Bookhouse girls

Maktens bilder er katalogen til en utstilling ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim. Utstillingen het Maktens bilder, var Norsk rettsmuseums innspill i debatten rundt samfunnets behov for registrering og kontroll, gjerne i konflikt med personvernet. Denne fikk en mengde presseoppslag. Jeg fikk dessverre ikke sett utstillingen, men katalogen er verdt å få med seg.

Aud Sissel Hoel ved kunst- og medievitenskap ved NTNU har skrevet katalogen; hun har har studert bruken av fotografier i politiets registre på sent 1800- og tidlig 1900-tall, og tar videre opp temaet identifisering og registrering av spesielle grupper mennesker. Boken er godt krydret med eksempelbider fra politiets Forbryder-Album.

Personlig liker jeg denne mannen best. Han har tydelig ikke ønsket å innordne seg tvangsfotograferingen, og har prøvd å gjøre seg selv minst mulig gjenkjennelig. Bildet er lånt fra Nasjonalbiblioteket.

Det virker som om sommeren har tatt kvelden; høsten ligger klamt over byen. Ikke at jeg har noe mot det, for høsten er teens, teppenes og litteraturens høysesong.

Men hadde det ikke også vært fint å ha et litterært program å gå til på Litteraturhuset? De har et par programposter i august, men etter det er det brått slutt. Hverken september, oktober, november eller desember har et eneste arrangement. Triste greier. Vi får krysse våre litterære fingre og håpe Litteraturhuset snart kommer ut av sommerdvalen.

Hjelpes. Er det virkelig lov å være så treig? Dette begynner jo allerede i morgen. Gyldendal feirer sitt nye hus med en festival, faktisk. Forfattermøter, foredrag, familieprogram og ikke minst boksalg. Om du har et manuskript liggende, kan du jammen få det vurdert også. Alt er gratis. Ja, forruten boksalget, kanskje.

Gyldendal-dagene begynner i morgen. Og hadde jeg ikke hatt så dum arbeidstid disse dagene, hadde jeg nok hengt rundt der borte hele tiden. Jeg skal forsøke å få med meg de følgende programpostene: Søndag 15.00: Hvorfor skriver jeg? Hvor forfatterne Margaret Skjelbred, Hans Herbjørnsrud og Johan Harstad samtaler med Cathrine Bakke Bolin om hva som driver dem til å skrive.

Og samme dag  17.00: Novellens renessanse? Sakset fra programmet:
"Etter at romanen har dominert den litterære scenen i årevis, kan det nå se ut som novellen er i ferd med å få en renessanse. Gaute Heivoll, Ingvild H. Rishøi og Siv Kristin Rotevatn er alle blant våre suksessfulle, yngre novelleforfattere, som vil lese og diskutere novellen som sjanger med redaktør Trude Rønnestad."

Mer info om Gyldendal-dagene finner du her.

Et genialt konsept. Gå til Mono, sitt i sofaen, hør forfattere lese, drikk øl, bli inspirert. Veldig bra, altså.

Onsdag i forrige uke hadde Erlend Loe og Beate Grimsrud invitert to andre forfattere, henholdsvis Cornelius Jakhelln og Kristin Berget. Erlend Loe leste først fra sin siste bok Muleum, som jeg ikke har fått mindre lyst til å lese etter at jeg hørte ham lese fra den under litteraturfestivalen i juni. Beate Grimsrud leste fra sin prosasamling Søvnens lekasje. Et par av tekstene virket strålende bra, så dette er nok en bok jeg gjerne skulle lest.

Cornelius Jakhelln er kanskje ikke så ukjent lenger, og han leste fra boken Gudenes fall. Den er som kjent skrevet på en ganske utradisjonell måte, og den er nesten ikke mulig å lese med mindre man leser høyt, og det gjør jo at den ikke blir t-bane-lektyre. Men jeg skal jobbe meg videre gjennom den, jeg lover. Kristin Berget leste fra sin diktsamling Loosing Louise, som Beate Grimsrud anbefalte oss å se og lese selv, fordi den var så visuelt oppbygget. Men måten Kristin Berget leste på, og selvsagt også diktene ga meg mange bilder i hodet, så det er vel ikke bare i bokform den er visuell. Nok en bok på listen over bøker jeg vil lese, selv om jeg ikke er spesielt øvet i å lese dikt.

