Bookhouse girls

I vinter eller når det var hørte jeg et Radiofront-program der Muren ble omtalt. Antagelig ville jeg aldri hørt om den ellers. Det er dessverre lite blest om barne- og ungdomslitteratur, og kanskje spesielt lite om bilderomaner for ungdom, kan jeg tenke meg.

Planeten Misantropolis deles av Muren. Ingen vet hvorfor den ble påbegynt, bare at byggingen ga mange arbeidsplasser. Ingen vet egentlig hva som er på den andre siden. Det virker ikke som så mange bryr seg. Ikke Dag heller - ikke før muren bygges så høyt at tomatplantene han dyrker på balkongen ikke får lys. Og Dags maursluker Skrotten trenger tomater for å leve. Her må noe skje.

Misantropolis minner litt om blant andre Pushwagners Soft City og Christopher Nielsen. Teksten henviser stadig til forskjellig populærkultur, uten helt å finne de store nye tingene. Men den aller siste siden gjør det hele verdt det. Den gir akkurat nok framtidstro.

Arto Paasilinnas Den elskelige giftblandersken - ja, hva i alle vide verden. Min første Paasilinna. Jeg lo meg ikke skakk, men følte meg likevel ganske så underholdt.

I alle fall: Linnea Ravaska, 78 år, bor på et idyllisk lite torp et stykke utenfor Helsingfors. Hun og katten. Men en gang i måneden får hun besøk av fosterbarnebarnet Kauko, som gjerne lopper henne for penger, lurer og bedrar. Han er en slask og en noksagt. Han kommer på regelmessige og mer eller mindre voldelige plyndringstokt sammen med sine kompiser. Linnea har funnet seg i mye fra Kauko, men denne gangen tar det hele av, og hun sender politiet på dem, etter selv å ha reist til sin tidligere elsker i Helsinki. Noe døgeniktene selvsagt ikke liker, og de bestemmer seg for å ta livet av gamla.

Men Linnea stiller ikke uforberedt. Hun blander gift og ordner vei i vellinga. Det blir en veldig dramatisk sommer med gift og pistolskyting.

Tidvis føles det som å vasse i finske stereotypier, men når det er skrevet av en landsmann, er det kanskje ok? Her har vi nemlig sauna og sisu og drikking nok til å ta livet av tre karer. Jeg er glad boken bare var på noe sånt som 175 sider. 200 ville vært for langt og kavete.

Høstens snakkis kan vel dette kalles. Hele romanen er på seks bind. Tre skal komme i høst - de siste tre til våren. Dette kommer ikke til å bli lange omtalen. Noe bør jeg jo spare til det har kommet flere. Jeg kjøpte bok to i går, og har så vidt begynt. Jeg er foreløpig lykkelig over at det er over 2000 sider igjen.

Hovedpersonen er, som kjent fra debatt og media, Karl Ove Knausgård selv, samt hans venner og familie. Og slikt går jo ikke upåaktet hen. Det er vakkert og fælt. Det er vanskelig å lese og sikkert ikke lett å skrive. Selv om det er sårt og vondt, er jeg likevel revet med og kunne ikke vente med å begynne på bok to.

Romanen er delt i to - den første handler om nyttår hvor Karl Ove er 16 og prøver å finne seg til rette i skolesituasjon og i livet. Det er i alle fall rammen - han sjonglerer historien og fletter det hele sammen med nåtid, kunstopplevelse og digresjoner. Og han skriver som ingen annen. Det er bare nydelig og sårt. Den siste delen av boka, som handler om farens død og oppryddingen han og broren måtte ta i den forbindelsen. Hjerteskjærende.

Sarah Salways språk er nydelig og konsist. Denne novellesamlingen har mye god lesing. Jeg har jo lest en annen roman av Salway, en litt snodig alfabet-roman, og liker det hun skriver veldig, veldig godt.

Jeg synes det er vanskelig å omtale novellesamlinger - om jeg skal gå grundig inn i det må jeg gjenfortelle litt fra hver novelle, og det ødelegger noe av konfekteskefølelsen. Men om jeg skal trekke fram en må det være den nervøse hjemmefruen som får besøk av en omreisende kjæledyrmaler, som forslår å male damens kjøleskap. 

Litt vanskelig å forklare dette, merker jeg. Det er noe med temaene hun velger, menneskene hun forteller om, og hjertet jeg har i halsen når jeg leser om dem.

Jeg får bare oppfordre mine lesere på det sterkeste: Løp og les!

Når jeg nå har lest min tredje Hovland, begynner jeg å tenke at det alltid er en innertier å ta opp en Hovland-bok. Man vet man vil bli sittende igjen med gevinst.

Ei vinterreise er to historier på en gang. Vi følger den omreisende emissæren Lindemann, som har reist tilbake til hjembygda for å finne sin Johanna. Han får følge med en gammel bekjent, Tomas i Dalen. Sammen legger de ut på en road trip man bare kan finne i et Hovlandsk landskap.

