Bookhouse girls

Hele verden var nok inne på Booker-prisens hjemmesider, for de var så treeegeeee akkurat nå halv tolv. Vinneren av årets pris er den boka jeg ikke tror jeg kommer til lese, eller i alle fall ikke trodde jeg skulle komme til å lese, The Gathering av Anne Enright, som nå sikkert blir en av årets mest leste bøker. Ja, ikke Anne Enright, altså, men boka.

Jeg må innrømme at dette er boken jeg trodde aller minst på. Dette er vel en av bøkene som folk er veldig uenige om. Noen elsker den og synes den er det mest fantastiske som er skrevet, og andre synes den er gørrkjedelig. Selv hadde jeg mer tro på "Den motvillige fundamentalisten" eller "On Chesil beach", mens jeg håpet inderlig på Animal’s People. Eller kanskje Darkmans fordi den virket original og interessant, om enn noe sær. Men det er vel ikke det juryen er ute etter antagelig. Fnys.

____________

Trøsten for leserne mine er at det nå ikke kommer til å bli mer bookermas før neste år. Det vil jeg anta er en lettelse.

Rettighetene til den ene bookerboken jeg har skamrost, Animal’s People, selges visst over hele verden for tiden, og i følge bookerprisens hjemmeside er også rettighetene solgt til Norge. At det skal bli en utfordring for oversetteren er det liten tvil om, men det er uansett en strålende nyhet for alle som vil lese fantastiske bøker, men som helst ikke leser dem på engelsk.

I morgen offentliggjøres vinneren av årets booker, og til min forskrekkelse er de to store favorittene Lloyd Jones og Ian McEwan. Jeg håper fremdeles på Animal’s People, siden jeg ikke har lest Darkmans. Oppdatering følger i morgen.

Omtalen min av Animal’s People finnes her.

Mister Pip er også en av bøkene som ble nominert til Bookerprisenes kortliste, uten at jeg helt forstår hvorfor. Historien har helt klart kvaliteter, men hverken det fæle eller det vakre rører meg. Det føles som om potensialet var bra, men så klarte ikke forfatteren å gjennomføre. Jeg kunne tenkt at romanen var et debutverk, men Lloyd Jones har skrevet over ti bøker, og det overrasker meg.

Handlingen er lagt til 1991 og til øya Bougainville som ligger under Papua Ny Guinea. Hovedpersonen Matilda er tretten-fjorten, men gjennom hele boka virker hun mye yngre. Hun forteller om livet under konflikten som oppsto mellom beboerene på Bougainville og Papua Ny Guinea, og under blokkaden som fulgte. Alt er tilforlatelig og sydhavsøyete, og konflikten virker langt unna. Øyboerne klarer seg uten lys og tilførsel av matvarer - de har fisk og frukt og lider egentlig ingen nød. 

Hovedfortellingen er om Mr. Watts, den eneste hvite som ble igjen etter blokkaden, og om den provisoriske skolen han setter i gang etter at læreren forlot øya før blokkaden satte inn. Mr. Watts er kanskje litt uortodoks og bruker hoveddelen av undervisningen til å lese og få barna til å gjenfortelle Dickens’ Great Expectations. Han blir en ganske standard framstilt inspirerende lærer - en slags Dead Poet Society goes South Pacific.

Men så går det gæli. Og det triste er at når det fæle først skjer, er det så flatt beskrevet at jeg nesten ikke tror på hverken fortellingen eller forfatteren.

Jeg vet i alle fall at jeg ikke håper denne vinner, for det så bra er den virkelig ikke.

Etter flere halvveis-bøker viste femte bookerbok viste seg å være en juvel, som jeg vil regne som en av favorittbøkene mine heretter. Fortelleren Animal er genial, og har et eget og ganske spesielt perspektiv på verden.

"I am an animal fierce and free
in all the world none like me
crooked I’m, a nightmare child
fed on hunger, running wild
no love and cuddles for this boy
life without hope, laugh without joy
but if you dare to pity me
i’ll shit in your shoe and piss in your tea."

