Dag én har passert. Vi har hatt første vakt på festivalkontoret. Stressende, og fantastisk morsom. Undertegnede har vært på tv, og har også vært scenearbeider under den nydelige åpningsforestillingen. Det er mye å si om den, men jeg hadde litt hjerteklapp for alle oppgavene jeg skulle gjøre. Alle og alle, ikke mange, men mange nok for en urutinert scenearbeider.

Over her kan planlegging av dagen beskues. Vi krysser av for Oversettertimen med Ragnar Hovland, om å skremme barn skikkelig. Vi krysser av for Berit Bildøen, og  jeg skal prøve å få med meg fantastiske The terrible infants i kveld.

Først så vi Ragnar Hovland i Søndre Park, i serien som kalles Oversettertimen. Det høres kjedelig ut, men det er virkelig ikke det. Hovland og kjedelig finnes ikke i samme setning. Han snakket om barn og hva som skremmer dem. Han snakket om folkeeventyr og at noen av dem skremte ham, og nesten lagde sår i sjelen hans. Selv har jeg fremdeles skader etter Kjæresten i skogen, men det var ikke noe annet eventyr jeg heller ville høre. 

Så hørte vi Brit Bildøen som leste et essay om Amalie Skram, som dessverre ikke ble med i Kanon som det norske folk stemte fram i fjor. Og jeg kjenner at jeg må hjem og finne fram både Hellemyrsfolk og På St.Jørgen.

Nå er det snart forferdelige barn i Maihaugsalen. Jeg gleder meg sånn. 

Første dag! Vi åpner festivalkontoret om 7 minutter. Jeg har sommerfugler. Blogging kan forventes. God festival!

Torsdag åpnet jeg med å beskue debutanter i Parken. De stilte i flokk, og gjorde det bra. Audun Roar Eng leste fra holder fest, Sigurd Tenningen leste fra Gæa, Agnes Ravatn fra Veke 53 og til sist leste Eldbjørg Brekke fra Blenda.

Senere var det meningen at jeg både skulle være aktivt tilstede under overstettertimen, hvor Erik Skuggevik skulle snakke om å oversette til engelsk, og senere under Gert Nygårdshaug. Men så var det så fin sol, og så fin venninne å snakke med, og da ble det helt borte for meg.

17.00 fikk jeg sneket meg vekk fra festivalkontoret for å se Mattis Øybø og Göran Sahlberg som begge har skrevet om mennesker og deres forhold til endetidsvisjoner. Jeg leste jo Øybøs Ingen er alene for en stund siden, og jeg tenkte at dette ville være et spennende møte. Göran Sahlberg har skrevet boken Da tiden tok slutt, som kom på norsk i år. Boken handler om en seksårings verdensbilde, og altså seksåringens endetidsvisjon, og forklaringsbehov når foreldrene forsvinner. Jeg fikk veldig lyst til å lese denne. Les mer om den her.

Da jeg hadde gjort min plikt som frivillig gikk vi inn på hagefesten på Nansenskolen. Dessverre var vi altfor sene til å få spise noe, men vi kom i tide til å snakke med denne, denne og ikke minst denne damen. Senere skulle vi quizze. På en måte.

Men til slutt denne dagen kom noe av det jeg hadde ventet lenge på: Margaret Atwood i Parken, eller egentlig i Toronto. Jeg tenkte i utgangspunktet at dette kunne bli litt kleint. At det ikke kunne bli noe "ekte" over et virtuelt møte. Men når Atwood kom gående inn i bildet fikk jeg gåsehud. Lille, vakre,  damen. Simen Ekern intervjuet om Atwoods to bøker Oryx and Crake og A Handmaids tale. Veldig interessant. Hun er bare en dronning den damen.

 Se det fantastiske været! På bildet ser du festivalkontoret på hotell Breiseth. Om du bestemmer deg for å komme hit på helgebesøk, vet du hvor du skal gå.

I går ble jeg opplyst om Margaret Atwood i festivalens geniale Opplysningstids-serie. Man har lov til å innrømme at man ikke vet alt. I år kan man opplyses om futuristene, Atwood, Frankenstein (uten sammenligning forrøvrig), Doris Lessing, Jules Verne, Mircea Catarescu (jeg vet det skal være fnutter over a-ene, men jeg får dem ikke fram), Gaétan Soucy. De to siste vet jeg ingenting om, og dessverre får jeg ikke vært med på programmet. Det er ikke alt man får med seg som frivillig. Atwoods oversetter Inger Gjelsvik snakket generelt om Atwoods forfatterskap, hennes arbeid for den kanadiske litteraturen og ikke minst om hennes framtids-romaner En tjenerinnes beretning og Oryx og Crake.

