Bookhouse girls

Doris Lessings debutroman, The Grass is singing skulle bli min "Afrika i april"-bok, men så ble den "Afrika i mai". Det har tatt meg veldig lang tid å lese denne, til tross for at den ikke er på mer enn noe over to hundre sider. Det er ikke fordi den er en dårlig bok, langt ifra, men den er intens, og hver setning er svært meningsbærende.

Mary vokser opp i et ganske fattigslig miljø i Rodesia, dagens Zimbabwe, med en alkoholisert far, og en mor som forsøker å få økonomien til å gå rundt. Når først moren, og så siden faren dør, kan endelig Mary kaste av seg minnet om fattigdom, og leve et fritt og ungdommelig byliv, helt til hun hører noen venninner si at de ikke tror Mary noen gang kommer til å bli gift. Mary kaster seg rundt og aksepterer bonden Dick Turners frieri. Dick legger ikke skjul på at han er fattig, men Mary forstår heller ikke hvor fattigslig livet deres skal bli. Dick jobber og sliter på gården, og setter i gang prosjekt etter prosjekt som han aldri fullfører og som sakte tapper dem for penger. Mary går rundt i kjedsomhet og apati, og ikke minst i skuffelsen over Dick og over livet, og hun går sakte til grunne.

På sett og vis graver hun sin egen grav, hun lar seg jo falle ned i denne apatien, og prøver bare i liten grad å gi seg selv ting å gjøre. Det som virkelig dytter henne utfor er forholdet hennes til en av de svarte arbeiderne på gården.

Det som kanskje har plaget meg mest, er at jeg nok lette etter en helt/heltinne i denne boken, og det kunne hverken Mary eller Dick bli for meg. Marys forskrekkelige oppførsel overfor de innfødte afrikanerne, er nok dessverre tidsriktig, men den er ikke desto mindre en oppførsel jeg ikke kan forstå fra min lesestol i 2008. Hun hater dem, hun kan ikke utstå dem, og hun har intet ønske om å forstå, eller heller ikke å gjøre seg forstått. Hun vil bare komandere, kreve og kue afrikanerne til å gjøre som hun sier. Og det er her i dette minefeltet av makt og forakt Mary selv legger grunnlaget for egen død.

Om jeg liker den? Den har stått seg veldig godt til å være et debutverk, men jeg ble tidvis litt sliten. Ikke minst av at Marys apati og vondskap. Men det er gode psykologiske portretter, i alle fall av Dick og Mary, men dessverre ikke i samme grad av mannen Mary innleder forholdet sitt til, Moses.

Interessant nok har Lessing vært ute denne uka og forbandet at hun fikk Nobels litteraturpris. I følge Aftenposten skal hun ha kalt den "a bloody disaster». Etter at hun fikk prisen har hun rett og slett ikke ork til å skrive, fordi hun er så nedrent av journalister og fotografer.

For en tid tilbake var det nesten et lite oppløp om denne lille romanen av Warwick Collins. Stort sett alle de britiske bloggene jeg leser, snakket varmt om den. En stund mistenkte jeg at det var "venne-rosing" - en av bloggerne nesten alle kjenner til i England, Scott Pack, jobber/jobbet nemlig for utgiveren Friday Project. Det hele så litt ut som en farsott, og det var nesten litt massehysterisk. Men jeg måtte jo prøve likevel, og glad er jeg for det.

Romanens hovedperson, Ezekiel Murphy, Ez, har vært arbeidsledig en tid, og har endelig fått jobb som vaskemannskap på et offentlig toalett. Ez er, som både sjefen, Mr. Reynolds og kollegaen Jason, fra Jamaica, men de har likevel svært forskjellige syn på livet. Ez oppdager, ikke uten undring, etter en stund at toalettet blir brukt til mer enn ett formål:

"When Ez looked again there were two pairs of shoes in the nearest cubicle, facing each other. As he watched, one pair of shoes turned the other way."

I utgangspunktet forsøker de tre, absurd nok, å jage mennene om hygger seg på toalettene ved å slå føttene deres med en stokk, men etter at kommunen har sett seg lei på klagene fra andre brukere av toalettet, må de tre iverksette hardere tiltak. Og det får litt andre konsekvenser enn både kommunen, Ez og kollegene hadde ventet.

Dette er en virkelig kort liten snutt av en roman, bare 140 sider, og med dobbelt linjeavstand. Men alt den rommer! Rasisme, homofobi, toleranse, synd og skam. Og virkelig gode bilder på Ez’ familieliv. Jeg er overveldet over at man kan lage så mye ut av så få ord.

