kan forstå et kvidder av notatene mine.  

Det var ikke nok Kerstin Ståbi, det tror jeg bare ikke det kan bli. Hun holdt egen konsert med band på Banknatta, men jeg måtte rett og slett hjem. Lørdag sang hun alene i Lillehammer kunstmuseum, vakre folkeviser med verdens nydeligste stemme. Jeg har kjøpt cd, men det viste seg å ikke inneholde så mye folkemusikk, men pent er det likevel. Hun fortalte også et fantastisk eventyr. (Og en av hennes favorittbøker er overraskende nok Svenske sentralbyråets statistikkårbok!)

Man kan vel ikke si at Søndre Park var fylt til randen, men jammen var det mange som ville høre på Sara Stridsberg snakke om sin bok Drömfakulteten. Et veldig interessant intervju, men det er ikke så enkelt å konsentrere seg om det som skjer på scenen når man er litt surrete, står i solen og det summes i publikum, og egentlig er man litt sulten og tørst. Og snart skal man løpe videre.

Men hun sa lure ting altså - om fortelleren i boka, som ikke er henne, og den ikke hyggelige følelsen av å svike Valerie. At forleggeren hennes først ikke ville gi ut boken, for det var jo ingen roman, men som også til slutt ga seg, og som advarte om at hun sikkert ikke kom til å få noen lesere av den. Hun sa også noe jeg synes var interessant (lettere gjenfortalt): Her sitter jeg og sier masse teit om Valerie Solanas, og så geniforklares det fordi jeg har fått Nordisk råds litteraturpris. Det er så rart.

Og hun fortalte om SKAM - en sammenslutning av forfattere som skal hjelpe hverandre gjennom ensomheten i forfattergjerningen. Den kom i stand etter en høst med mange utgivelser med kvinnlige forfattere, og veldig mange av utgivelsene ble stemplet som uinteressante, for personlige eller annet. Man kan ringe og så kommer de syklende i fine parykker og har med kake, eller man kan ha dem med på opplesninger og dess like, og da er de oppmerksomme lyttere og klapper og heier.

(Jeg vet ikke om Edvard Hoem, som sto like bak podiet under hele sekvensen visste at han nesten var mer synlig enn Sara Stridsberg?)

Jeg var også innom Helge Hognestad på veg til noe annet, og jeg tror vel rett og slett det ikke var noe for meg. Det hørtes så lovende ut i på papiret, om å være tro mot seg selv, men kombinasjonen av Jesus og at jeg måtte stå litt sånn krøkkete under hele foredraget, gjorde vel at dette ikke var noe for meg.

Så tilbake til Lillehammer Kunstmuseum og møte mellom Siss Vik og Martina Lowden. Jeg spurte sistnevnte om signatur i boken min, og det var jo greit, men jeg har aldri gjort sånt før, og jeg likte det ikke. Det føltes så framfust.

Siss Vik åpnet med å kommentere det jeg tenker: Det er ganske rart å se noen som er født i 1983 brakdebutere, for det gir oss et perspektiv på våre egne liv. Hva i alle vide verden har jeg brukt livet mitt på? Lowden svarte at hun hadde bestem seg tidlig for å debutere så tidlig som over hodet mulig. At hun allerede som 15-åring hadde følt seg for gammel, siden hun hadde lest en annen forfatter som hadde utgitt en nydelig bok som 12-åring. Så hun begynte å skrive, prosjekt etter prosjekt. Blant annet et stort short cuts-aktig-prosjekt med skjemaer og innviklede forhold, men hun ble sliten allerede etter å ha skrevet skissene, altså uten å ha skrevet noe av romanen. Men så snakket hun med en venninne som var på utkikk etter nye, unge spirer og hun overbeviste Martina om at dagboken hennes var et funn, og plutselig ble Martina nesten som en popstjerne å regne. 

Martina Lowden ser utrolig sjenert ut, sjenert og nesten forknytt, men så begynner hun å snakke om sitt kjærlighetsforhold til litteraturen. Det er som en metamorfose. Hun hevder sin rett til å være gamlisungdom, som dyrker "gamle verdier" som strikking og brødbaking - hun sier hun er en gammel dame og en gammel mann innestengt i en ung pikes kropp. Hun er maksimalist, noe som ikke er en overraskelse etter gullsnittet på boken.

Boken er altså en autentisk dagbok over tre år, fra 2003 til 2006, og snart skal jeg lese den og skrive om den i bloggen. Tålmodighet, venner.

Etter Lowden løp jeg til festivalkontoret og gjorde en innsats igjen.  

