Bookhouse girls

Rettighetene til den ene bookerboken jeg har skamrost, Animal’s People, selges visst over hele verden for tiden, og i følge bookerprisens hjemmeside er også rettighetene solgt til Norge. At det skal bli en utfordring for oversetteren er det liten tvil om, men det er uansett en strålende nyhet for alle som vil lese fantastiske bøker, men som helst ikke leser dem på engelsk.

I morgen offentliggjøres vinneren av årets booker, og til min forskrekkelse er de to store favorittene Lloyd Jones og Ian McEwan. Jeg håper fremdeles på Animal’s People, siden jeg ikke har lest Darkmans. Oppdatering følger i morgen.

Omtalen min av Animal’s People finnes her.

Dette er jo allerede gammelt nytt, men årets Nobelpris-vinner er Doris Lessing. Horace Engdahl ble møtt med applaus fra de oppmøtte, og han sa at Akademien sjelden har vært så enige.

Har du lest henne? Har du likt det du har lest?

Hva skjedde egentlig siste dag? Jeg hadde endelig fri og kunne gå på alt. Intet mindre. Dagen begynte med et foredrag om et nyere verk, Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, fra kanon som ble offentliggjort tidligere i uken. Et ambisiøst prosjekt fra år 2480, og skrevet på et slags underlig babelsk vestnorsk, en blanding av tysk, nederlandsk, norsk og engelsk. Jeg fikk ikke tatt bildet av foredrager, ser det ut til i ettertid, men jeg har tatt en mengde bilder av stedets lysekrone.

Jeg gikk tidlig derfra, og fikk en mengde irriterte blikk. Med rette - jeg burde visst bedre. I Søndre Park ble Marit Kaldhol og Ivo de Figueiredo intervjuet av Magnhild Bruheim om grensegangen det er når man skriver om et liv - kan man bli utro mot det livet man skriver om? På dette tidspunktet hadde hodet mitt gått i tåkemodus, og jeg husker ikke så mye glupt jeg kan rapportere dessverre.

Videre så jeg Sigrid Combüchen som snakket om hva Hamsun var tro mot. Jeg blir alltid så glad av å se mennesker ha et helt foredrag i hodet sitt, som det klarer å formidle uten manus og 1,5 mill transparenter eller en eviglang power point-presentasjon. Etter dette var det diktlesing av Geir Uthaug, Torild Wardenær og Sigbjørn Skåden, sistnevnte var nominert til Nordisk råds litteraturpris med sin diktsamling Skuovvadeddjiin gongas (Skomakernes konge)  - en episk lyrisk bok med handling fra mellomkrigstidens Ofoten, men som likevel støtter seg på den europeiske myten om den evige jøde.

Les mer om Sigbjørn Skåden her og her. Den egentlige grunnen til at jeg gikk hit var å høre Sigbjørn, det skal jeg gladelig innrømme. Etter hans lesning ble han joiket av en mann jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Dagen hadde også et samisk preg videre. Som takk til de frivillige fikk vi en konsert med Niko Valkeapäa. Niko Valkeapää fikk spelemannsprisen for den første platen sin, og det er ikke rart, for musikken var så usannsynlig vakker. Lavmælt og nydelig, tåredryppende fin. Jeg skulle bare ønske jeg kunne forstått tekstene, skulle ønske jeg kunne samisk. Niko Valkeapää er et virkelig tips altså. Sjekk musikken og finn ut når han spiller i nærheten av deg neste gang.

Over: Niko Valkeapää med musikerene Per Willy Aaserud og Georg Buljo under Sigrid Undsets strege blikk.

Siste post, for meg, var en debatt ledet av Erling Lægreid, hvor Vigdis Hjort, Wencke Müleisen, Lene Therese Teigen, samt en annen kvinne jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Tema: Vår tids syn på utroskap. Høres det interessant ut? Kanskje ikke egentlig, men jammen var det det, altså. Jeg er veldig glad jeg gikk dit.

Og så var årets festival over. Det er alltid rart ved avslutningen av noe så intenst. Nostalgien våkner jo. Jeg lurer litt på hva som vil stå tilbake? Sikkert Maja Lee Langvad, Marina Lowden og Kersti Ståbi. Og en dyr festival ble det - fire cd-er kjøpt, og når Valkyrien Allstars kommer med sin debut i oktober blir det jo en til. Dessuten er det mange bøker må jeg sjekke ut også. Altså en ypperlig festival.