Fra det deilig kjølige biblioteket, hvor Gjelsvik foredro, beveget jeg meg til ilden i Kafé Banken. En skrekkelig varm time med Naja Marie Aidt, vinner av Nordisk råds litteraturpris, og en av de norske nominerte Merethe Lindstrøm.

Aidt snakket om bakgrunnen for at hun begynte å skrive sin bok Bavian. Hun var uroet over den økende egoismen i Danmark, egoismen og det økende behovet for å prestere. Der man tidligere kunne skylde på samfunnet, er alt ens egen feil. Man har bare seg selv å skylde på.

Det som traff meg mest av det Lindstrøm sa, var at hun syntes lesepresset i samfunnet er så stort. Man skal lese så mye hele tiden. Og her må jeg jo si jeg føler meg skyldig. Jeg pusher jo bøker så godt jeg kan, og leser og leser for å oppdatere denne bloggen.  

Etter Aidt og Lindstrøm hadde jeg en liten pause, med et årsmøte, før jeg løp ned til Littfest med Inger Bråtveit og Jenny Hval (aka Rockettothesky); "Frå Mummy Big til Medea". "En historisk improvisasjon over kivnneskikkelser fra greske tragedier til en forvrengt androgyn lydmaterialitet" står det i programmet. Intet mindre.

Senere så vi Sell-out Space girls (aka The All Pourpose Submarine Panhandlers) på Brenneriet. Det var nydelig, apokapyptisk club, elektronika støy-jazz. Vakkert. En stormtrooper trasket rundt og danset litt med Vigdis Hjorth.

Metrologene snakker om et høytrykk de ikke kan se en ende på. Hvilket vakkert vær for en festival! Det var faktisk like fint i fjor, så festivalledelsen har nok sine kontakter.

Jeg har hatt min første frivilligvakt, og er litt kokt i hodet. Det skal ikke akkurat bli bedre med det de neste dagene. Kokt og koko i hodet kommer jeg nok til å fvære etter hver vakt. I kveld er det åpningsforestilling, og noe festiligheter, men det meste av programposter begynner i morgen.

Festivalbloggingen fortsetter med andre ord da.  

I anledning Norsk Litteraturfestival - Sigrid Undsetdagene som begynner i morgen, velger jeg at junis tema er Fremtiden. Det er også festivalens tema.

Jeg vil spesielt trekke fram Margaret Atwoods Oryx og Crake, og Cormac MacCarthys The Road. Atwood "gjester" festivalen på torsdag. Utover dette anbefaler jeg folk å se på Litteraturfestivalens program for å la seg inspirere. God framtid og god festival!

(Det blir i år, som i fjor, festivalblogging i denne bloggen. Jeg reiser til Lillehammerbyen i ettermiddag med internett under armen. Vi sees!) 

Undertegnede har feiret verdens bokdag med å være med på lanseringen av Norsk Litteraturfestivals program, som ble offentliggjort i dag. Noe visste jeg om, noe er kult, noe er fantastisk, alt er så gjennomført, og det hele lover så inderlig godt. Den største hemmeligheten er at Margareth Atwood skal være med - live i det virtuelle rom. Som det skrives i programmet: "Intervjueren vil befinne seg sammen med publikum i Søndre Park. Forfatteren vil være i Toronto. Samtalen mellom dem vil bli produsert på skjerm, der de to vil oppholde seg i et felles virtuelt roim. Med dette ønsker festivalen å vise det ypperste av fremtidsrettet teknologi."

Men det var mer i dag også - en lansering av boken Norsk litterær kanon, en bok med 25 essayer om verkene som ble en del av vår norske kanon. Av forfatterne kan nevnes Erling Kittelsen, Cornelius Jakhelln, Karl Ove Knausgård, Jan Kjærstad og mange andre. Jeg har mitt eget eks, og gleder meg til å lese i det, men det spørs om boken i kveld på vike plassen for programmet, som jeg virkelig må fordype meg i. På bildet over kan man se: festivalsjef Randi Skeie (stående), Aslaug Nyrnes (forfatter av essayet om Erasmus Montanus; til venstre), Stig Sæterbakken (redaktør av boken; kunsterisk rådgiver) og til slutt Janike Kampevold Larsen.

