Doris Lessing: The Grass is singing
Doris Lessings debutroman, The Grass is singing skulle bli min "Afrika i april"-bok, men så ble den "Afrika i mai". Det har tatt meg veldig lang tid å lese denne, til tross for at den ikke er på mer enn noe over to hundre sider. Det er ikke fordi den er en dårlig bok, langt ifra, men den er intens, og hver setning er svært meningsbærende.
Mary vokser opp i et ganske fattigslig miljø i Rodesia, dagens Zimbabwe, med en alkoholisert far, og en mor som forsøker å få økonomien til å gå rundt. Når først moren, og så siden faren dør, kan endelig Mary kaste av seg minnet om fattigdom, og leve et fritt og ungdommelig byliv, helt til hun hører noen venninner si at de ikke tror Mary noen gang kommer til å bli gift. Mary kaster seg rundt og aksepterer bonden Dick Turners frieri. Dick legger ikke skjul på at han er fattig, men Mary forstår heller ikke hvor fattigslig livet deres skal bli. Dick jobber og sliter på gården, og setter i gang prosjekt etter prosjekt som han aldri fullfører og som sakte tapper dem for penger. Mary går rundt i kjedsomhet og apati, og ikke minst i skuffelsen over Dick og over livet, og hun går sakte til grunne.
På sett og vis graver hun sin egen grav, hun lar seg jo falle ned i denne apatien, og prøver bare i liten grad å gi seg selv ting å gjøre. Det som virkelig dytter henne utfor er forholdet hennes til en av de svarte arbeiderne på gården.
Det som kanskje har plaget meg mest, er at jeg nok lette etter en helt/heltinne i denne boken, og det kunne hverken Mary eller Dick bli for meg. Marys forskrekkelige oppførsel overfor de innfødte afrikanerne, er nok dessverre tidsriktig, men den er ikke desto mindre en oppførsel jeg ikke kan forstå fra min lesestol i 2008. Hun hater dem, hun kan ikke utstå dem, og hun har intet ønske om å forstå, eller heller ikke å gjøre seg forstått. Hun vil bare komandere, kreve og kue afrikanerne til å gjøre som hun sier. Og det er her i dette minefeltet av makt og forakt Mary selv legger grunnlaget for egen død.
Om jeg liker den? Den har stått seg veldig godt til å være et debutverk, men jeg ble tidvis litt sliten. Ikke minst av at Marys apati og vondskap. Men det er gode psykologiske portretter, i alle fall av Dick og Mary, men dessverre ikke i samme grad av mannen Mary innleder forholdet sitt til, Moses.
Interessant nok har Lessing vært ute denne uka og forbandet at hun fikk Nobels litteraturpris. I følge Aftenposten skal hun ha kalt den "a bloody disaster». Etter at hun fikk prisen har hun rett og slett ikke ork til å skrive, fordi hun er så nedrent av journalister og fotografer.








































Russell Hoban: The mouse and his child



































Gjennom den første tredjedelen av What I loved var jeg ikke hundre prosent overbevist over at dette var en bok jeg orket å jobbe meg gjennom. Men det var virkelig nok i den til å overtale meg til å fortsette. Og etter vendepunktet kunne jeg bare ikke slutte, for da var jeg helt oppslukt, selv om jeg for første gang på lenge følte behov for å slå opp veldig mange ord i ordboka. For Siri Hustvedt har et ordforråd av en annen verden.
"Swimming with Marley was a potentially life-threarening adventure, a little like swimming with an ocean liner. He would come at you full speed ahead, his paws flailing out in front of him. You’d expect him to veer away at the last minute, but he would simply crash into you and try to climb aboard."
Jeg sitter og ser på bildet av den lille gutten på framsiden av Niels Fredrik Dahls På vei til en venn og kjenner at hjertet blør veldig for lille Vilgot. For det er ikke så greit å være Vilgot. Han bor sammen med en veldig psykisk skjør mor, som plutselig kan få veldige raserianfall, og en far som sliter med å holde på normaliteten. Vilgot tar på seg voksenoppgaver han virkelig ikke skulle vært pådyttet. Og ofte vil ikke Vilgot være hjemme om kveldene - han går rundt i mørket de kveldene han ikke kan være sammen med vennene sine. Vilgot er usynlig og leter etter noen som kan se ham, eller som kan slippe ham inn. 
Da Ut og stjæle hester kom ut, ble jeg tvunget til å gi den opp. Jeg vil presisere at det på ingen måte var bokens litterære kvalitet som var grunnen. Jeg tror jeg har nevnt dette tidligere, men denne fallitten skyldtes rett og slett at jeg mistet en brødskive med makrell i tomat i boka. Opp ned, selvsagt. Selv om lukten av fisk etterhvert har bleknet noe, har jeg til slutt kjøpt boken på nytt. Det tok seg ikke helt godt ut å sitte i en luktsky av makrell i tomat på trikken. 