Et utsnitt av et svært nedkskrevet program. Jeg er sikker på at ingen, utenom meg selv, og knapt det, kan forstå et kvidder av notatene mine.  

Det var ikke nok Kerstin Ståbi, det tror jeg bare ikke det kan bli. Hun holdt egen konsert med band på Banknatta, men jeg måtte rett og slett hjem. Lørdag sang hun alene i Lillehammer kunstmuseum, vakre folkeviser med verdens nydeligste stemme. Jeg har kjøpt cd, men det viste seg å ikke inneholde så mye folkemusikk, men pent er det likevel. Hun fortalte også et fantastisk eventyr. (Og en av hennes favorittbøker er overraskende nok Svenske sentralbyråets statistikkårbok!)

Man kan vel ikke si at Søndre Park var fylt til randen, men jammen var det mange som ville høre på Sara Stridsberg snakke om sin bok Drömfakulteten. Et veldig interessant intervju, men det er ikke så enkelt å konsentrere seg om det som skjer på scenen når man er litt surrete, står i solen og det summes i publikum, og egentlig er man litt sulten og tørst. Og snart skal man løpe videre.

Men hun sa lure ting altså - om fortelleren i boka, som ikke er henne, og den ikke hyggelige følelsen av å svike Valerie. At forleggeren hennes først ikke ville gi ut boken, for det var jo ingen roman, men som også til slutt ga seg, og som advarte om at hun sikkert ikke kom til å få noen lesere av den. Hun sa også noe jeg synes var interessant (lettere gjenfortalt): Her sitter jeg og sier masse teit om Valerie Solanas, og så geniforklares det fordi jeg har fått Nordisk råds litteraturpris. Det er så rart.

Og hun fortalte om SKAM - en sammenslutning av forfattere som skal hjelpe hverandre gjennom ensomheten i forfattergjerningen. Den kom i stand etter en høst med mange utgivelser med kvinnlige forfattere, og veldig mange av utgivelsene ble stemplet som uinteressante, for personlige eller annet. Man kan ringe og så kommer de syklende i fine parykker og har med kake, eller man kan ha dem med på opplesninger og dess like, og da er de oppmerksomme lyttere og klapper og heier.

(Jeg vet ikke om Edvard Hoem, som sto like bak podiet under hele sekvensen visste at han nesten var mer synlig enn Sara Stridsberg?)

Jeg var også innom Helge Hognestad på veg til noe annet, og jeg tror vel rett og slett det ikke var noe for meg. Det hørtes så lovende ut i på papiret, om å være tro mot seg selv, men kombinasjonen av Jesus og at jeg måtte stå litt sånn krøkkete under hele foredraget, gjorde vel at dette ikke var noe for meg.

Så tilbake til Lillehammer Kunstmuseum og møte mellom Siss Vik og Martina Lowden. Jeg spurte sistnevnte om signatur i boken min, og det var jo greit, men jeg har aldri gjort sånt før, og jeg likte det ikke. Det føltes så framfust.

Siss Vik åpnet med å kommentere det jeg tenker: Det er ganske rart å se noen som er født i 1983 brakdebutere, for det gir oss et perspektiv på våre egne liv. Hva i alle vide verden har jeg brukt livet mitt på? Lowden svarte at hun hadde bestem seg tidlig for å debutere så tidlig som over hodet mulig. At hun allerede som 15-åring hadde følt seg for gammel, siden hun hadde lest en annen forfatter som hadde utgitt en nydelig bok som 12-åring. Så hun begynte å skrive, prosjekt etter prosjekt. Blant annet et stort short cuts-aktig-prosjekt med skjemaer og innviklede forhold, men hun ble sliten allerede etter å ha skrevet skissene, altså uten å ha skrevet noe av romanen. Men så snakket hun med en venninne som var på utkikk etter nye, unge spirer og hun overbeviste Martina om at dagboken hennes var et funn, og plutselig ble Martina nesten som en popstjerne å regne. 