Animal ble født like før et enormt gassutslipp fra en kjemikaliefabrikk, som drepte tusenvis av innbyggerne i byen Kaufpur. Blant de døde var også Animals foreldre, og Animal vokser opp på barnehjem. Etter en tid blir ryggen hans skjev og han må gå på fire, og får derfor navnet Animal.
"I used to be human once. So I’m told. I don’t remember it myself, but people who knew me when I was small say I walked on two feet just like a human being…"

Animals skjebne ligner manges i Kaufpur. Innbyggerne luftveisproblemer, misdannelser og andre store plager, alt resultater av gassutslippene. Romanen bygger på en virkelig hendelse i byen Bhopal, hvor det anslåtte tallet av døde etter katastrofen kan være opp til 22.000 når man regner med langtidsskadene av forgiftet luft og drikkevann.

Animal forteller sin historie til en journalist (Jarnalis) på lydbånd, og språket er en blanding av slang, misforståtte ord, hindi, fransk og engelsk.
"I’ll say this Jarnalis should not be allowed to tell my story. Comes here strutting like some sisterfuck movie star. What? Does he think he’s the first outsider ever to visit this fucking city?  (…) Well bollocks to that. Tell mister cunt big shot that this is mye movie he’s in and in my movie there is only one star and it’s me."

Animal er ingen engel, og han forteller om sin verden som han ser den, uten omsvøp, men med advarsler: "Eyes*, if your a woman I ask you not to leave me now, in this world my best people have always been women, such as Jara, Ma Franci, Nisha. If you’re a man it doesen’n matter, you’re a dirty fucker anyway."

Animal er svært knyttet til Nisha, som hentet ham inn fra et liv på gata, og Zafar, som leder kampen mot det amerikanske selskapet som eide kjemikaliefabrikken. Selskapet har ikke betalt ofrene noe i kompensasjon. Hvordan kompenserer man egentlig for forgiftet drikkevann og barn med misdannelser? Og hvem er egentlig den amerikanske legen Elli som kommer til Kaufpur og åpner en gratis klinikk for giftofrene?

Historien om Animal og folket hans er svært godt fortalt. Jeg har lite å utsette på den, om noe må det være at slutten virker noe konstruert, men jeg håper inderlig at denne boken vinner Bookerprisen, selv om det var en indisk vinner i fjor også.

_________________________
*Eyes er Animals navn på den som lytter på lydbåndene han spiller inn for journalisten.

Til nå har jeg lest fire Booker-bøker, The Welsh Girl, What Was Lost, On Chesil Beach og Den motvillige fundamentalist. Det har har gått ganske trått. Spesielt med What Was Lost. Welsh Girl tok det jo lang tid før jeg kom inn i også.

Nå leser jeg Animal’s People, som er helt genial, og jeg har i tillegg kjøpt Darkmans, Self Help og Gifted. Men så har det seg slik at jeg ikke vet om jeg gidder å lese så mange fler av Booker-bøkene i år. Darkmans, jo, men det er ikke sikkert jeg kommer til å lese andre enn de som ble med på kortlista. Kanskje leser jeg Mister Pip, men jeg vet ikke om jeg orker The Gathering, som visst er ganske tung i sessen. Hele langlista blir jeg nok aldri ferdig med.

Etter Animal’s People har jeg så lyst til å lese A.S.Byatts Besettelse, Blikktrommen, Angel Blood, The Road og Martina Lowdens Allt. Jeg har lyst til å lese Pessl, Vi, de druknede, The Bilnd Assassin og Ut og stjæle hester. Og så, først da, kan det hende jeg orker mer Booker. Bookerthon tar seg derfor en ferie.

Minn meg på denne posten når jeg begynner å røle om Bookerthon neste år, og sier ting som "jeg-tror-jammen-jeg-skal-lese-hele-lang-lista". Når det utsagnet kommer vil vi heretter vite at vettet har forlatt meg.