Den andre delen av boka er en dagbok, som vi antar er forfatterens egne fra han selv fikk vite at han hadde kreft. Det er usentimentalt og så bra. Undertegnede fikk lyst til å skrive dagbok igjen, men frykter det aldri vil komme opp på Hovlandsk nivå. 

Fine boka, altså. 

Jeg mangler ord. Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive og omtale denne boka. Og det virker som om forlaget også manglet ord da de lagde omslaget - det står ikke et pip om hva boka egentlig handler om.

Omslaget er overstrødd med blurber (sånne forfatteranbefalinger, vettu) og sitater fra avisomtaler. Hadde jeg sett at Kate Mosse hadde anbefalt den, ville jeg kanskje blitt mer skeptisk. Ikke at jeg har lest Mosse, men jeg er likevel skeptisk. Jeg tror jeg virkelig vil blurbene til livs. De er med på å skape fordommer jeg ikke vil ha når jeg setter i gang med en bok. Om jeg da kommer i gang med den, for om jeg ser at Anne B. Ragde har anbefalt boken, havner den fort i gidder-ikke-bunken. Veldig fort. Og noen ganger er det sikkert ufortjent.

Men The glass books - hva handler den om? Ja, de tre heltene våre er jo sentrale. Vi befinner oss i en slags victoriatid i en navnløs by. Miss Temple, en ung overklassejente fra en øy-plantasje, har akkurat blitt dumpet av forloveden Roger Boscombe, og i et anfall av barnslig iver bestemmer hun seg for å følge etter ham for å finne ut hvorfor han brød forlovelsen. Og det er vel ikke nødvendig å si at hun finner mer en hun regnet med. 753 sider intens spenning følger.

Miss Temple møter og slår seg sammen med Cardinal Chang og Dr. Abelaird Svenson, henholdsvis leiemorder og lege/barnevakt for prinsen av Macklenburg. En odd trio som sammen forsøker å ødelegge en sammensvergelse av mennesker, som lager glassbøker av folks drømmer og minner. Jeg forsøker å skrive om det slik at det skal gi mening, men det er jammen vanskelig.

Stemningen er mørk, dyster, med mange gotiske trekk. Den har mer en en dæsj science fiction og fantacy. Og maskeradeball, erotikk,  alkymi, teknologi, politikk og sammensvergede skumlinger. Heltene våre løper og løper. Uten å ha tid til hverken å spise eller sove. Men drepe gjør de for fote. Det blir litt vel mye løping i ganger etter min smak, men Dahlquist klarer jo å holde meg fast i over en måned og i hundrevis av sider. En bragd vil jeg si. Og jeg liker det. Det er som å bli sugd inn i en av glassbøkene det skrives om. Jeg har landet på utsiden, shaken and stirred.

 The Glass Books of the Dream Eaters har kommet på norsk med tittelen Glassbøkene. Det er også snakk om en film, og ikke å forglemme - det finnes en bok nummer to: The Dark Volume, som jeg absolutt skal vente litt med. Nesten åttehundre sider gotikk får holde for en stund.

En morgen var jeg ute i god tid - jeg skulle være på jobb tidlig, men på toget til jobb begynte jeg å lese mot slutten av Half of a Yellow sun, og da jeg kom til stasjonen jeg skulle av på, skjønte jeg plutselig at det ikke kunne la seg gjøre å gå til jobb helt ennå. Jeg satte meg ned på en benk og leste som besatt i nesten en time, før jeg gikk med boka i hånda til jobb. Jeg byttet bort vakten jeg skulle ha, og snek meg til å lese de siste tre sidene. Så oppslukt var jeg av Adichies historie fra Nigeria og fra Biafra-krigen.

Men jeg må vel også si at det tok litt tid før jeg utsatte søvn, jobb og det meste for denne boka. Den har ligget i lesebunken lenge, og det tok meg en halv bok før jeg var skrekkslagen, revet med og ikke klarte å slippe den. Det er altså verdt ventingen. Hold ut en stund, lær deg navnene og skrivemåten. det er verdt hver stavelse. Selv om det også skal sies at det ikke er alle som har kommet gjennom hele, og gir opp før de har blitt revet med.

Boken har tre fortellere - Olanna, ung, vakker og priviligert. Datter av rike foreldre og en klar overklasse i Nigeria på begynnelsen av 1960-tallet. Richard, brite, kjæreste med Olannas tvilling og Ugwu, Olannas unge "houseboy". Vi følger dem vekselsvis gjennom hele sekstitallet, fra tiden hvor Nigeria skulle finne sin vei etter at koloniherrene hadde sluppet taket, men likevel ikke hadde gitt fra seg all innflytelse, videre gjennom militærkupp, Biafras selvstenighet, og inn i borgerkrigen og sultkatastrofen som kom.

Hva vet vi om Nigeria, egentlig? Hva vet vi om Biafra? Hva vet vi om krigen? Jeg visste lite, men nå vet jeg litt mer. 