I går var jeg på Sigrid Undset-Selskapets årlige vår-møte i Aschehougs kantine. Inge Eidsvåg, lektor ved Nansen-skolen, holdt et fantastisk foredrag om fredsprisvinneren Carl von Ossietzky og reaksjonene det vakte at han ble tildelt fredsprisen i 1935. Han fortalte om Hamsuns utsagn i norske aviser - om hans nedrige angrep på Ossietzky som på denne tiden satt i tysk konsentrasjonsleir, svært svekket og uten mulighet til å forsvare seg.

Men lederen for Norsk litteraturfestival/Sigrid Undset-dagene var også der og presenterte deler av programmet for årets festival. Og jammen blir det bra, altså - jeg vet til og med et par hemmelige ting som virkelig lover godt. Supergodt.

Ja, det er meg, det. I tilfelle noen lurer.

Johan Harstad kommer til festivalen! Knut Nærum og Mirjam Kristensen. Alan Weisman, Anne Karin Elstad, Brian Selznick, Svend Åge Madsen, Geirr Lystrup, Agnes Ravatn, Sondre Bratland, Rune Christiansen, Lars Jacobson og Ninni Holmqvist.

Det er ikke alle av disse jeg har et like sterkt forhold til, det innrømmer jeg glatt, men at Johan Harstad kommer gleder i alle fall én litteraturblogger. Og at Alan Weisman, forfatteren av faktaboken The world without us, virker veldig spennende. The world without us forteller om hvordan verden vil bli dersom menneskene plutselig forsvant - hva vil stå igjen etter oss? Hvor lang tid tar det før verden igjen er jungel? Les mer i Aftenposten. Jeg gleder meg til å høre ham på festivalen!

Make my day! Markus Zasak kommer til litteraturfestivalen på Lillehammer. Dato? 30. mai. Vær der, eller vær firkant.

Du finner omtalen min av The book thief her. 

Norsk litteraturfestival melder om Bing & Bringsværd-reunion under neste års Litteraturfestival. Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har hatt ukentlige samtaler siden de begynte sitt samarbeid på 60-tallet. Samarbeidet har resultert i skuespill, tv-serier og flere bøker. De har vært selve inkarnasjonen av norsk science fiction.

Det er to ting med denne nyheten som er veldig bra:

1. Bing & Bringsværd skal ha en offentlig reunion, som vi får lov til å overvære.
2. Litteraturfestivalen har begynt å dryppe smånyheter om neste års program.

Temaet for neste års festival er nå offentliggjort: Fremtiden.

Det handler om dagens forestillinger om framtiden, fortidens forestillinger, om utopier og dystopier, om sci-fi og de store klassikerne om framtidens bokbransje og norsk språk. Det skal også handle om vår egen død, og framtidens politiske, økonomiske og kulturelle utfordringer under debatt.

Spennende er det, og ambisiøst. Jeg synes de sikter høyere for neste festival, enn for årets, som jo hadde tema utroskap. Jeg gleder meg, og jeg håper at dette temaet kan gjøre at de får med seg forfattere som Cormac McCarthy (som har skrevet The Road, som jeg snart skal omtale) og Margaret Atwoood som har skrevet en fantastisk dystopi med sin Oryx og Crake, som jeg anbefaler på det sterkeste.

Det kan leses mer på Litteraturfestivalens egen hjemmeside. 

Hva skjedde egentlig siste dag? Jeg hadde endelig fri og kunne gå på alt. Intet mindre. Dagen begynte med et foredrag om et nyere verk, Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, fra kanon som ble offentliggjort tidligere i uken. Et ambisiøst prosjekt fra år 2480, og skrevet på et slags underlig babelsk vestnorsk, en blanding av tysk, nederlandsk, norsk og engelsk. Jeg fikk ikke tatt bildet av foredrager, ser det ut til i ettertid, men jeg har tatt en mengde bilder av stedets lysekrone.

Jeg gikk tidlig derfra, og fikk en mengde irriterte blikk. Med rette - jeg burde visst bedre. I Søndre Park ble Marit Kaldhol og Ivo de Figueiredo intervjuet av Magnhild Bruheim om grensegangen det er når man skriver om et liv - kan man bli utro mot det livet man skriver om? På dette tidspunktet hadde hodet mitt gått i tåkemodus, og jeg husker ikke så mye glupt jeg kan rapportere dessverre.