Martina Lowden ser utrolig sjenert ut, sjenert og nesten forknytt, men så begynner hun å snakke om sitt kjærlighetsforhold til litteraturen. Det er som en metamorfose. Hun hevder sin rett til å være gamlisungdom, som dyrker "gamle verdier" som strikking og brødbaking - hun sier hun er en gammel dame og en gammel mann innestengt i en ung pikes kropp. Hun er maksimalist, noe som ikke er en overraskelse etter gullsnittet på boken.

Boken er altså en autentisk dagbok over tre år, fra 2003 til 2006, og snart skal jeg lese den og skrive om den i bloggen. Tålmodighet, venner.

Etter Lowden løp jeg til festivalkontoret og gjorde en innsats igjen.  

Jeg lar Knut Nærum starte denne dagens lille rapport. Jeg vet ikke hvor glad Knut Nærum er for et bilde med lukkede øyne, antagelig kunne han ikke brydd seg mindre, men det er det beste jeg fikk til. Lunsj i parken skulle egentlig vært Erik Fosnes Hansen, men han var syk/borte/noe og i stedet fikk vi to ganske så sporty forfattere, Knut Nærum og Erlend Loe, som hadde blitt sjanghaiet bare en time før. Knut Nærum leste mest fra boken sin Å.

Erlend Loe leste fra boken Muleum, som kommer til høsten. Den hørtes virkelig lovende ut; dagboken til en attenårig jente som har mistet hele familien i en flyulykke. Jeg må innrømme at jeg egentlig har hatt litt Loe-overdose, men jeg fikk virkelig lyst til å lese denne boken.

Det har seg jo sånn at jeg egentlig jobber disse dagene, men sniker meg avgårde litt tidlig og litt midt på dagen, og egentlig burde jeg ikke dokumentere at jeg gjør det her i bloggen. Men jeg er veldig glad jeg gikk litt tidlig i går, for da fikk jeg med meg Herta Müllers hovedforedrag. Hvem? Ja, jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke hadde hørt om henne før festivalen. Men hun er altså en tyskspråklig rumener, som måtte emigrere fra Romania. Hun leste sitt utrolig vakre essay for oss - Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen. Hun holdt foredraget på tysk, men vi fikk utdelt en liten bok med essayet oversatt til norsk. Lille, vakre damen sto på podiet og trollbandt oss. Det var helt stille i hele salen. Hun snakket om utvandringen fra Romania, og hun klarer å skrive noe så vakkert om en så vond situasjon. Virkelig et høydepunkt så langt. Og til nå er hun også den eneste som har klart å holde seg til tiden - alle andre går langt over, og tenker ikke over at de forskyver programmet for alle som kommer etter dem, og at de ødelegger for oss stakkarer som skal løpe mellom de forskjellige stedene.

På bildet er hun sammen med Stig Sæterbakken, festivalens kunstneriske rådgiver.

Etter Herta Müller så jeg Torgrim Eggen og Gabriella Håkansson, også dette et skandinavisk møte. Temaet deres var "det splittede menneske". Gabriella Håkansson har skrevet en bok, Hjärnmenniskan, om Hans Hermann Gustavsson som har et menneske boende i hodet sitt. De er ikke alltid enige, og Hans Hermann lar seg styre av Hjärnmenniskans debatt og diktatur. Torgrim Eggens bok Hermanas handler delvis om splittelse på et ytre plan, om den cubanske poeten Raul, som innleder et forhold til to søste, eneggede tvillinger, no less. Et annet spenningspunkt ligger på det politiske plan. Kritikk av systemet er ikke lov.

Lenge tenkte jeg på Torgrim Eggen som skrekkelig arrogant, og at jeg nok aldri ville lese noe av ham. (For en utrolig barnslig slutning av undertegnede!) Så leste jeg Hilal!, og bestemte meg for aldri å si at han er arrogant igjen, for han skriver jo så godt. Jeg liker bøkene hans veldig godt, og kanskje aller mest liker jeg altså Hilal!. I går var han ikke arrogant, men ganske suveren og tidvis temmelig uhøflig - han avbrøt både Gabriella Håkansson og ordstyrer Magnhild Bruheim, og tok over deler av showet. Det gjevnet seg riktignok ut etterhvert, takket være godt styring fra Magnhild Bruheim.