Dette er kanskje den vanskeligste omtalen jeg har skrevet. Jeg har grunnet på denne i godt over en måned, og jeg blir ikke klokere. Ja, det gjelder ikke boka, altså, men hva jeg skal si om den som ikke allerede er sagt. Da jeg leste Eirabu, var jeg allerede ’sent’ ute, og ei hel røys med bloggere hadde sagt det jeg tenkte. Det er vanskelig å si noe nytt.

Og så har det seg jo sånn at jeg kjenner forfatteren. På nett i seks-syv år, og sånn på ordentlig i halvannet eller noe. Det gjør det ikke lettere. For å toppe det fortalte jeg henne at jeg har vanskelig for å blogge negativt om bøker, spesielt norske, da lar jeg heller være. Så nå må det blogges. For Eirabu er bra. Mer enn bra.

Eirabu er Kristine Toftes egenskapte fantastiske univers, som bygger på norrøn mytologi. Genremessig ligger den inne i fantasy-landet, uten at det behøver å skremme. Det er ikke mange norske fantasybøker på markedet, og knapt noen for voksne. Og paradokset er jo at jeg følte meg som et barn igjen da jeg leste denne. Jeg var inne i boka på en hel annen måte en i de fleste andre bøker. Jeg ble revet med, og pustet med Ragna, gråt for Aun, og fryktet for Berghitte. Jeg satt på hytta, i sommervarmen, og ønsket alle vekk slik at jeg kunne sitte og lese alene for meg selv, uten å bli minnet om at jeg selv ikke lever i Eirabu. Men så ville jeg heller ikke lese for fort, og jeg vet jo at det jo er minst to år til neste bok kommer. Det er lenge det.

Hvem kan like Eirabu? Mange. Jeg tror Eirabu forteller noe allmenngyldig om mennesker, plikt, krav og egne valg. Jeg tror den kan leses av eldre og yngre, kvinner og menn.

For meg er noe av attraksjonen at den handler om en verden som baserer seg på norrønt tankegods. Forfatteren har tatt norrøn religion og bearbeidet det til noe helt eget. Dette synes jeg er en sjeldenhet blant de som bruker norrøne myter i eget forfatterskap - ofte blir det en litt for lettvint gjenfortelling av myter, som vi virkelig ikke har sikre kilder til, ofte bare Snorres svært subjektive nedtegnelser. Slik er ikke Tofte - jeg vil påstå at jeg kjenner myteverdenen godt, men forfatteren briljerer virkelig og lager sin helt egne verden, som er spennende og gåtefull, og som jeg bare vil ha mer av. Mange har reagert på vanskelige ord, som gydje og slikt. En anmelder gikk så langt som å kalle en seidstav for en tryllestav. Jassågitt.

Jeg tror knapt noen bok kunne truffet mer midt i blinken. Jeg skal snart lese den på nytt, i alle fall før bok to kommer. Om en to års tid.

Mia er 17 og står på terskelen til å ta store og viktige valg for livet sitt. Hun er en habil cellist, og har kommet inn på et prestisjetungt studium. Men så er det familien, den lille broren og foreldrene som hun har et godt og nært forhold til. Og ikke minst kjæresten Adam. For om hun skal studere må hun reise langt - vil forholdet til Adam tåle det? Bandet han spiller i er nemlig i ferd med å ta av. Kommer de til å få tid til hverandre?

Det som endrer alt er akkurat denne dagen. Når den er over er ikke Mias familie det den var. Mia er alene igjen. (eller er hun det?) Hun holdes i kunstig koma, og ser tilbake på livet fram til dette. Hun snakker om foreldrene og broren, om sitt elsk-forhold til celloen, og ikke minst om sitt forhold til Adam og venninnen Kim. Er det nok som kan holde henne igjen, eller vil det være enklere og bedre å få lov til å gi slipp?

Dette er en vakker bok, som like gjerne kan leses av voksne som ungdom. En av de bedre "livet, døden og kjærligheten"-bøkene på en stund. Jeg likte den godt nok til å miste toget den morgenen jeg var nesten-ferdig. Den er befriende lite sentimental, og vil være med meg en god stund.

Denne omtalen er en del av en "bloggturné", som er en del av forlagets markedsføring av boken. Hvis du vil lese flere omtaler, kan du begynne med Reidun Beate, som omtalte i går. I morgen vil du finne en ny hos Mia Isabella. Du kan til og med følge turnéen på Fjaseboka. Virru værra med, så heng på!

Det er meg en stor gåte at det var Sjón som vant Nordisk råds litteraturpris i 2005. Blant de andre nominerte var blant annet Karl Ove Knausgård, og flere andre sterke navn. Jeg må jo innrømme at jeg ikke fikk helt tak på Skugga-Baldur. Jeg tror det som skuffet meg mest var at jeg ikke fikk det baksideteksten lovet meg. Det virker ikke som det er noen sammenheng med det som står der, og det boken handler om. Jeg tror ikke jeg har lest samme bok som forlagskonsulenten, for å si det sånn.

Boken åpner med at presten Skugga-Baldur er på jakt etter en rev. En poetisk og vakker nok beskrivelse, men som ikke ga meg veldig mye. Og så følger en noe tettere skrevet fortelling om studenten Fridrik som kommer over en ung jente med downs syndrom, som sitter innelåst, og på vei til å fraktes til Danmark. Det hele føles som noe jeg har lest før. Ikke overraskende, ikke nytt og ikke helt spennende heller.