The Welsh Girls handling er, som tittelen langt på vei antyder, lagt til et svært nasjonalistisk Wales under andre verdenskrig. Den selveste walisiske jenta, Esther, bor på et gårdsbruk sammen med faren og en ung evakuert gutt. I nærheten blir det bygget en fangeleir for tyske krigsfanger, og det er først når boken har kommet til dette punket, på ca. side 170, at handlingen skyter fart.

Fram til side 170 hører vi vekselvis Esthers historie, en tysk soldats - Karstens, og en tysk-canadisk jødes - Rotherams. Det er en velskrevet bok, for all del, men som sagt er den veldig treig å få i gang. Jeg vurderte veldig mange ganger å gi opp hele Bookerthon-prosjektet, rett og slett fordi denne boken kjedet meg. Men så snudde det jo. Etter at Karsten kommer til fangeleiren, blir romanen mye mer interessant.

Så tommelen opp for denne, selv om den ikke ble med på kortlista. Bookerthonferden går nå videre til Animal’s People, og radiostillhet for helgen.

Omtrent da jeg leste ut The Welsh Girl, ble Bookers kortliste offentliggjort, og den er som følger:

• Darkmans, Nicola Barker
• The Gathering, Anne Enright
• The Reluctant Fundamentalist, Mohsin Hamid
• Mister Pip, Lloyd Jones
• On Chesil Beach, Ian McEwan
• Animal’s People, Indra Sinha

I dag annonseres bookerskortliste, og mens vi venter, kan jeg vise hva jeg tipper.

• Self Help, Edward Docx
• The Welsh Girl, Peter Ho Davies
• The Reluctant Fundamentalist, Mohsin Hamid
• Mister Pip, Lloyd Jones
• Animal’s People, Indra Sinha
• Darkmans, Nicola Barker

What was lost begynte så bra. Vi følger tiårige Kate Meaney, innehaver av detektivbyrået Falcon Investigations, som obserververer verden med et genialt veslevoksent perspektiv:

"She read the adverts on the bus. Most were adverts for adverts: ‘If you’re reading this, then so could your customers.’ She wondered if any of the passengers ever took out advertising space on the bus, and what they would advertise if they did.
‘Come and enjoy my big, blue, checked shoppingbag, it is filled with catfood.’
‘I will talk to anyone about anything. I also eat biscuits.’
‘Mr and Mrs Roberts, officially recognized brewers of the world’s strongest tea."We squeeze tha bag."’

Hun er morsom og observant, men har det ikke veldig greit hjemme etter at faren døde. Hun bor sammen med bestemoren, som fraskriver seg ansvar, og som vil ha Kate over på en privatskole. Denne første delen av boka er virkelig bra, og jeg har veldig lyst til å lese mer om Kate. Men en brå overgang tar oss til nåtid, og vi følger sikkerhetsvakten Kurt og Lisa, som er ansatt i butikken Your Music, og om hvem de har mistet. O’Flynn snakker av og til veldig godt om forbrukersamfunn, og store deler av boken handler om tap av kjære mennesker. Og det hele bindes sammen til slutt.

Det blir aldri helt nok, synes jeg. Den er helt grei, men ikke noe fremragende. Delen med Kate er morsom og bra, mens andre deler er gjespende kjedelige. Jeg synes boken bærer tydelig preg av å være debutarbeid, og jeg synes en eller annen konsulent burde uttalt seg litt krassere? Skjønt når jeg leser rundt omkring i blogger og på ManBookerprisens egen forumside, ser jeg jo at denne er en av bøkene veldig mange snakker godt om. What Was Lost har jo også blitt nominert til Orange Broadband Prize for Fiction, så det er kanskje noe jeg bare ikke har forstått?

(Et intervju med Catherine O’Flynn finner du på Booker-prisens hjemmeside.)

Jeg skulle virkelig ønske Ian McEwan hadde drept noen elsklinger i denne boken, og kuttet ned romanen til en novelle. For det ville helt klart blitt en strålende novelle om han hadde konsentrert seg om Edward og Florence’ bryllupskveld og natt. I stedet får vi en litt for kort roman, med dobbelt linjeavstand og stadige tilbakeblikk i Edward og Florence’ liv. Og disse på ingen måte så gode som hovedhistorien.