Videre så jeg et foredrag i serien Opplysningstid i Lillehammer bibliotek. Den svenske forleggeren Carl-Michael Edenborg, for anledningen prestekledt, fortalte om Marquis de Sade, som "bara villa ha trevligt" og som ville ha sin nytelse og skjønnhet gjennom ødeleggelse. de Sade levde mer en 30 år i fengsel, under tre regimer, og skrev ut et stort raseri over å være innestengt. Han begynte ikke å skrive før han ble fengslet, og sånn sett har man jo beviset for at det ikke nytter å kneble forfattere med fengsel. Et glitrende foredrag av Edenborg, personlig, men poengtert, og heldigvis uten de tusen powerpointers tyranni.

Utpå kvelden var det litteraturquiz i banken, og siden Dag Solstads lag ikke var tilstede, var jo muligheten for faktisk å vinne, en god del større. Laget hans, 16/07/41, har visst vunnet siste fem år, eller noe sånt. Aslak Sira Myhre var heller ikke der og quizen ble ledet av Cato Schiøtz og en dame jeg dessverre ikke noterte meg navnet på. Laget mitt hadde noe startproblemer, like før det begynte var vi bare tre, men heldigvis kom vår helt i skinnende rustning, direkte fra legevakten. Vi hanket også inn en publikummer, sånn at vi i det minste hadde fullt lag. For et kaos det blir av folk som har drukket en smule alkohol, eller to, og som har fått vekket konkurranseinstinktet sitt. Mye kaving og ståk og styr.

Men det gikk ikke så galt - laget mitt kom på en femteplass, og når de andre lagene har Marta Norheim, Helene Uri, Knut Nærum og Ingar Sletten Kolloen, synes jeg jammen vi kan skryte av oss selv.

___________________________________________________

Note to self: Ikke lese de Sade selv. Det holdt lenge med de få linjene Edenborg leste for oss. 

Dessverre vil denne dagens opplevelser være uten bilder. Jeg lover bot og bedring for dag tre.  

12.00 ble Den norske litterære kanon ble offentliggjort, og den er som følger:

1. Voluspå
2. Snorre Sturlason Kongesagaene
3. Petter Dass - «Nordlands trompet»
4. Ludvig Holberg - «Erasmus Montanus»
5. Henrik Wergeland - «Jødinden»
6. Asbjørnsen & Moe - «Norske folkeeventyr»
7. Camilla Collett - «Amtmandens døtre»
8. Aasmund Olavsson Vinje - «Ferdaminni fraa Sumaren 1860»
9. Henrik Ibsen - «Peer Gynt»
10. Fridtjof Nansen - «På ski over Grønland»
11. Arne Garborg - «Fred»
12. Knut Hamsun - «Mysterier»
13. Sigbjørn Obstfelder - «Digte»
14. Sigrid Undset - «Kransen»
15. Olav Duun - «Menneske og maktene»
16. Cora Sandel - «Alberte og friheten»
17. Tarjei Vesaas - «Fuglane»
18. Olav H. Hauge - «Dropar i austavind»
19. Gunvor Hofmo - «Fra en annen virkelighet»
20. Rolf Jacobsen - «Hemmelig liv»
21. Jan Erik Vold - «Mor Godhjertas glade versjon : ja»
22. Kjartan Fløgstad - «Fyr og flamme»
23. Dag Solstad - «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land»
24. Jon Fosse - «Nokon kjem til å komme»
25. Øyvind Rimbereid - «Solaris korrigert»

Jommen. Jeg har lest fem, nemlig Voluspå, Asbjørnsen & Moes Norske folkeeventyr, Ibsena Peer Gynt, Undsets Kransen og Olav Duuns Menneske og maktene, samt at jeg har lest litt i Obstfelders Digte og litt i Snorre. Jeg skal ikke love at jeg kommer til å lese så mange fler av dem. (Og egentlig er jeg litt forarget over at det bare er fire kvinner på denne listen. Ja, fem da, om man tar med Volven i Voluspå.)

Så til mine festivalopplevelser. Jeg hadde et ganske tettpakketprogram i går.