Videre så jeg Sigrid Combüchen som snakket om hva Hamsun var tro mot. Jeg blir alltid så glad av å se mennesker ha et helt foredrag i hodet sitt, som det klarer å formidle uten manus og 1,5 mill transparenter eller en eviglang power point-presentasjon. Etter dette var det diktlesing av Geir Uthaug, Torild Wardenær og Sigbjørn Skåden, sistnevnte var nominert til Nordisk råds litteraturpris med sin diktsamling Skuovvadeddjiin gongas (Skomakernes konge)  - en episk lyrisk bok med handling fra mellomkrigstidens Ofoten, men som likevel støtter seg på den europeiske myten om den evige jøde.

Les mer om Sigbjørn Skåden her og her. Den egentlige grunnen til at jeg gikk hit var å høre Sigbjørn, det skal jeg gladelig innrømme. Etter hans lesning ble han joiket av en mann jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Dagen hadde også et samisk preg videre. Som takk til de frivillige fikk vi en konsert med Niko Valkeapäa. Niko Valkeapää fikk spelemannsprisen for den første platen sin, og det er ikke rart, for musikken var så usannsynlig vakker. Lavmælt og nydelig, tåredryppende fin. Jeg skulle bare ønske jeg kunne forstått tekstene, skulle ønske jeg kunne samisk. Niko Valkeapää er et virkelig tips altså. Sjekk musikken og finn ut når han spiller i nærheten av deg neste gang.

Over: Niko Valkeapää med musikerene Per Willy Aaserud og Georg Buljo under Sigrid Undsets strege blikk.

Siste post, for meg, var en debatt ledet av Erling Lægreid, hvor Vigdis Hjort, Wencke Müleisen, Lene Therese Teigen, samt en annen kvinne jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Tema: Vår tids syn på utroskap. Høres det interessant ut? Kanskje ikke egentlig, men jammen var det det, altså. Jeg er veldig glad jeg gikk dit.

Og så var årets festival over. Det er alltid rart ved avslutningen av noe så intenst. Nostalgien våkner jo. Jeg lurer litt på hva som vil stå tilbake? Sikkert Maja Lee Langvad, Marina Lowden og Kersti Ståbi. Og en dyr festival ble det - fire cd-er kjøpt, og når Valkyrien Allstars kommer med sin debut i oktober blir det jo en til. Dessuten er det mange bøker må jeg sjekke ut også. Altså en ypperlig festival.

Et utsnitt av et svært nedkskrevet program. Jeg er sikker på at ingen, utenom meg selv, og knapt det, kan forstå et kvidder av notatene mine.  

Det var ikke nok Kerstin Ståbi, det tror jeg bare ikke det kan bli. Hun holdt egen konsert med band på Banknatta, men jeg måtte rett og slett hjem. Lørdag sang hun alene i Lillehammer kunstmuseum, vakre folkeviser med verdens nydeligste stemme. Jeg har kjøpt cd, men det viste seg å ikke inneholde så mye folkemusikk, men pent er det likevel. Hun fortalte også et fantastisk eventyr. (Og en av hennes favorittbøker er overraskende nok Svenske sentralbyråets statistikkårbok!)

Man kan vel ikke si at Søndre Park var fylt til randen, men jammen var det mange som ville høre på Sara Stridsberg snakke om sin bok Drömfakulteten. Et veldig interessant intervju, men det er ikke så enkelt å konsentrere seg om det som skjer på scenen når man er litt surrete, står i solen og det summes i publikum, og egentlig er man litt sulten og tørst. Og snart skal man løpe videre.

Men hun sa lure ting altså - om fortelleren i boka, som ikke er henne, og den ikke hyggelige følelsen av å svike Valerie. At forleggeren hennes først ikke ville gi ut boken, for det var jo ingen roman, men som også til slutt ga seg, og som advarte om at hun sikkert ikke kom til å få noen lesere av den. Hun sa også noe jeg synes var interessant (lettere gjenfortalt): Her sitter jeg og sier masse teit om Valerie Solanas, og så geniforklares det fordi jeg har fått Nordisk råds litteraturpris. Det er så rart.

Og hun fortalte om SKAM - en sammenslutning av forfattere som skal hjelpe hverandre gjennom ensomheten i forfattergjerningen. Den kom i stand etter en høst med mange utgivelser med kvinnlige forfattere, og veldig mange av utgivelsene ble stemplet som uinteressante, for personlige eller annet. Man kan ringe og så kommer de syklende i fine parykker og har med kake, eller man kan ha dem med på opplesninger og dess like, og da er de oppmerksomme lyttere og klapper og heier.