Sommeren bør få lov til å inneholde sluke-litteratur. Side opp og ned med noe mer lettlest, men likevel intereressant nok litteratur. Marian Keyes regnes vel som dronningen av Chick-lit, og med sin siste bok This charming man har hun virkelig slått til. Over 880 sider, og som vanlig tenker jeg at ikke alle er verdt det. 880 sider? Det er så mye for mye.

Men ikke for det - det er underholdende nok til å bli tre ekstra timer på hytta i regnværet, sånn at man blir ferdig. For Keyes er god til å holde på spenningen. Hun holder igjen opplysninger, og lar personene lyve oss opp i ansiktet. 

Keyes har i flere bøker hatt mange karakterer som får fortelle sin egen historie. De får egen font, egen stil og eget språk. Første karakter på banen er stylisten Lola, som finner ut at kjæresten Paddy skal gifte seg. Men altså ikke med Lola. Lola er selvsagt knust, og ødelegger nesten sitt eget firma og omdømme i sorgen over å ha mistet Paddy. Hun reiser til et lite sted på vestkysten av Irland for å komme seg. Personlig får jeg helt fnatt av Lola. Skrivemåten Keyes har valgt for Lola gjorde at jeg nesten kastet boken i veggen, men på et eller annet tidspunkt snudde det. Jeg vet ikke om det var før eller etter at hun møtte transvestitt-gjengen. Det tar av.

En annen av karakterene, Grace, er journalist, og framstår som sterk og stødig. Hun prøver å få tak i Lola for å  få henne til å snakke om kjæresten Paddy, som er Irlands unge, sjarmis-politiker. Er han virkelig så sjarmis som han framstår i media? Og han var kanskje ikke så snill med Graces søster Marnie heller? Både Marnie og Grace har egne stemmer i boka.

Etter at jeg leste Kate Mortons første bok, The house at riverton, i påsken, anbefalte jeg den "til fluktstolslesning og hengekøyehalloi til sommeren." Jeg tok visst meg selv på ordet - Mortons andre bok The Forgotten Garden ble lest i lånt hengekøye. Hengekøyelesning var det eneste jeg orket å gjøre i ferien  - med 30 grader i skyggen er det begrenset hva man skal behøve å gjøre.

I 1913 kommer en fire-åring med båt til Australia. Hun reiser øyensynlig alene, og har bare med seg en liten barnekoffert, hvor det blant annet befinner seg en eventyrbok. Hun blir tatt hånd av en tollbetjent. Hun blir hos ham og hans familie hele livet. Men hvor kommer hun fra? Hvorfor reiste hun alene? Selv husker hun ingenting, bare The Authoress. Så, når hun blir 21, blir hun fortalt at hun er adoptert, noe som er nok til å ødelegge livet hennes. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, det virker ikke helt troverdig.

Vi følger delvis denne jenta, Nell, som voksen dame på jakt etter sitt opphav, som viser seg å være i Cornwall. Vi følger også Nell barnebarn Cassandra, som etter Nell død arver et hus etter bestemoren. I Cornwall. Morton syr lappeteppet pent sammen. Hun nøster litt her og der. Vi følger tråder som peker mot en Eliza Makepeace, som er forfatteren av boken Nell hadde med seg i kofferten på vei til Australia.

Vi får også Elizas historie, som er tett sammenvevd med Nells historie. Jeg tror nok jeg likte The house at Riverton bedre - The forgotten garden går opp som en kabal man jukser med. Det finnes ikke en løs tråd. Det hele er ganske polert, men det er jo underholdende. Og engelsk herregårdsliv er fasinerende å lese om. Men det er ikke noe originalt her, altså, tidvis minnet dette meg veldig om det jeg leste av A.S.Byatts Besettelse. 

Vidar Kvalshaug har vært et ubeskrevet blad for meg, til tross for at han har gitt ut både noveller og romaner. Jeg så/hørte ham lese fra sin siste novellesamling "Den første av dine aller siste sjanser" under litteraturfestivalen i år. Han leste en svært gripende novelle Sånn går det når man ikke er snill, som handler om en gutt som venter på at faren skal komme hjem fra sjøen. Moren forteller ham at det er opp til ham om faren kommer hjem igjen. Jeg har lyst til å denge henne.

I tittelen ligger det en del håp - selv om det kan se dramatisk ut, betyr det ikke at alt håp er ute. Vi kan faktisk snu. Men tematikken er ofte litt tung. Det handler om sorg, savn, angst og hemmeligheter. Jeg ble personlig veldig engasjert i flere av personene i novellesamlingen. Jeg har fremdeles et par av dem langt framme i minnet, selv om det er en stund siden jeg leste boken. Kvalshaug er drivende god, synes jeg. Han bestemmer over meg som leser - han forteller det han vil, tier med det han vil og avslutter der han vil. Strålende.