Edward og Florence gifter seg i 1962, etter bare å ha kjent hverandre i ett år. De er begge ferdige med lange studier, og er på vei inn i et voksent arbeidsliv. Florence som førstefiolinist i sin egen kvartett, og Edward, utdannet som historiker, og med jobb i Florence’ fars bedrift. De er inne i tiåret som er kjent for den frie kjærligheten, og elsker hverandre inderlig, men Florence har en overskyggende angst for intimitet, som vanskelig kan la seg forene med Edwards store forventinger til bryllupsnatten.

Den motvillige fundamentalist ble utgitt på norsk og engelsk omtrent samtidig, og er en del av en bølge av bøker om islam som kom på norsk i våres.

Changez, en ung mann fra Lahore, reiser til USA og studerer på et Ivy League-universitet i USA. Han får etter hvert jobb i et prestisjetungt analysefirma, og lever sin amerikanske drøm når flyene treffer World Trade Center. Til sin forskrekkelse kjenner han glede, og det begynner å skje både ytre og indre forandringer hos ham. Han føler at han svikter familie og andre muslimer, og han lar skjegget gro. Og han merker at han begynner å skape engstelse og uro der han går.

Vi møter Changez på en restaurant i Lahore, i samtale med en amerikaner. Boken er skrevet i Du-form, og vi hører bare Changez del av samtalen. Amerikaneren er taus for oss, og reaksjonene gjenfortelles av Changez, og dette virker litt stivbeint og rart. Du-formen synes jeg ofte er ganske forstyrrende, og det irriterte meg i begynnelsen her også, men det gikk seg litt bedre til.

Boken leses på et svupp, men den tok meg jo ikke med storm, selv om den er bra nok, men bra nok for en short list? Jeg er glad jeg ikke sitter i komiteen. 

Mange utenlandske bloggere har i år, som i fjor kastet seg ut på et Booker-maraton (bookerthon) hvor de skal lese så mange bøker som mulig før vinneren blir offentliggjort 16. oktober. Jeg hadde planer om å starte en egen liten Bookerthon, og lager derfor en egen kategori med Bookerthon 2007.

Det er nesten umulig å få tak i de fleste nominerte bøkene, for jeg har ikke vært alene om denne tanken. Heldige er disse engelske bloggerne som faktisk kan gå i bokhandelen sin og kjøpe bøkene. Vi andre må nok vente til nyopptrykkene kommer, eller låne det som er tilgjengelig på biblioteket.

Nå regner ikke jeg med at jeg på noen måte vil rekke alle 13 før om en tre års tid, men jeg har nå i alle fall tenkt til å begynne min egen lille Bookerthon med Mohsin Hamids Den motvillige fundamentalist, som allerede har kommet på norsk, og som derfor er tilgjengelig på biblioteket, etterfulgt av Ian McEwans On Chesil Beach. Bookerthon herved startet.

Phuh.
______________________________________
Andre Bookerbloggere:

Dovegreyreader

John Self’s Shelves

the kingfisher scrapbook

Beautiful Screaming Lady

Booklit

____________________________

I går ble Bookerprisens langliste annonsert, og jeg kan ikke skryte på meg å ha lest noen av bøkene. Men jeg har i det minste hørt om flere av dem.

Nicola Barker: Darkmans
Edward Docx: Self Help 
Tan Twan Eng: The Gift Of Rain
Anne Enright: The Gathering
Mohsin Hamid: The Reluctant Fundamentalist
Peter Ho Davies : The Welsh Girl
Lloyd Jones : Mister Pip
Nikita Lalwani: Gifted
Ian McEwan: On Chesil Beach
Catherine O’Flynn: What Was Lost
Michael Redhill: Consolation
Indra Sinha: Animal’s People
A.N.Wilson: Winnie & Wolf

Har du lest noen av dem?