(Jeg vet ikke om Edvard Hoem, som sto like bak podiet under hele sekvensen visste at han nesten var mer synlig enn Sara Stridsberg?)

Jeg var også innom Helge Hognestad på veg til noe annet, og jeg tror vel rett og slett det ikke var noe for meg. Det hørtes så lovende ut i på papiret, om å være tro mot seg selv, men kombinasjonen av Jesus og at jeg måtte stå litt sånn krøkkete under hele foredraget, gjorde vel at dette ikke var noe for meg.

Så tilbake til Lillehammer Kunstmuseum og møte mellom Siss Vik og Martina Lowden. Jeg spurte sistnevnte om signatur i boken min, og det var jo greit, men jeg har aldri gjort sånt før, og jeg likte det ikke. Det føltes så framfust.

Siss Vik åpnet med å kommentere det jeg tenker: Det er ganske rart å se noen som er født i 1983 brakdebutere, for det gir oss et perspektiv på våre egne liv. Hva i alle vide verden har jeg brukt livet mitt på? Lowden svarte at hun hadde bestem seg tidlig for å debutere så tidlig som over hodet mulig. At hun allerede som 15-åring hadde følt seg for gammel, siden hun hadde lest en annen forfatter som hadde utgitt en nydelig bok som 12-åring. Så hun begynte å skrive, prosjekt etter prosjekt. Blant annet et stort short cuts-aktig-prosjekt med skjemaer og innviklede forhold, men hun ble sliten allerede etter å ha skrevet skissene, altså uten å ha skrevet noe av romanen. Men så snakket hun med en venninne som var på utkikk etter nye, unge spirer og hun overbeviste Martina om at dagboken hennes var et funn, og plutselig ble Martina nesten som en popstjerne å regne. 

Martina Lowden ser utrolig sjenert ut, sjenert og nesten forknytt, men så begynner hun å snakke om sitt kjærlighetsforhold til litteraturen. Det er som en metamorfose. Hun hevder sin rett til å være gamlisungdom, som dyrker "gamle verdier" som strikking og brødbaking - hun sier hun er en gammel dame og en gammel mann innestengt i en ung pikes kropp. Hun er maksimalist, noe som ikke er en overraskelse etter gullsnittet på boken.

Boken er altså en autentisk dagbok over tre år, fra 2003 til 2006, og snart skal jeg lese den og skrive om den i bloggen. Tålmodighet, venner.

Etter Lowden løp jeg til festivalkontoret og gjorde en innsats igjen.  

Kjære deg som nå er lykkelig eier av Sara Stridsbergs Drömfakulteten. 
At du ser en bok ligge ved siden av vesken min på kafé betyr ikke at den er fritt vilt. På sett og vis er den deg vel unt - jeg ser (nesten bare) på tyveriet ditt som litteraturformidling, men det var irriterende å ikke få den signert av Stridsberg på lørdag slik planen var. Men kos deg. For all del.

Men altså: Banknatta er først og fremst en musikalsk kveld. For meg i det minste. Jeg mistenker at mange andre har helt andre intensjoner. Jeg møtte en ung bekjent musiker på veg inn da jeg gikk, han skulle spille fra 01.00 og utover og gledet seg ikke til overfallet som høyst sannsynlig ventet ham mot slutten av kvelden - den desperate jakten på noen. Hvemsomhelst. Det er morsomt, og nesten litt skremmende, å være på Banknatta edru. (For de som ikke har vært på Banknatta før: Kulturhuset Banken er, kanskje ikke så overraskende, Lillehammers tidligere Bank. Stort monumentalt bygg, som nå er kulturskole og kulturell arena. Mange av festivalens arrangementer er her, og under Banknatta skjer det masse i forskjellige etasjer og saler. Men viktigst er nok festen.)

Først ut var Gabriel Fliflets prosjekt: Columbi Egg. Mange gjester - Storm Weather Shanty Choir, Eiliv Groven Myhren (som mange i det siste forbinder med oversettelsen hans av Ringdrotten) og vakre Kerstin Ståbi. Se den vakre kjolen på bildet over her- den er kanskje noe av det flotteste sceneplaggene jeg har sett. Og sangen. 

Storm Weather Shanty Choir var stor morro, altså. Seks staute unge karer som sang sjømannsviser og showet, og som fikk en helt sal, og en svært motvillig sal til å hoie og synge fra hjemmelaget karaokemaskin (store ark med refrenget på). Fantastisk morsomt.