Jeg klarer ikke helt å finne på noe velformulert å skrive om Anne Oterholms Tilfedigvis begjær.

Tilfeldigvis begjær handler om 29-årige Tyra, som kjeder seg gjennom tilværelsen. Hun er universitetsutdannet, og jobber for tiden som funksjonær på et bibliotek. Hun spiller spill, småstjeler litt i butikker, og har sex. Det virker som om det er det hele. Og nå, når hun skal ha ferie, har hun tenkt til å bli i byen og ikke gjøre noe som helst. Hun skal ikke ha sex heller. Venninnen Silje har veldig liten tro på at dette skal gå bra. Og når kusinen Lise inviterer Tyra med på hyttetur med seg og mannen, sier Tyra ja takk. Og det er her spenningen ligger. Mellom Tyra og kusinens mann.

Anne Oterholm beskriver en veldig tiltaksløs Tyra. Jeg blir helt kokos av Tyra, som bare lar ting skje, og som ikke helt tar tak i noe som helst. Tyras kjedsomhet smitter, og det sier litt om hvor godt Oterholms språk og treffer historien. Men av og til synes jeg det blir for overfladisk. Jeg klarer ikke helt å tro at det finnes folk som kjeder seg som Tyra. Jeg håper i alle fall ikke det.

Den 72-årige og søvnløse forfatteren August Brill prøver å holde vonde minner unna ved å dikte opp historier. Han ligger i mørket og dikter en alternativ verden der tvillingtårnene fremdeles står, men hvor USA likevel er i krig - en borgerkrig. August Brill dikter fram Owen Brick, en tryllekunstner, som våkner og finner seg selv i denne alternative virkeligheten, og som får ordre om å drepe.

Brill strever seg gjennom netter hvor minner om egne feilgrep plager ham, konens død piner ham, og ikke minst opprives han av minnet om barnebarnets kjæreste Titus, som for ikke lenge siden har gått i døden under tjeneste i Irak. Brill bor hos datteren Miriam, og huset tynges av Brills sorg over sin kone, over Miriams sorg over ektemannen som forlot henne og barnebarnets sjokk og sorg over Titus død.

Brills oppdiktede historie om Owen Brick som treffer meg best. Den er så god, og jeg skulle gjerne lest mer, men Brill og Auster avbryter den når de finner det for godt. Og de er jo i sin fulle rett, men styrken i Man in the dark ligger ikke i Brills historie dessverre, selv om temaene er store nok.

Jeg skulle jo også sagt noe om språket. Jeg tror det får holde med å si at jeg synes det er vakkert og nydelig. Men å si at Auster kan skrive, er vel ikke akkurat revolusjonerende. Jeg tror det er en og annen rundt omkring som har oppdaget det samme. Nå er jeg på min tredje Auster, og det skal helt klart bli flere.

Runaway er en perle. Eller rettere en perlekjede. Munros noveller er virkelig så gode. Hun er  treffsikker i sin beskrivelse av sine kvinnlige hovedpersoner, og deres forhold til sine nærmeste, det være seg foreldre, søsken, barn eller elskere. Novellene rommer enormt, gjerne hele livsløp, og likevel blir det sjelden overfylt. Runaways noveller skildrer ofte vendepunktene i hovedpersonenes liv, gjerne er det detaljene og tilfeldighetene som er disse vendepunktene. Munro styrer oss sikkert framover, viser oss det vi må vises, og lar oss også se konsekvensene av valgene, detaljene eller tilfeldighetene.

En av hovedpersonene, Juliet, får vi møte i tre noveller, i tre forskjellige stadier i livet. En egen liten roman i seg selv. En novelletrilogi, faktisk. Svært minneverdig, og kanskje noe av det jeg kommer til å huske best fra denne samlingen.

Men spesielt ble jeg nok grepet av novellen Tricks, som begynner på 60-tallet, hvor unge Robin, mister vesken sin, og får hjelp fra en makedonsk innvandrer. Munro er spesielt elegant i denne novellen, synes jeg. Hun flytter oss førti år fram i tid, uten at det virker påtatt eller rart. Jeg hadde hjertet langt nede i magen da jeg leste den. Det er noe nydelig ved disse tidshoppene. Hun utelater så mye, for så å gi oss det som betyr noe. Spenningen ligger i hoppene, og der andre ville laget romaner, klarer Munro å ta bort mye fyllmasse.

Jeg var kanskje minst overbevist av den siste novellen, Powers. Den var også den lengste, og varierte mellom tre-fire fortellerstemmer. Til tross for at man skulle hatt tid til å nærme seg personene, ble jeg ikke grepet av historien til noen av de innvolverte. 

Men i sum anbefaler jeg Munro på det varmeste. Det er tross alt syv andre juveler her. Og om ikke lenge skal jeg ta for meg en annen av samlingene hennes, og håpe at den er like bra.

For en liten juvel av en bok.

Jeg har fnist og grått meg gjennom et år i det bittelille kyst-stedet Knert-Mathilde, som ligger et sted på Vestlandet. Svelene på fergen kan tyde på det.