Forlaget The Friday Project hadde planer om å utgi tolv romaner av Warwick Collins i år, en i måneden, og jeg håper jo fremdeles at de kommer til å gjennomføre, selv om det kan se ut til å spøke for dem i denne artikkelen i The Guardian.

Kan du tenke deg et snøvær som varer i seks uker? I desembers førjulsstri er det nok hyggelig, og man snakker om at det er fint med hvit jul, men når snøen begynner å skape store problemer, vil det nok være få som snakker om hygge. Man engster seg for bilen under all snøen, for huset sitt og taket som kanskje kan klappe sammen. Trikkene og togene kommer ikke fram, og det militære kobles inn for å frigjøre veiene. Og etter snøen kommer kulda - det meldes om 32 grader på Blindern. Så går strømmen, og dagene går.

Det mumles det om sabotasje, situasjonen er kritisk, men jeg mistenker at den på alle punkter ville blitt oppfattet som langt farligere. Store deler av Oslos boliger har ikke annen oppvarming enn strøm, og når strømmen da blir borte i dagevis, ville man hatt store, store problemer. Riktignok er det flere som prøver seg med et bål på stuegulvet, og med et nedbrent leilighetskompleks som resultat, men det virker kanskje ikke helt kritisk nok. Jeg tror at dramatikken ville vært langt større om dette virkelig hadde skjedd. Folk ville blitt masseevakuert, lenge før de faktisk blir det når en gasstank springer lekk på Bislet. Og jeg forstår ikke helt hvordan Øybøs personer kan drikke varm drikke? De fleste har kanskje primusen liggende i garderobeskapet og vet hvordan man skal forholde seg om strømmen skulle gå i 30 graders kulde?

Vi følger firebarnsfaren Otto Horn, gift med Sara. De lever et ganske vellykket liv i leilighet på Bislet. Otto er nyansatt ved Historisk institutt på Blinder, og foreleser om radikalitet, RAF og terrorisme, noe som skal vise seg å ha større betydning enn Otto forstår. Under snøukene flyttet Ottos foreldre hjem til Otto og Sara; Ottos far er døende. Men det hele begynner likevel med at Otto møter en kvinne han ikke kan plassere, som viser seg å være venninnen til Ottos tidligere kjæreste Helle. Denne venninne kan fortelle at Helle tok livet av seg høsten før. Og Otto vet jo at de var sammen, men han kan ikke huske noe av livet med Helle. Og det er her ledemotivet i romanen ligger - glemsel og hukommelse. For hvordan kan Otto ha glemt Helle? Hvordan kan han ha mistet tre år av livet sitt med henne? Hva er virkelig og hva er fiksjon? Otto virker som om han har store problemer med å huske, og repeterer stadig det han opplever, som for å ovebevise seg selv om at det som skjer er virkelig. "Dette er min sønn. Dette er min familie."

Alle ting skinner er en spennende roman, spenningen drar meg framover, samtidig som romanen krever sitt av meg som leser. Den følger to spor, dagens moderne, nedsnødde og strømløse Oslo, og en nær fortid hvor Otto lever sammen med Helle. Vi blir også kjent med Ottos kompis Thomas, som sier mye, gjerne bare for provokasjonens egen skyld, men som til slutt kommer til at han ikke lenger vil si noe annet enn det han mener.

Dette er virkelig større og bedre enn man kan regne med å finne i en debutbok. Den er skolert, reflektert og velskrevet, og nå etterpå sitter jeg bare og tenker at jeg vil ha mer. Jeg leste jo samme forfatters Ingen er alene for ikke lenge siden, og håper virkelig på at bok nummer tre må komme snart.

Gang på gang tenker jeg at jeg ikke orker en eneste krigsroman til, at krigsproblematikken er så forslitt at det ikke nytter å tyne ut en eneste vettug roman til. Men så leser jeg en roman som denne, og tenker nok en gang at en virkelig god forfatter kan skrive om de aller mest gjennombeskrevne og overanalyserte temaer, og gjøre det til en stor leseopplevelse.

Hoem beskriver, som tittelen så tydelig sier, sine foreldres historie fra deres tidlige ungdom, og fram til de møtes og videre litt inn i resten av livet deres. Men det er ikke veien videre som er veldig viktig her, for det er nok behandlet i Hoems roman Heimlandet Barndom, som jeg enn så lenge ikke har lest. Men jeg tror det kommer, både fordi Hoems historie fengsler meg, og fordi pennen hans fenger meg.