Neste seanse på Mono er 14. november, og da er det Debutantkveld del II, og følgende debutanter skal være med: Erik Grønner, Ellisiv Lindkvist, Tommy Olsson, Joakim Kjørsvik, Aslak Nore, Rebecca Kjelland, Kristian Bergquist, Agnes Ravatn og Nils Henrik Smith.

Planen var å kaste seg ut i Oslos kulturliv, og jeg kastet meg virkelig litt, før det ble bråstopp. Jeg har gått glipp av det som har skjedd på Litteraturhuset etter åpningen, men jeg mener å ta opp igjen tråden ganske snart.

Forrige onsdag var jeg på Litteratur på Mono, og som det fleste andre var jeg nok der aller mest for å høre Johan Harstad, som klokelig skulle lese helt til slutt. Jeg hadde lyst til å lese Hässelby før denne kvelden, og lysten blir på ingen måte mindre av det jeg leser i aviser og ser på tv. Jeg gleder meg til jeg selv skal eie den. Johan Harstad skal visst være på Litteraturhuset torsdag 22. nov. Han skal snakke med Bjørn Gabrielsen om Hässelby. Sannsynligheten for at jeg er der er ganske stor.

De andre opplesende forfatterne var Edmund Austigard, Henning H. Bergsvåg, Jens M. Johansson og Kjersti B. Senderud. Austigards Taxi for B. A. Beckstrøm hørtes spennende og litt absurd ut, og den virket som noe jeg virkelig har lyst til å lese. Johanssons En liten historie om lengsel står også på leselisten min etter denne kvelden.

Spectacia minnet meg om Litteraturhuset. Programmet offentliggjøres i dag, og åpningen er 5. oktober.

Hvis de kan leve opp til forventningene, kommer jeg nok til å bli en hyppig gjest. Jeg gleder meg til "forfattermøter, lesninger, konserter, seminarer, foredrag og arrangementer for barn og for ungdom."  Og ikke minst gleder jeg meg til "en av byens beste bokhandler." Intet mindre. Og kafé og lesebar og…. 

Hva skjedde egentlig siste dag? Jeg hadde endelig fri og kunne gå på alt. Intet mindre. Dagen begynte med et foredrag om et nyere verk, Solaris korrigert av Øyvind Rimbereid, fra kanon som ble offentliggjort tidligere i uken. Et ambisiøst prosjekt fra år 2480, og skrevet på et slags underlig babelsk vestnorsk, en blanding av tysk, nederlandsk, norsk og engelsk. Jeg fikk ikke tatt bildet av foredrager, ser det ut til i ettertid, men jeg har tatt en mengde bilder av stedets lysekrone.

Jeg gikk tidlig derfra, og fikk en mengde irriterte blikk. Med rette - jeg burde visst bedre. I Søndre Park ble Marit Kaldhol og Ivo de Figueiredo intervjuet av Magnhild Bruheim om grensegangen det er når man skriver om et liv - kan man bli utro mot det livet man skriver om? På dette tidspunktet hadde hodet mitt gått i tåkemodus, og jeg husker ikke så mye glupt jeg kan rapportere dessverre.

Videre så jeg Sigrid Combüchen som snakket om hva Hamsun var tro mot. Jeg blir alltid så glad av å se mennesker ha et helt foredrag i hodet sitt, som det klarer å formidle uten manus og 1,5 mill transparenter eller en eviglang power point-presentasjon. Etter dette var det diktlesing av Geir Uthaug, Torild Wardenær og Sigbjørn Skåden, sistnevnte var nominert til Nordisk råds litteraturpris med sin diktsamling Skuovvadeddjiin gongas (Skomakernes konge)  - en episk lyrisk bok med handling fra mellomkrigstidens Ofoten, men som likevel støtter seg på den europeiske myten om den evige jøde.

Les mer om Sigbjørn Skåden her og her. Den egentlige grunnen til at jeg gikk hit var å høre Sigbjørn, det skal jeg gladelig innrømme. Etter hans lesning ble han joiket av en mann jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på.

Dagen hadde også et samisk preg videre. Som takk til de frivillige fikk vi en konsert med Niko Valkeapäa. Niko Valkeapää fikk spelemannsprisen for den første platen sin, og det er ikke rart, for musikken var så usannsynlig vakker. Lavmælt og nydelig, tåredryppende fin. Jeg skulle bare ønske jeg kunne forstått tekstene, skulle ønske jeg kunne samisk. Niko Valkeapää er et virkelig tips altså. Sjekk musikken og finn ut når han spiller i nærheten av deg neste gang.

Over: Niko Valkeapää med musikerene Per Willy Aaserud og Georg Buljo under Sigrid Undsets strege blikk.