Vi følger Trille, som egentlig heter noe helt annet, men det lar seg bare ikke huske, og hans bestevenn og nabo Lena. Lena er i alle fall Trilles bestevenn, men er han Lenas? De leker og herjer seg gjennom sommerferie, sauesanking og vinter, og det er utrolig godt fortalt og tenkt fram av debutanten Maria Parr.  Fortelleren Trille forteller om et vakkert vennskap, og mange fantastiske og absurde hendelser. Ofte igangsatt av den, tja, aktive Lena.

Denne boken anbefales voksne og barn i alle aldre, til høytlesning og selvlesing. Jeg har ikke hatt en sånn følelse av en barnebok siden Lindgren. En nydelig vennskapsskildring, og ditto barndomsskildring. Unikt bra!

Jeg var ikke helt klar over hva som ventet meg da jeg tok fram Hemingways Den gamle mannen og havet. Jeg ble i alle fall overrasket. Jeg tror jeg forventet meg trege ting, men i stedet satt jeg og vurderte å bite negler i spenning.

Hva er spennede med historien om den gamle fiskeren Santiago? Jeg kan ikke helt si det. Det handler om en gammel, utslitt og fattig fisker, helt uten fiskelykke. Han har vært uten fangst de foregående 84 dagene, og forbanner seg på at denne ulykken må ta slutt. Og så biter fisken. Et enormt beist av en marlin. 18 fot og omkring 800 kilo. Utrettelig drar fisken Santiago til havs - i dagesvis. Den gamle mannen er sliten, og får kramper og er svært plaget. Han er fullstendig utslitt, men han får til slutt fanget fisken. Men når han så skal han tilbake, og det er heller ikke uten problemer. Man drar en så stor, død fisk gjennom haifylt område uten å få ubudne gjester.

Den gamle mannen og havet var en liten perle jeg ikke visste at jeg hadde i bokhylla. Den kan leses på mange måter, minst tre, uten at jeg vil gå inn i dybdetolking. Jeg vil absolutt si at denne var en nobelpris verdig.

Høyt oppe i en fjellside, på den lille gården Hylla i Sogn og fjordane sitter en pensjonert prøyssisk offiser. Hundgammel, men eldre enn de fleste hunder. Han er langt oppi nittårene, og ble født samme år som det tyske riket ble samlet. Dette er den tredje boken jeg leser på kort tid hvor hovedpersonen er over nitt og ser tilbake. Jeg tror vi har med en trend å gjøre.

Jørgen Norheims adjutant møter Norge for første gang som en av de som reiser med Keiser Vilhem IIs skip på slutten av 1800-tallet. Og som prøyssisk offiser står han nær planleggingen og opprustninger mot første verdenskrig. Han gjør det han må som keiserlig offiser, og når det hele starter viser det seg at de tok så feil. Russland overrumpler dem, og det hele drar ut. Som offiser er plikten viktigst, og når krigen er tapt, følger han keiseren til eksil.

Nå, på gården Hylla, hjemsøker alt dette ham. Ansvaret og pliktfølelsen plager ham. Har han ved å gjøre sin plikt vært med på å skape to forferdelige regimer? Har han vært med på å skape blodbad og massegraver? Og ikke minst - er han ansvarlig for sin egen families undergang?

I Adjutanten går den gamle mannen gjennom dagbøkene han nitidig har skrevet i alle sine år, han drømmer og holder rettsak over sin deltagelse. Men han snakker også med filosofen Wittgenstein, som hadde en skriverhytte i Skjolden, og ikke minst med fruktbonden han leier hus av.

Noen av de viktigste spørsmålene er hvorvidt vi i ettertid kan dømme - når vi har historien, vi vet jo hvordan det gikk. Vi har jo fasiten. Jeg synes dette er en svært interessant bok. Utypisk norsk, den føles kontinental og stor.

Jeg avslutter med et sitat. Adjutanten uttaler seg om Huis Doort i Nederland, hvor keiseren skal bo i eksil i over 20 år.

"Eit nett lite hus, min keisar, men likevel representativt. Og stort nok til å romme keisarens møblar. Dei 51 første godsvognene er ventande til Zeist i morgon."

Jeg legger nå fra meg Victoria Hislops Øya. Jeg klarer ikke en side til. Etter å ha stavret meg til side 70, holder det. I bøtter og spann. Jeg er allerede lei av å ikke få lov til å tenke en tanke selv, alt skal beskrives for meg - det er "dunkle rom, og "sørgmodig muldyr" hvor jeg enn leser. Det er klissent og lite originalt. Men rett skal være rett, det virker som om den historiske delen jeg nå har kommet til er bedre enn den grusomme samtidsdelen.

Jeg vet mange har lest og likt veldig godt, men jeg er altså ikke blant dem. 

Årets påskelektyre var Kate Mortons The house at Riverton. Det var helt perfekt litteratur for slappe hjemmedager, og en litt mer en småsyk tilværelse. Den passet så godt for feriedager at Mortons andre bok spares til sommerferien.

