Nok et Rolf Jacobsen-dikt, hentet fra diktsamlingen "Tenk på noe annet"
Drypp - drypp
Stille mellom to
er stille.
Takdrypp
stille. En blomst
er stille. Enda mer. Den
vet ikke av seg.
Hører ikke. Bare jeg
hører
øynene dine, blomsten,
takdryppet,
tiden mellom to.
Årets første Dagens dikt er "Forsiktig! Glass! av Ola Grøvdal.
Forsiktig! Glass!der, uventa mjuk.
Den finst den finslipa, skjøre
merka: Forsiktig! Glass!
som krev omsorgsfull behandling
men den er som regel knust
når pakken kjem fram. Min
kjærleik er som ein softball
mjuk og spenstig i seg sjølv
sprett han høgt opp
og ramlar langt ned.
Dagens dikt er av Rolf Jacobsen, og er hentet fra diktsamlingen Pass for dørene - dørene lukkes. I det siste er diktet observert på på Oslos t-baner. For meg blir det et aporopos til The Road.
Gå og heng deg
- - kom en liten vinter
og så kom det en stor vinter
og så kom det en vår med askegrått regn
og så kom det en sommer som ikke var noen sommer
men en slags uttynnet vår
uten fugl og med bare tynne blomster
og så kom høst
en endeløs kjølig høst med iskald sno
og så kom den store vintren
og aldri noen liten vinter
eller noen vår kom.
Jeg leser A.S. Byatts Besettelse, og siden det tar litt tid før jeg får skrevet omtale. Dagens dikt er skrevet av Christabel LaMotte en av personene i boken, her i gjendiktning av Knut Johansen.
Glasstårnet rager opp
bak torners mur
Her er intet dueslag
intet yndig jomfrubur
Gjennom det øde land
jager vinden harm
Han ser hennes hvite hånd
på vinduet sorte karm
Han hører den grimme olding
Skjelvende rop ham når
Rapunsel Rapunsel
slipp ned ditt hår
Skjære, lyse lokker
laver ned som sne
Fra en gylden krone
flommer en gullstrøm ned
Hender som sorte klør
ivrig i lokkene flår
Hvilken reddsom smerte
iler gjennom hvert hår!
Målløs ser han
den grimme nå tårnets brem
I hans egne øyne
tårene bittert frem
Dagens dikt er til alle som ikke er så booker-interessert som meg, og det er skrevet av Ernst Orvill.
Ikke rammet
Ikke rammet av de syv
slør, ikke rammet av
de ti steintavler, ikke rammet
av en punktanalyse,
ikke rammet av tempelklokkenes
slag, ikke rammet av de blå
spiraller, satte jeg meg på
en stein for å hvile ut.
Dagens er Nordahl Griegs
Sprinterne
Niggeren Owens sprinter,
germanerne stuper sprengt.
Det blonde Stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på alle
jødiske kvinner og menn
som sprang for livet i gaten -
dem nådde dere igjen.
Dagens dikt er et av de vakreste jeg vet. Skrevet av Kolbein Falkeid.
Det er langt mellom venner
Det er langt mellom venner.
Mellom venner står mange bekjentskaper
og mye snakk.
Venner ligger som små lysende stuer
langt borte i fjellmørket.
Du kan ikke ta feil av dem.
The Dancer, PJ Harvey
He came riding fast like a phoenix out of fire flames
He came dressed in black with a cross bearing my name
He came bathed in light and the splendor and glory
I can’t believe what the lord has finally sent me
He said dance for me, fanciulla gentil
He said laugh a while, I can make your heart feel
He said fly with me, touch the face of the true god
And then cry with joy at the depth of my love
Cause i’ve prayed days, i’ve prayed nights
For the lord just to send me home some sign
I’ve looked long, i’ve looked far
To bring peace to my black and empty heart
My love will stay till the river bed run dry
And my love lasts long as the sunshine blue sky
I love him longer as each damn day goes
The man is gone and heaven only knows
Cause i’ve cried days. I’ve cried nights
For the lord just to send me up some sign
Is he near? Is he far?
Bring peace to my black and empty heart
So long day. So long night
Good lord, be near me tonight
Is he near? Is he far?