Først Maja Lee Langvad i samtale med Siss Vik på Kunstmuseet. Maja Lee Langvad debuterte i fjor, i Danmark, med voken Find Holger Danske. Tematikken er adopsjon og danskhet. En liten bok, med stort tema. Genre? Tja, si det. Prosalyrisk, delvis pamflettisk med montasjer, spørsmål, påstander, ordbokoppslag, egne adopsjonspapirer m.m. Hun har blant annet skrevet 20 spørsmål til sin biologiske mor og tilsvarende til sin adoptivmor og seg selv. Veldig store, poengterte og litt såre spørsmål. Et eksempel på et hun har stilt seg selv: "Mener du, at din biologiske mor har svigtet dig, eller mener du, at hun netop ikke har svigtet dig, ved at bortadoptere dig?"

Denne boken vil jeg ha.

Andre post var Norman G. Finkelstien som snakket om hvor lett det egentlig kan gjøres å løse Israle/Palestina-konflikten, han gav oss ekle tall over forholdet mellom palestinske og israelske døde, og han fortalte ogs om Israels misbruk av anti-semittisme.

Så elget jeg videre til Kafé Banken hvor Magnhild Bruheim ledet et Skandinavisk møte mellom danske Janus Kramhøft og norske Atle Næss, som begge har behandlet temaet utroskap i bøkene sine. Janus Kramhøfts bok har akkurat kommet på norsk, og fått god omtale i Aftenposten. Da forfatterene ble spurt om sine favorittbøker om utroskap, og Atle Næss innrømte å ikke ha lest Anna Karenina, ble det nesten buet fra forsamlingen. Er ikke det sprøtt? Jeg har ikke lest den, og jeg antar at minst halvparten av de fremmøtte ikke har gjort det heller. Tullball. Janus Kramhøft trakk fram Damen med hunden av Anton Tsjekhov som det kanskje aller beste han hadde lest, så den bør jeg vel kanskje sette på en eviglang lese-snart-liste.

Så så jeg Erling O. Risa snakke litt for lenge om Casanova. Det skal litt til å skrive 12 binds selvbiografi om seg selv? Jeg kunne i alle fall ikke gjort det, men så har jeg ikke forført og lurt og fikset&trikset så mye som Casanova heller.

Kvelden avsluttet med Valkyrien Allstars. Yay! Hurra og hei. At tre hardingfeler og sang skal svinge så mye, visste ikke jeg. Jeg er blodfan nå. Måtte de få ut en cd snart. Musikk kan høres her.

Nei, jeg har ikke lest Haruki Murakami - jeg er kanskje den eneste i hele verden som ikke har gjort det? Det er i alle fall inntrykket jeg har. Alle må liksom lese Murakami. Alle har lest og alle har likt.

Ikke aner jeg hvor jeg skal begynne heller? Det er så mange titler; Hear the Wind Sing, Pinball, 1973, A Wild Sheep Chase, Hard-Boiled Wonderland and the End of the World, Norwegian Wood, Dance Dance Dance, South of the Border, West of the Sun, The Wind-Up Bird Chronicle, Sputnik Sweetheart, Kafka on the Shore, After Dark.

Hvilken er den riktigste førsteboken? Jeg er åpen for alle innspill. Ja, rent bortsett fra Pinball, 1973, antagelig. Den Pinball, 1973 er visst litt vanskelig å få tak i. Fire brukte på Amazon går til den nette sum av 195 dollar.

Har du lest? Jeg har ikke, men så er jeg jo ikke så flink til å lese krim. Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten, om at Nordstedt, Larssons forlag har lagt ut korrespondanse med nå avdøde Stieg Larsson, må jeg jo si jeg i det minste er interessert.

En krimhelt som ikke har magesår? Er det virkelig mulig? Jeg trodde det nesten var et genrekrav.

Nils Gullak Horvei? Hørt om? Jeg skal ikke påstå at jeg har store kunnskaper hverken om forfatteren eller det han har utgitt, men etter å ha lest Terje Stemlands anmeldelse i Aftenposten, vil jeg jo lese boken. En gang. Snart.

I dag døde Maria Gripe, eller sovnet inn etter lang tids sykdom som NTB og Aftenposten skriver i sin nyhetssak. Svenska Dagbladet skriver mer om henne.