Kjære deg som nå er lykkelig eier av Sara Stridsbergs Drömfakulteten. 
At du ser en bok ligge ved siden av vesken min på kafé betyr ikke at den er fritt vilt. På sett og vis er den deg vel unt - jeg ser (nesten bare) på tyveriet ditt som litteraturformidling, men det var irriterende å ikke få den signert av Stridsberg på lørdag slik planen var. Men kos deg. For all del.

Men altså: Banknatta er først og fremst en musikalsk kveld. For meg i det minste. Jeg mistenker at mange andre har helt andre intensjoner. Jeg møtte en ung bekjent musiker på veg inn da jeg gikk, han skulle spille fra 01.00 og utover og gledet seg ikke til overfallet som høyst sannsynlig ventet ham mot slutten av kvelden - den desperate jakten på noen. Hvemsomhelst. Det er morsomt, og nesten litt skremmende, å være på Banknatta edru. (For de som ikke har vært på Banknatta før: Kulturhuset Banken er, kanskje ikke så overraskende, Lillehammers tidligere Bank. Stort monumentalt bygg, som nå er kulturskole og kulturell arena. Mange av festivalens arrangementer er her, og under Banknatta skjer det masse i forskjellige etasjer og saler. Men viktigst er nok festen.)

Først ut var Gabriel Fliflets prosjekt: Columbi Egg. Mange gjester - Storm Weather Shanty Choir, Eiliv Groven Myhren (som mange i det siste forbinder med oversettelsen hans av Ringdrotten) og vakre Kerstin Ståbi. Se den vakre kjolen på bildet over her- den er kanskje noe av det flotteste sceneplaggene jeg har sett. Og sangen. 

Storm Weather Shanty Choir var stor morro, altså. Seks staute unge karer som sang sjømannsviser og showet, og som fikk en helt sal, og en svært motvillig sal til å hoie og synge fra hjemmelaget karaokemaskin (store ark med refrenget på). Fantastisk morsomt.

Jeg begynner å grue meg til neste flytting. Det kommer ikke til å bli få bokkasser å bære. Med den farten bøkene kommer inn i huset nå, må vi pakke en ekstra semi-trailer for å få med alle. Men for min del kan godt sofaen skrotes, bare bøkene blir med.

Oppdagelse gjort i Oslo denne gangen: Narvesen (ikke den som ligger ved fontenen, men den i Roald Amundsensgate) på National selger Wordsworth-klassikere. Altså uforkortede klassikere til 39,- pr.  stykk. Utvalget var kanskje ikke det største, men det var jo en god del jeg kunne tenke meg å ta med hjem. Det ble heldigvis ikke så mange, bare Charlotte Brontë: Jane Eyre og Johanna Spyri: Heidi.

Sistnevnte var min STORE favoritt da jeg var barn. I tillegg fant jeg Harry Thompsons This Thing of Darkness. En litt sliten paperback, men den også til 39,-. De observante vil se at jeg har et nytt eksemplar av Mason&Dixon. Jeg har også bevilget meg siste numre av Bøygen og Bokvennen. Snart skriver jeg nok noe om dem også.
 

Utover dette besto besøket stort sett i konserter, fire på fem dager: Malajube på Garage, operasyngende venninne på Café Frølich, Jono el Grande på Parkteateret og til slutt Magnolia electric co. på Rockefeller, som kan beskues til venstre. Bildet er tatt av Andreas, som også var på konserten.

[usynlig tekst]Det ble også litt tid til noe rangel, noe som kan forklare at det ikke har kommet nye anmeldelser fra denne kanten.[/usynlig tekst]

Det ble lite lesing. Jeg har kommet til hele side 39 i Knausgård. Huhei, hvor det går.

I Dagbladet i dag skriver Henning Reinton: Lykkelige er de som grep sjansen og så Joanna Newsom på Rockefeller i går kveld.

Jeg er en av de lykkelige. Det var virkelig en minneverdig konsert, så vakkert at man kunne få tårer i øynene. Og aldri har jeg hørt en så stille sal og så mye applaus. Som Henning Reinton skriver, var det flott å se konserten litt fra siden -  det var så vakkert å se hendene hennes løpe over harpestrengene.

Vil du se bilde av nydelige Joanna, kan du følge denne linken. Riktig nok er det et promobilde, men jeg våger ikke poste bildet direkte i bloggen. Dersom du vil se se video av Joanna finner du to fine på youtube her. Og her. Og jammen var det ikke en bra her også.

Joda, det er sikkert musikk for spesielt interesserte, men jammen er jeg glad jeg er en av de spesielt interesserte, for etter denne konserten er jeg, om jeg ikke var det før, en av blodfansen.

* Oppdatering: Dagsavisens anmeldelse.