Oppsamlingsheat: Midré/Hartberg, Paasilinna, Knausgård, Salway, Hovland
I vinter eller når det var hørte jeg et Radiofront-program der Muren ble omtalt. Antagelig ville jeg aldri hørt om den ellers. Det er dessverre lite blest om barne- og ungdomslitteratur, og kanskje spesielt lite om bilderomaner for ungdom, kan jeg tenke meg.
Planeten Misantropolis deles av Muren. Ingen vet hvorfor den ble påbegynt, bare at byggingen ga mange arbeidsplasser. Ingen vet egentlig hva som er på den andre siden. Det virker ikke som så mange bryr seg. Ikke Dag heller - ikke før muren bygges så høyt at tomatplantene han dyrker på balkongen ikke får lys. Og Dags maursluker Skrotten trenger tomater for å leve. Her må noe skje.
Misantropolis minner litt om blant andre Pushwagners Soft City og Christopher Nielsen. Teksten henviser stadig til forskjellig populærkultur, uten helt å finne de store nye tingene. Men den aller siste siden gjør det hele verdt det. Den gir akkurat nok framtidstro.
Arto Paasilinnas Den elskelige giftblandersken - ja, hva i alle vide verden. Min første Paasilinna. Jeg lo meg ikke skakk, men følte meg likevel ganske så underholdt.
I alle fall: Linnea Ravaska, 78 år, bor på et idyllisk lite torp et stykke utenfor Helsingfors. Hun og katten. Men en gang i måneden får hun besøk av fosterbarnebarnet Kauko, som gjerne lopper henne for penger, lurer og bedrar. Han er en slask og en noksagt. Han kommer på regelmessige og mer eller mindre voldelige plyndringstokt sammen med sine kompiser. Linnea har funnet seg i mye fra Kauko, men denne gangen tar det hele av, og hun sender politiet på dem, etter selv å ha reist til sin tidligere elsker i Helsinki. Noe døgeniktene selvsagt ikke liker, og de bestemmer seg for å ta livet av gamla.
Men Linnea stiller ikke uforberedt. Hun blander gift og ordner vei i vellinga. Det blir en veldig dramatisk sommer med gift og pistolskyting.
Tidvis føles det som å vasse i finske stereotypier, men når det er skrevet av en landsmann, er det kanskje ok? Her har vi nemlig sauna og sisu og drikking nok til å ta livet av tre karer. Jeg er glad boken bare var på noe sånt som 175 sider. 200 ville vært for langt og kavete.
Høstens snakkis kan vel dette kalles. Hele romanen er på seks bind. Tre skal komme i høst - de siste tre til våren. Dette kommer ikke til å bli lange omtalen. Noe bør jeg jo spare til det har kommet flere. Jeg kjøpte bok to i går, og har så vidt begynt. Jeg er foreløpig lykkelig over at det er over 2000 sider igjen.
Hovedpersonen er, som kjent fra debatt og media, Karl Ove Knausgård selv, samt hans venner og familie. Og slikt går jo ikke upåaktet hen. Det er vakkert og fælt. Det er vanskelig å lese og sikkert ikke lett å skrive. Selv om det er sårt og vondt, er jeg likevel revet med og kunne ikke vente med å begynne på bok to.
Romanen er delt i to - den første handler om nyttår hvor Karl Ove er 16 og prøver å finne seg til rette i skolesituasjon og i livet. Det er i alle fall rammen - han sjonglerer historien og fletter det hele sammen med nåtid, kunstopplevelse og digresjoner. Og han skriver som ingen annen. Det er bare nydelig og sårt. Den siste delen av boka, som handler om farens død og oppryddingen han og broren måtte ta i den forbindelsen. Hjerteskjærende.
Sarah Salways språk er nydelig og konsist. Denne novellesamlingen har mye god lesing. Jeg har jo lest en annen roman av Salway, en litt snodig alfabet-roman, og liker det hun skriver veldig, veldig godt.
Jeg synes det er vanskelig å omtale novellesamlinger - om jeg skal gå grundig inn i det må jeg gjenfortelle litt fra hver novelle, og det ødelegger noe av konfekteskefølelsen. Men om jeg skal trekke fram en må det være den nervøse hjemmefruen som får besøk av en omreisende kjæledyrmaler, som forslår å male damens kjøleskap.
Litt vanskelig å forklare dette, merker jeg. Det er noe med temaene hun velger, menneskene hun forteller om, og hjertet jeg har i halsen når jeg leser om dem.
Jeg får bare oppfordre mine lesere på det sterkeste: Løp og les!
Når jeg nå har lest min tredje Hovland, begynner jeg å tenke at det alltid er en innertier å ta opp en Hovland-bok. Man vet man vil bli sittende igjen med gevinst.
Ei vinterreise er to historier på en gang. Vi følger den omreisende emissæren Lindemann, som har reist tilbake til hjembygda for å finne sin Johanna. Han får følge med en gammel bekjent, Tomas i Dalen. Sammen legger de ut på en road trip man bare kan finne i et Hovlandsk landskap.
Den andre delen av boka er en dagbok, som vi antar er forfatterens egne fra han selv fikk vite at han hadde kreft. Det er usentimentalt og så bra. Undertegnede fikk lyst til å skrive dagbok igjen, men frykter det aldri vil komme opp på Hovlandsk nivå.
Fine boka, altså.
















