Hver gang meldingene om døde forfattere kommer, blir jeg litt trist. Nei, hun har kanskje ikke skrevet så mye de siste ti årene (siste bok kom i 1997), men jammen har de 38 bøkene hennes betydd mye for mange barn, og de jeg har lest har betydd mye for meg. Kanskje spesielt Skyggen-serien og Agnes Cecilia. (Hjelpes meg så skummel den var, både som hørespill i Barnetimen og som bok. Da klokkene gik bakover måtte vel alle grøsse?) Men også Glassblåserens barn var viktig og det som en gang var en julekalender på svensk tv, Trolltider, som hun og datteren skrev manus til. Jeg kassetten med en del av musikken fremdeles. Ellers bør man selvsagt nevne Elvis-bøkene, og Nattpappaen og Pappa Pellerins datter, og, ja, det er virkelig nok å ta av.

Sorgfull, ja, men jeg ble riktignok ikke så revet over ende denne gangen, som da jeg i en alder av åtte år fikk melding om at André Bjerke var død. Jeg sørget sånn, gråt og gråt. Det var jo selvsagt barneversene hans som bygget opp grunnlaget for en slik sorg, men i dag, etter å ha blitt bedre kjent med ham som lyriker, forfatter og oversetter, ville jeg nok sikkert blitt temmelig betuttet i dag også.

De fleste har kanskje fått med seg dette nå, men Christopher Tolkien har altså gjort ferdig nok en bok som J.R.R. Tolkien ikke ble ferdig med før han døde. The Children of Húrin lanseres 17. april, mange hjerter verden over gleder seg. Boken skal visst illustreres av Alan Lee, designet Ringenes Herre-universet for Peter Jacksons filmer. Lese mer kan du gjøre her. I mellomtiden, og altså fram til 17. april, kan vi jo hygge oss med Ringdrotten?

Bildet er for ordens skyld J.R.R. Tolkien og ikke sønnen.

Såh? Ikke hørt om den kanadiske forfatteren Barbara Gowdy? Til tross for at jeg har nevnt henne i bloggen før? Joda, det var riktignok bare en setning om henne i den posten, og hun fortjener så mye mer. Derfor dette. Jeg vil først og fremst trekke fram hvor mangfoldige bøkene hennes er. De er humoristiske, groteske, triste og vakre. Hun har et vakkert og beskrivende språk. Hun er et funn. Merittlisten hennes er som følger: Through the Green Valley, Falling Angels, We So Seldom Look On Love, Mister Sandman, The White Bone, The Romantic, og til slutt Helpless som kommer i år. O’lykke!

Mister Sandman, Det hvite beinet og Falne engler er utgitt på norsk. The romantic også, men den norske tittelen er Abel og Louise. Dessverre ser det ut til at alle oversatte bøker er utsolgt fra forlaget, men jeg vil si at det ikke er vanskelig å lese henne på engelsk. Om man da ikke har full engelsksperre, for i så fall er de oversatte tilgjengelig på biblioteket. Falne engler har blitt filmatisert, det samme har tittelnovellen fra We so seldom look on love har også blitt, med tittel Kissed, samt en av de andre novellene, 93 million miles away (Arousal), uten at jeg har sett dem. Har du? Legg igjen kommentar!

Før jeg begynte denne bloggen leste jeg The white bone, om den unge elefanten Mud. Ville du tro meg når jeg sier at en bok fra elefanters synsvinkel kan være fengende? Jeg trodde vel egentlig ikke det, må jeg innrømme, men Gowdy tar elefantenes liv på alvor, og lar oss bli kjent med dem på en ny måte; med deres mytologi, tanke- og levesett. Hun viser oss en liten elefantflokk på leting etter et mistet familiemedlem på savannene, de strever for å finne vann og mat, og de leter etter The safe place, hvor de kan leve helt trygt for The hindleggers (menneskene) som masakrerer flokkevis av elefanter for å få tak i støttenner og elefantføtter. Boken har kart, ordliste og fotnoter, men det er ikke irriterende. Langt derifra!

Første del av den oversatte romanen, kan du lese her. Et nettmøte med henne finnes her.