Siste post, for meg, var en debatt ledet av Erling Lægreid, hvor Vigdis Hjort, Wencke Müleisen, Lene Therese Teigen, samt en annen kvinne jeg dessverre ikke fikk med meg navnet på. Tema: Vår tids syn på utroskap. Høres det interessant ut? Kanskje ikke egentlig, men jammen var det det, altså. Jeg er veldig glad jeg gikk dit.

Og så var årets festival over. Det er alltid rart ved avslutningen av noe så intenst. Nostalgien våkner jo. Jeg lurer litt på hva som vil stå tilbake? Sikkert Maja Lee Langvad, Marina Lowden og Kersti Ståbi. Og en dyr festival ble det - fire cd-er kjøpt, og når Valkyrien Allstars kommer med sin debut i oktober blir det jo en til. Dessuten er det mange bøker må jeg sjekke ut også. Altså en ypperlig festival.

Et utsnitt av et svært nedkskrevet program. Jeg er sikker på at ingen, utenom meg selv, og knapt det, kan forstå et kvidder av notatene mine.  

Det var ikke nok Kerstin Ståbi, det tror jeg bare ikke det kan bli. Hun holdt egen konsert med band på Banknatta, men jeg måtte rett og slett hjem. Lørdag sang hun alene i Lillehammer kunstmuseum, vakre folkeviser med verdens nydeligste stemme. Jeg har kjøpt cd, men det viste seg å ikke inneholde så mye folkemusikk, men pent er det likevel. Hun fortalte også et fantastisk eventyr. (Og en av hennes favorittbøker er overraskende nok Svenske sentralbyråets statistikkårbok!)

Man kan vel ikke si at Søndre Park var fylt til randen, men jammen var det mange som ville høre på Sara Stridsberg snakke om sin bok Drömfakulteten. Et veldig interessant intervju, men det er ikke så enkelt å konsentrere seg om det som skjer på scenen når man er litt surrete, står i solen og det summes i publikum, og egentlig er man litt sulten og tørst. Og snart skal man løpe videre.

Men hun sa lure ting altså - om fortelleren i boka, som ikke er henne, og den ikke hyggelige følelsen av å svike Valerie. At forleggeren hennes først ikke ville gi ut boken, for det var jo ingen roman, men som også til slutt ga seg, og som advarte om at hun sikkert ikke kom til å få noen lesere av den. Hun sa også noe jeg synes var interessant (lettere gjenfortalt): Her sitter jeg og sier masse teit om Valerie Solanas, og så geniforklares det fordi jeg har fått Nordisk råds litteraturpris. Det er så rart.

Og hun fortalte om SKAM - en sammenslutning av forfattere som skal hjelpe hverandre gjennom ensomheten i forfattergjerningen. Den kom i stand etter en høst med mange utgivelser med kvinnlige forfattere, og veldig mange av utgivelsene ble stemplet som uinteressante, for personlige eller annet. Man kan ringe og så kommer de syklende i fine parykker og har med kake, eller man kan ha dem med på opplesninger og dess like, og da er de oppmerksomme lyttere og klapper og heier.

(Jeg vet ikke om Edvard Hoem, som sto like bak podiet under hele sekvensen visste at han nesten var mer synlig enn Sara Stridsberg?)

Jeg var også innom Helge Hognestad på veg til noe annet, og jeg tror vel rett og slett det ikke var noe for meg. Det hørtes så lovende ut i på papiret, om å være tro mot seg selv, men kombinasjonen av Jesus og at jeg måtte stå litt sånn krøkkete under hele foredraget, gjorde vel at dette ikke var noe for meg.

Så tilbake til Lillehammer Kunstmuseum og møte mellom Siss Vik og Martina Lowden. Jeg spurte sistnevnte om signatur i boken min, og det var jo greit, men jeg har aldri gjort sånt før, og jeg likte det ikke. Det føltes så framfust.

Siss Vik åpnet med å kommentere det jeg tenker: Det er ganske rart å se noen som er født i 1983 brakdebutere, for det gir oss et perspektiv på våre egne liv. Hva i alle vide verden har jeg brukt livet mitt på? Lowden svarte at hun hadde bestem seg tidlig for å debutere så tidlig som over hodet mulig. At hun allerede som 15-åring hadde følt seg for gammel, siden hun hadde lest en annen forfatter som hadde utgitt en nydelig bok som 12-åring. Så hun begynte å skrive, prosjekt etter prosjekt. Blant annet et stort short cuts-aktig-prosjekt med skjemaer og innviklede forhold, men hun ble sliten allerede etter å ha skrevet skissene, altså uten å ha skrevet noe av romanen. Men så snakket hun med en venninne som var på utkikk etter nye, unge spirer og hun overbeviste Martina om at dagboken hennes var et funn, og plutselig ble Martina nesten som en popstjerne å regne. 