Herregårsbeskrivelsene er så fine, og man får virkelig lyst til å sette i gang en storstilt filming av denne romanen. Det må nok komme en film, den virker som om den er helt tilrettelagt for det. En litt romantisert versjon av Altmans Gosford Park for eksempel.

Det myldrer av hemmeligheter her, noen er så opplagte at man nesten får krupp, men noen hemmeligheter klarer Morton faktisk å holde på helt til siste side. Som alle debutanter virker det som om Morton skriver omtrent hundre sider, eller kanskje mer, for langt. Til tross for det synes jeg Riverton er genial sommerlektyre, som anbefales til fluktstolslesning og hengekøyehalloi til sommeren.

Dystrere er Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway. Cellisten i Sarajevo bygger på sanne hendelser fra beleiringen byen var under fra 1992 til 1995, hvor omkring 10.000 døde og 56.000 ble skadd, og hvor hvert fjerde hus hus var betydelig skadd i følge gd. Hvordan opprettholder man menneskeverd i en by hvor matmangelen er stor, og hvor vannhenting er i høyeste grad er livsfarlig? I åskammen ligger nemlig snikskytterne, og å krysse veien er å sette seg selv i siktet for helt vilkårlig skyting.

Vi følger tre hverdagsmennesker, som forsøker å kommer seg gjennom denne krisen som best de kan; to menn som kjemper for livet og familiene sine, og den unge kvinnen Pilen, som er snikskytter, og som får et spesielt oppdrag. Hun skal nemlig beskytte Cellisten. Da Cellisten opplevde at en granat drepte 22 av hans naboer og venner, bestemte han seg for å spille Albinonis Adagio i 22 dager framover. En for hver av dem som omkom i brødkø den dagen. Cellisten i Sarajavo fantes faktisk, og heter Vedran Smailović.

Cellisten i Sarajevo føles som et ganske sant bilde over skrekken i å leve under beleiring, selv om jeg tror virkeligheten overgår dette med kvantesprang. Jeg kommer til å huske denne, spesielt for menneskenes vilje til å kjempe videre, selv om vilkårene deres har blitt betydelig dårligere. Jeg sitter og hører Albinonis adagio nå, og stort tristere musikk kan man knapt finne tror jeg.

Men om Andvake nå. Det unge paret Asle og Alida går rundt i Bjørgvins gater. Det lille de eier, bærer de med seg - de har solgt båten de kom med. Hun er høygravid. Det er helt opplagt at vi skal tenke på juleevangeliet, for de får ikke plass i herberget.

De har reist fra en håpløst tilværelse nord for Bjørgvin - uten arbeid og bosted. Og uten foreldre som kan, eller vil, hjelpe dem. Og så går de der, og ingen kan hjelpe. Flettet inn i det triste og umulige er minner fra oppvekst, og også Asle og Alidas felles historie. Men det er ikke så uskyldig som det virker heller. Det er ikke alt som fortelles rett fram; det hentydes til drap og forbrytelser.

Jeg blir litt delt grepet av historien deres. Det er noen logiske brister, som ødelegger en del. Som at paret ikke kommer på å gå til et herberge når de først kommer fram, men heller trasker rundt og spør om de kan få bo privat. Og når de endelig kommer til et herberge, vil de ikke bo der. Men det var likevel en streng som ga meg noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det var.

Det er helt absurd å skrive sånne oppsamlingsposter, for innholdet varierer så veldig. Fosse og Lee, liksom - hva har de felles, annet enn at de har blitt lest av meg? Lite.

Men Lee og Salway har faktisk noe felles. De har begge fått ord på seg for å fornye chick litt-genren.

Ladies er en tett sammenvevd og velskrevet roman hvor man ikke får vite noe for tidlig. Vi får vite alt, men bare når vi trenger det. Mara Lee skriver utrolig godt, og det må man vel, når man er lærer ved et forfatterstudium. Hun er veldig bevisst gjennom hele romanen, og slipper oss ikke et sekund.

Vi møter fire kvinner - Lea og Mia drives av sitt felles hat mot den berømte fotografen Siri, som den noe skadeskutte lyrikeren Laura på sin side elsker over alt. Vi blir kastet litt fram og tilbake mellom Stockholm, Skåne og Paris, mens historien langsomt trer fram. Eller ikke langsomt. Tidsnok, vil jeg si. Og Mias og Leas hevn kommer også.

Jeg har én innvending til Ladies, og det er epilogen. Den er patetisk og ødelegger omtrent hele boka. Så om du skal lese Ladies, prøv å hold deg fra å lese epilogen. Ok? Jeg garanterer at de siste tre sidene ikke er verdt det.

Min første Sara Salway, bortsett fra det jeg har lest i samarbeidsprosjektet hun har med Lynne Rees - Messages. Men i Messages, vet man jo ikke hvem som startet, og da vet man jo ikke hvem som har skrevet hvilken tekst.

Something beginning with er oppdelt alfabetisk. Vi får 3-10 snutter under hver bokstav - under a finner vi: Ambition, Ants og Attitude. Alle viser til andre snutter rundt om i boka. Dette er altså ingen tradisjonell roman.