Og så til boken jeg har lest nå sist, We so seldom look on love. Jeg er i sannhet litt målløs, tror jeg, for hvilken bok! We so seldom look on love er en novellesamling med rett og slett litt odde karakterer, de er som om de er hentet et freak show, og en av dem er også det. Novellen Sylvie handler om en kvinne som har to ekstra ben, som hadde jobb på et freak show, fram til en doktor kommer og "redder" henne, en annen handler om en mann med to hoder, som til slutt hogger av seg det ene. Jeg er litt usikker på hva jeg skal si om tittelnovellen, som handler om en ung, nekrofil kvinne. Den er trist, vakker og forferdelig ekkel.

I det store hele har jeg vært helt fortapt i denne boken, og jeg anbefaler den virkelig om du vil ha en opplevelse litt utover det vanlige, men kanskje ikke om du er en tander sjel?

Soundtrack: Barbez’ folk-Brecht/Weil-kabaret, spesielt deres andre selvtitulerte album, Barbez. Lytt litt her.

Min neste plan er å få tak i Falling Angels.

Dagbladet skriver om Levi Henriksen og Tom Egeland som har startet en bloggroman, hvor de selv har skrevet de første kapitlene, og andre, både proffe og amatører. En slags barnetimebok for voksne, altså.

Så, om det kribler i skrivefingeren, bør du melde deg i bloggen og sette igang med ditt neste kapittel.

Jeg vet nøyaktig når min begeistring for Johan Harstad begynte. Jeg hørte på en opplesning av en novelle på radio, en fantastisk novelle om en mann i en varmluftsballong. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og holdt radioen i hendene.

Jeg vil ikke si for mye om novellen, den bør bare leses. Den heter til og finnes i Johan Harstad novellesamling Ambulanse. Jeg leste novellesamlingen ikke lenge etter (novelleromanen?) og likte den veldig godt. Så godt at jeg ikke vil nøle med å si at den er av de beste. Anmledelse av den finnes blant annet her, og her. Når jeg nå sitter og blar i den igjen, skjønner jeg at jeg må lese på nytt, og det gjør jeg nesten aldri.

Da den første romanen hans kom i 2005, våget jeg ikke lese den. Den kunne jo ikke være så god som Ambulanse? Men joda. Johan Harstad skriver så godt. Så rent og klart og godt, og nå har jeg våget meg til å lese Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?. Jeg har kommet et stykke ut i boken, og jeg er fanget av Mattias som bare vil være anonym, velfungerende og usynlig. I lesende stund går han langs en vei på Færøyene med blødende knoker og søkkvåte klær.

Stay tuned!

Dagbladet meldte i går om et til nå ukjent dikt av Sigbjørn Obstfelder. Mer om Obstfelder her.

Da Obstfelder kom med sin første utgivelse "Digte" i 1893, skrev Dagbladet følgende i sin anmeldelse:

"Denne lille Bog blir Aarets største literære Begivenhed i Norge. Ingen Bog vil bli i den Grad Gjenstand for Begejstring og for Spot. Ingen Forfatter udleverer sig saa naivt blottet til Vits-Jægere og Parodi-Magere; ingen taler saa lige lukt ind i Sind, der ejer Bund dyb nok til at fange slig Tale og byde den Gjenklang.

Selv den mindst velvillige Læser maa erkjende den dybe Originalitet i denne Poesi, den ægte Rytme i Versene, den fulde Klang i Ordene, den umiddelbare Kraft i Gjengivelsen af de skiftende Forestillinger."

Jeg synes nyheten om dette diktet kan starte min nye kategori: Dagens dikt.

Der dør blomster i mit sind

Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster i mit sind, ja
Der dør blomster, dør.
Kom jeg engang ud herfra, hvad
ville så verden være? Vi er jo selv
verden. Verden er som vi er. Det
er speilrefle[k]sion.
Nat! Du er bange for mig!
Du er bange for den eneste fornuf-
tige her i huset. Hvide nat!
Har du din jomfrudom?
Nat! Du har stjålet. Derfor
går du og lurer i mørke. Du
har stjålet den hvide svane. Du
har stjålet den mægtige klarhed.
Nat! Du har røvet. Du har
røvet min forstand.
Nat! Vorherre er i skyerne.
Er du ræd?