Martina Lowden ser utrolig sjenert ut, sjenert og nesten forknytt, men så begynner hun å snakke om sitt kjærlighetsforhold til litteraturen. Det er som en metamorfose. Hun hevder sin rett til å være gamlisungdom, som dyrker "gamle verdier" som strikking og brødbaking - hun sier hun er en gammel dame og en gammel mann innestengt i en ung pikes kropp. Hun er maksimalist, noe som ikke er en overraskelse etter gullsnittet på boken.

Boken er altså en autentisk dagbok over tre år, fra 2003 til 2006, og snart skal jeg lese den og skrive om den i bloggen. Tålmodighet, venner.

Etter Lowden løp jeg til festivalkontoret og gjorde en innsats igjen.  

Planen i dag var å få med seg Edvard Hoem og Trond Tendø Jacobsen som skulle snakke om den vanskelige kunsten det er å skrive biografisk om egne familiemedlemmer; Det ømtåliges kunst. Jeg ville også sett Jytte Kaarsbøl, en debatt om troskap mot det norske, samt en annen debatt om essay-genren - de troløses genre. Men i dag har slavet på min egentlige jobb, samt at jeg gjort min frivilligplikt. Den posten jeg kunne rukket - Hoem og Tendø Jacobsen - var overfull, og det burde jeg jo regnet med. Jeg har hatt en lang sesjon på festivalkontoret, men det har i det minste gitt meg nærkontakt med flere kjentinger. I den grad man skal bli fnisete glad av å se Sara Stridsberg.

Men når det er sagt, så er det vedig morsomt å se Hanne Ørstavik gå rundt i hverdagsgatene mine. I morgen kan det hende jeg legger ut et paparazzibilde jeg tok av Gabriel Fliflet.

Dessuten er det tydelig at hele festivalen har beveget seg opp til konserten med Antony and the Johnsons, for her på festivalkontoret er det ingen. En vennklig sjel ringte fra konserten og lot meg høre ett minutt av konserten. Luremus.

Men nå, snart, er plikten over og Banknatta venter. Jay!

Jeg lar Knut Nærum starte denne dagens lille rapport. Jeg vet ikke hvor glad Knut Nærum er for et bilde med lukkede øyne, antagelig kunne han ikke brydd seg mindre, men det er det beste jeg fikk til. Lunsj i parken skulle egentlig vært Erik Fosnes Hansen, men han var syk/borte/noe og i stedet fikk vi to ganske så sporty forfattere, Knut Nærum og Erlend Loe, som hadde blitt sjanghaiet bare en time før. Knut Nærum leste mest fra boken sin Å.

Erlend Loe leste fra boken Muleum, som kommer til høsten. Den hørtes virkelig lovende ut; dagboken til en attenårig jente som har mistet hele familien i en flyulykke. Jeg må innrømme at jeg egentlig har hatt litt Loe-overdose, men jeg fikk virkelig lyst til å lese denne boken.

Det har seg jo sånn at jeg egentlig jobber disse dagene, men sniker meg avgårde litt tidlig og litt midt på dagen, og egentlig burde jeg ikke dokumentere at jeg gjør det her i bloggen. Men jeg er veldig glad jeg gikk litt tidlig i går, for da fikk jeg med meg Herta Müllers hovedforedrag. Hvem? Ja, jeg skal gladelig innrømme at jeg ikke hadde hørt om henne før festivalen. Men hun er altså en tyskspråklig rumener, som måtte emigrere fra Romania. Hun leste sitt utrolig vakre essay for oss - Alltid den samme snøen og alltid den samme onkelen. Hun holdt foredraget på tysk, men vi fikk utdelt en liten bok med essayet oversatt til norsk. Lille, vakre damen sto på podiet og trollbandt oss. Det var helt stille i hele salen. Hun snakket om utvandringen fra Romania, og hun klarer å skrive noe så vakkert om en så vond situasjon. Virkelig et høydepunkt så langt. Og til nå er hun også den eneste som har klart å holde seg til tiden - alle andre går langt over, og tenker ikke over at de forskyver programmet for alle som kommer etter dem, og at de ødelegger for oss stakkarer som skal løpe mellom de forskjellige stedene.