Vi møter Verity Bell, som under D for Daisies forteller: "My mother told me once that I was not sweet enough to be called after a flower. Something useful, yes, but not a flower. Her name was Rose and I thought if I also had a pretty name then I’d look more like her."

Verity jobber som sekretær innen media, men er blant dem som ikke aspirerer til noe mer. Hennes beste, og eneste venn Sally finner seg en elsker, og Verity misliker det hele intentst. For Sally er sammen med Colin hele tiden, bortsett fra når Colin er sammen med sin kone. Så møter Verity gifte John, og forelsker seg hodestups.

Men det er virkelig ikke historien som er grunnen til at man skal lese denne boken, ikke det grusomme omslaget heller, men Salways nydelige og overraskende språk. Hun er virkelig en ener, altså. Anbefales absolutt.

Åsa Linderborg har skrevet historien om seg selv og sin far. Om et ganske spesielt forhold mellom far og datter som er alene etter at Åsas mor forlot dem da Åsa var rundt fire. Åsa og faren kaller hverandre bestis og bundis, og det er virkelig dem mot verden. Selv om leiligheten mangler sengetøy, selv om den personlige hygienen ikke er på topp og selv om det alltid lukter øl og svette av faren, er likevel kjærligheten mellom de to stor og viktig. Etterhvert som farens alkoholmisbruk blir større, går det også fortere nedover. Faren kommer aldri helt over nederlaget i at Åsas mor flyttet, og han er samtidig verdens sterkeste og likevel mest sårbare.

Det er ganske hudløst skrevet, og mange har latt seg berøre svært mye av Åsas fortelling. Meg treffer den ikke i en så stor grad, men det er en viktig fortelling, tenker jeg. Hvis du vil lese en henrykt anmeldelse, kan jeg anbefale Dagbladets Kåre Bulie. Det jeg derimot liker godt, er hvor godt Linderborg klarer å skildre den svenske arbeiderklassens liv i etterkrigstiden.

Da Jeg forbanner tidens elv kom ut, stilte Aftenposten følgende spørsmål: Er den like god som Ut og stjæle hester? Vil den bli oversatt til like mange språk (40), selge i nærmere én million eksemplarer og skaffe forfatteren nye gjeve priser? Vi har i alle fall svaret på ett av disse spørsmålene nå. Det var noe eget å ha denne i håndveska den dagen Per Petterson faktisk vant Nordisk Råds litteraturpris.

Jeg leste jo Til Sibir for et par år siden, og det er veldig interessant å ha den i bakhodet når man leser "Jeg foranner…", for dette handler jo om samme familie. Den unge jenta i Til Sibir er den samme som moren til Arvid i Jeg forbanner tidens elv. Bøkene Ekkoland og I kjølvannet er også bøker om samme familie.

Men i Jeg forbanner tidens elv møter vi Arvid. Vi møter ham på søttitallet når han bestemmer seg for å slutte på skolen, og ta seg jobb i industrien, i samsvar med krav fra partiet. For hans foreldre, som selv arbeider på fabrikk, og som ser skolen som Arvids redning fra et monotont arbeidsliv, er dette mildt sagt problematisk. Og så møter vi ham i 1989 når moren har blitt uhelbredelig syk, og Arvids ekteskap er i ferd med å havarere.

Det er noe uoppgjort mellom Arvid og moren, som får ham til å følge etter henne til Danmark, til feriehuset ved den danske kystbyen. Det er noe veldig sårt, og fortiet, i forholdet mellom dem - Arvid ønsker så inderlig at hun skal se ham. Ikke bare se ham som et speilbilde av faren hans. Det oppsummeres i denne setningen: "Men uansett hva jeg stelte i stand, så likna jeg på faren min."

Hundreårige Roseannne har bodd omkring halve livet på et sinnsykehus (Kan man si det? Man kan i alle fall ikke si asyl? Eller dårekiste?), og nå, når sykehuset skal rives, og psykiateren på stedet skal finne ut av pasientenes videre skjebne, blir han også oppmerksom på Roseanne. Han er overrasket over hvor lite det finnes om henne i sykehusets arkiver, og bestemmer seg for å finne ut alt han kan. Vi følger derfor delvis hans opprulling av Roasannes liv, men vi får også  Roseanne beretning, helt uavhengig av dette.

Roseannes historie er den som jeg nok vil huske denne boken for. Den er vár og poetisk, og vakker. Veldig vakker. I alle fall språklig. For Roseannes liv er ikke akkurat like vakkert. Og tidvis er det tydelig at hun skriver om minnene sine når de blir for vanskelige å takle. Det nøstes opp en ganske fæl historie.

The Secret Scripture var nominert til Bookerprisen i fjor, og jeg kan ikke forstå hvorfor den ikke vant. Det eneste jeg kan utsette på den er slutten, som ikke når like høyt som resten av romanen. Den kunne blitt helt stjerneklasse. Men den er altså veldig lesverdig til tross for dette. Løp til biblioteket eller til butikken og kos deg med Barrys vakre språk.