Bring peace to my black and empty heart
I dag Jan Erik Volds
Smørblomster i natten
Smør
blomster i natten, lukket
gule, natt
sommer
fugler, fjerne
lyder, en hage
slange, bil på veien, et sus, noen
stanser
og en blank
flaggstang
kule. En nattsvermer
tråkler seg forbi
Dagens dikt er Haldis Moren Vesaas’
Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg - no lenger.
Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger
berre di.
Alt det som bror din kan ta imot
av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din,
må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys,
ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd,
bar slår varmt imot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne,
at du er varm.
Jeg følger opp med et dikt av vinneren av Eckbo Legaters Kutlurpris, Erling Kittelsen. Diktet hentet fra diktsamlingen I dette huset, utgitt sammen med Paal-Helge Haugen.
Stanse i snø
Stanse i snø
spor i vinteren som våren flommer gjennom
blomstre opp i et spir, løk eller
krøll, praktfulle jævlige hus,
gleden ved frøene og steglene som sprenger,
kaste seg utpå
i strømmen, bare ta ut handa
i strømmende strøm av vår; materialer
(eller sitte og mumleneie)
bygge på det som utvendig kalles huset
og innvendig rommet
for gjesten husrommet i hjertet
av hans veg, i strømmen
fra tjern og splintrende foss,
golvtyngden, lettelsen over taket.
I dag er dagens dikt to, et fra hver av årets vinnerne av Doblougprisen, nemlig Jan Jakob Tønseth og Arvid Torgeir Lie:
Jan Jakob Tønseth:
Vintersolverv
Himmelen kysser jorden,
sin brud.
Dette er den golde stund
der is og stjerner møtes.
Solen er medskyldig.
Den brenner et annet sted.
Med ett,
ved den ytterste berøring,
står bruden stille.
Så vender hun sitt ansikt.
Natten skal briste.
__________________________
Arvid Torgeir Lie:
Frasene
Tett står muren av fraser rundt oss,
dei foraktlege frasene -,
eller er dei kanskje ikkje så foraktlege
som vi vil ha det til?
Dei seier då noko.
Òg i dei mest slitte frasene
ligg eit innhald.
Òg i dei ligg ein sannhet gøymt.
Men kva for ein sannhet?
Dette teier dei om.
Av den grunn våger ikkje folk
å bygge på frasene.
I anledning Litteraturfestivalens tema må jeg bare trekke fram det diktet alle siterer her oppe hele tiden. André Bjerkes
Du skal være tro
Du skal være tro.
Men ikke mot noe menneske
som i gold grådighet
henger ved dine hender.
Ikke mot noe ideal
som svulmer i store bokstaver
uten å røre ved ditt hjerte.
Ikke mot noe bud
som gjør deg til en utlending
i ditt eget legeme.
Ikke mot noen drøm
du ikke selv har drømt…
Når var du tro?
Var du tro
når du knelte i skyggen
av andres avgudsbilder?
Var du tro
når din handling overdøvet
lyden av ditt hjerteslag?
Var du tro
når du ikke bedrog
den du ikke elsket?
Var du tro
når din feighet forkledde seg
og kalte seg samvittighet?
Nei.
Men når det som rørte ved deg
gav tone.
Når din egen puls
gav rytme til handling.
Når du var ett med det
som sitret i deg
da var du tro!
Denne gang av Peter R. Holm:
Ung pike
Dans, bre armene ut
som grener, Se lyset
blomstrer der, Snart
hører dansen opp, beveg
deg, men bli
hvor du er, Dypt
i skyggene står
med korslagte armer
dine ventende år
Dagens dikt er Rolf Jacobsens, i anledning jubileumsåret. Det er hentet fra samlingen Nattåpent.
Det var her -
Det var her. Akkurat her
ved bekken og det gamle nypekjerret.
Sen vår iår, rosne er bleke ennå,
nesten som kinnet ditt
den første morgenen bak døden.
Men det kommer,
bare lyset, bare duften, bare gleden
kommer ikke.
Men det var her
og det var kveld og det var måne,
bekkesildr
sånn som nå. Ta hånden min,
legg armen der.
Så går vi da
sammen i sommernatten, tause
mot det som
ikke er.