På bildet er hun sammen med Stig Sæterbakken, festivalens kunstneriske rådgiver.

Etter Herta Müller så jeg Torgrim Eggen og Gabriella Håkansson, også dette et skandinavisk møte. Temaet deres var "det splittede menneske". Gabriella Håkansson har skrevet en bok, Hjärnmenniskan, om Hans Hermann Gustavsson som har et menneske boende i hodet sitt. De er ikke alltid enige, og Hans Hermann lar seg styre av Hjärnmenniskans debatt og diktatur. Torgrim Eggens bok Hermanas handler delvis om splittelse på et ytre plan, om den cubanske poeten Raul, som innleder et forhold til to søste, eneggede tvillinger, no less. Et annet spenningspunkt ligger på det politiske plan. Kritikk av systemet er ikke lov.

Lenge tenkte jeg på Torgrim Eggen som skrekkelig arrogant, og at jeg nok aldri ville lese noe av ham. (For en utrolig barnslig slutning av undertegnede!) Så leste jeg Hilal!, og bestemte meg for aldri å si at han er arrogant igjen, for han skriver jo så godt. Jeg liker bøkene hans veldig godt, og kanskje aller mest liker jeg altså Hilal!. I går var han ikke arrogant, men ganske suveren og tidvis temmelig uhøflig - han avbrøt både Gabriella Håkansson og ordstyrer Magnhild Bruheim, og tok over deler av showet. Det gjevnet seg riktignok ut etterhvert, takket være godt styring fra Magnhild Bruheim.

Videre så jeg et foredrag i serien Opplysningstid i Lillehammer bibliotek. Den svenske forleggeren Carl-Michael Edenborg, for anledningen prestekledt, fortalte om Marquis de Sade, som "bara villa ha trevligt" og som ville ha sin nytelse og skjønnhet gjennom ødeleggelse. de Sade levde mer en 30 år i fengsel, under tre regimer, og skrev ut et stort raseri over å være innestengt. Han begynte ikke å skrive før han ble fengslet, og sånn sett har man jo beviset for at det ikke nytter å kneble forfattere med fengsel. Et glitrende foredrag av Edenborg, personlig, men poengtert, og heldigvis uten de tusen powerpointers tyranni.

Utpå kvelden var det litteraturquiz i banken, og siden Dag Solstads lag ikke var tilstede, var jo muligheten for faktisk å vinne, en god del større. Laget hans, 16/07/41, har visst vunnet siste fem år, eller noe sånt. Aslak Sira Myhre var heller ikke der og quizen ble ledet av Cato Schiøtz og en dame jeg dessverre ikke noterte meg navnet på. Laget mitt hadde noe startproblemer, like før det begynte var vi bare tre, men heldigvis kom vår helt i skinnende rustning, direkte fra legevakten. Vi hanket også inn en publikummer, sånn at vi i det minste hadde fullt lag. For et kaos det blir av folk som har drukket en smule alkohol, eller to, og som har fått vekket konkurranseinstinktet sitt. Mye kaving og ståk og styr.

Men det gikk ikke så galt - laget mitt kom på en femteplass, og når de andre lagene har Marta Norheim, Helene Uri, Knut Nærum og Ingar Sletten Kolloen, synes jeg jammen vi kan skryte av oss selv.

___________________________________________________

Note to self: Ikke lese de Sade selv. Det holdt lenge med de få linjene Edenborg leste for oss. 

Dessverre vil denne dagens opplevelser være uten bilder. Jeg lover bot og bedring for dag tre.  

12.00 ble Den norske litterære kanon ble offentliggjort, og den er som følger:

1. Voluspå
2. Snorre Sturlason Kongesagaene
3. Petter Dass - «Nordlands trompet»
4. Ludvig Holberg - «Erasmus Montanus»
5. Henrik Wergeland - «Jødinden»
6. Asbjørnsen & Moe - «Norske folkeeventyr»
7. Camilla Collett - «Amtmandens døtre»
8. Aasmund Olavsson Vinje - «Ferdaminni fraa Sumaren 1860»
9. Henrik Ibsen - «Peer Gynt»
10. Fridtjof Nansen - «På ski over Grønland»
11. Arne Garborg - «Fred»
12. Knut Hamsun - «Mysterier»
13. Sigbjørn Obstfelder - «Digte»
14. Sigrid Undset - «Kransen»
15. Olav Duun - «Menneske og maktene»
16. Cora Sandel - «Alberte og friheten»
17. Tarjei Vesaas - «Fuglane»
18. Olav H. Hauge - «Dropar i austavind»
19. Gunvor Hofmo - «Fra en annen virkelighet»
20. Rolf Jacobsen - «Hemmelig liv»
21. Jan Erik Vold - «Mor Godhjertas glade versjon : ja»
22. Kjartan Fløgstad - «Fyr og flamme»
23. Dag Solstad - «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelse som har hjemsøkt vårt land»
24. Jon Fosse - «Nokon kjem til å komme»
25. Øyvind Rimbereid - «Solaris korrigert»

Jommen. Jeg har lest fem, nemlig Voluspå, Asbjørnsen & Moes Norske folkeeventyr, Ibsena Peer Gynt, Undsets Kransen og Olav Duuns Menneske og maktene, samt at jeg har lest litt i Obstfelders Digte og litt i Snorre. Jeg skal ikke love at jeg kommer til å lese så mange fler av dem. (Og egentlig er jeg litt forarget over at det bare er fire kvinner på denne listen. Ja, fem da, om man tar med Volven i Voluspå.)

Så til mine festivalopplevelser. Jeg hadde et ganske tettpakketprogram i går.

Først Maja Lee Langvad i samtale med Siss Vik på Kunstmuseet. Maja Lee Langvad debuterte i fjor, i Danmark, med voken Find Holger Danske. Tematikken er adopsjon og danskhet. En liten bok, med stort tema. Genre? Tja, si det. Prosalyrisk, delvis pamflettisk med montasjer, spørsmål, påstander, ordbokoppslag, egne adopsjonspapirer m.m. Hun har blant annet skrevet 20 spørsmål til sin biologiske mor og tilsvarende til sin adoptivmor og seg selv. Veldig store, poengterte og litt såre spørsmål. Et eksempel på et hun har stilt seg selv: "Mener du, at din biologiske mor har svigtet dig, eller mener du, at hun netop ikke har svigtet dig, ved at bortadoptere dig?"

Denne boken vil jeg ha.

Andre post var Norman G. Finkelstien som snakket om hvor lett det egentlig kan gjøres å løse Israle/Palestina-konflikten, han gav oss ekle tall over forholdet mellom palestinske og israelske døde, og han fortalte ogs om Israels misbruk av anti-semittisme.

Så elget jeg videre til Kafé Banken hvor Magnhild Bruheim ledet et Skandinavisk møte mellom danske Janus Kramhøft og norske Atle Næss, som begge har behandlet temaet utroskap i bøkene sine. Janus Kramhøfts bok har akkurat kommet på norsk, og fått god omtale i Aftenposten. Da forfatterene ble spurt om sine favorittbøker om utroskap, og Atle Næss innrømte å ikke ha lest Anna Karenina, ble det nesten buet fra forsamlingen. Er ikke det sprøtt? Jeg har ikke lest den, og jeg antar at minst halvparten av de fremmøtte ikke har gjort det heller. Tullball. Janus Kramhøft trakk fram Damen med hunden av Anton Tsjekhov som det kanskje aller beste han hadde lest, så den bør jeg vel kanskje sette på en eviglang lese-snart-liste.

Så så jeg Erling O. Risa snakke litt for lenge om Casanova. Det skal litt til å skrive 12 binds selvbiografi om seg selv? Jeg kunne i alle fall ikke gjort det, men så har jeg ikke forført og lurt og fikset&trikset så mye som Casanova heller.

Kvelden avsluttet med Valkyrien Allstars. Yay! Hurra og hei. At tre hardingfeler og sang skal svinge så mye, visste ikke jeg. Jeg er blodfan nå. Måtte de få ut en cd snart. Musikk kan høres her.

Åh! Nå har det begynt. Festivalåpning i går. Jeg vet ikke hvor mye jeg skal si? Arne Treholt holdt hovedforedrag, Valkyrien Allstars spilte kul musikk (og de spiller i kveld igjen!) og Atle Antonsen leste Bukkene Bruse på 45 sekunder, mens noen slo ham i baken, slo på bankebrett på ryggen, og blåste med fløyte i øret hans. Men det som for meg kommer til å stå tilbake om en stund, er at den samme Antonsen, tråkket på en av rosene til Carmen, og at Carmen derfor sang til en rose uten kornblader.

Det viktigste fra Dag I: Festivalpasset som er festet på min høyre hånd.

_________________________________

Arne Treholts innlegg kan leses i Aftenposten.