Andre omtaler jeg har lest, snakker om patos, men jeg føler ikke at dette tipper over, som det sikkert kunne gjort. Jeg synes tvert imot det er vakkert og ganske stilferdig. I alle fall til å handle om slike store temaer. Og ganske så storartet at man kan skrive så nydelig om sine egne foreldres liv. Noen av setningene hans leser jeg gang på gang, bare fordi de er så vakre, og fordi det er så stor høyde i dem.

Romanen kom ut i 2005, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2006. Og de fleste kjenner kanskje til denne historien nå? Knut Hoem vokser opp på en gård i Romsdal, men finner tidlig ut at hans kall er å forkynne Jesu budskap gjennom indremisjonen, og den store konflikten i livet hans blir fra da av mellom kall og odelen han har på gården Hoem. Han vil ikke annet enn å spre Guds ord, og er for evig bundet til en gård han ikke egentlig ønsker å drive. Moren kommer fra små kår i Øyer, og jobber først som tjenestejente og griskokk, før hun blir ansatt på sykehjemmet i Fåberg. Og så, i 1944, møter hun sin store kjærlighet - en tysk soldat som hun har et intenst forhold til, men som blir sendt bort omtrent på samme tid som hun forteller ham at hun venter barn. Sviket er enormt og hun er evig såret av det. Hun føder en datter, og klarer seg på et vis, med skammen og konsekvensene av kjærligheten til den tyske soldaten. Men så blir det da Kristine og Knut, og det var vel kanskje ikke den store kjærligheten da de giftet seg, men den vokste. Som Kristine sa til sin seksårige sønn som spurte om hun elsket faren hans: "Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik."

Gjennom den første tredjedelen av What I loved var jeg ikke hundre prosent overbevist over at dette var en bok jeg orket å jobbe meg gjennom. Men det var virkelig nok i den til å overtale meg til å fortsette. Og etter vendepunktet kunne jeg bare ikke slutte, for da var jeg helt oppslukt, selv om jeg for første gang på lenge følte behov for å slå opp veldig mange ord i ordboka. For Siri Hustvedt har et ordforråd av en annen verden.

Romanens forteller, Leo Hertzberg, er en analysator - han vurderer, analyserer og gjennomgår sine 25 år som kunsteren Bills nære venn. Leos og Bills familier bor i samme blokk og deler hverdag, fest og ferier, og ikke minst deler de kunsten. Leo er kunsthistoriker og vennskapet mellom de to mennene innledes når Leo kjøper et av Bills tidlige bilder. Gjennom Leo får vi en gjennomgang av Bills kunst, og dette er det en del som har reagert på - de synes det er for langt og for mye, men jeg ser denne refereringen som viktig. Vi blir kjent med Bill på en spesiell måte gjennom kunsten hans.

Det er en roman spekket med informasjon om kunst, hysteri og anoreksi, og det kan vel bli altfor mye om du ikke er interessert nok. Dagbladet skrev i sin tid at romanen var "spennende, men klisjéfylt", og var ikke helt begeistret. Jeg er ganske begeistret. Jeg får vondt i hjertet av å lese om Leo og hans kones reakson på sønnens død, hvordan forholdet deres løses opp, og hvordan Bills familie takler deres sønns løgner og liv rett over grensen til det lovlige.

Hvis du tror du kan tåle utlegninger om New Yorks kunstliv på 80-tallet og om hysterikerne på Salpêtrière, vil jeg anbefale at du forsøker deg på What I loved, og om du gjør det håper jeg du kommer deg over den første 1/3-delen, for det som kommer etterpå er "hur bra som helst".

"Swimming with Marley was a potentially life-threarening adventure, a little like swimming with an ocean liner. He would come at you full speed ahead, his paws flailing out in front of him. You’d expect him to veer away at the last minute, but he would simply crash into you and try to climb aboard."

Etter bok på bok med misbruk, mobbing, død og dysfunksjonelle familier var det rett og slett deilig å lese om en relativt normal familie. Hvis man da ikke regner med hunden Marley, som ikke er helt normal. Jeg tror riktignok ikke at bokens undertittel, "life and love with the world’s worst dog" er helt riktig, for det kan jo hende det finnes verre eksemplarer av hunderasen. Kanskje.

Marley er en labrador retriver, eller en labrador evader, som familien kaller ham, som ikke er helt psykisk stabil. Han er livredd torden og i sin redsel blir han svært destruktiv, han river dører av hengslene og klorer opp sofaer, og jeg vet ikke alt. Men han er også en svært elskelig hund, som familien elsker. Vi følger Marley fra han blir hentet på kennelen til han dessverre blir så gammel at han ikke klarer mer.  

Jeg tror alle som har eller har hatt hund bør lese denne, og jeg tror alle som ikke har hatt hund, som undertegnede, også bør lese den. Den er underholdene, hyggelig og morsom. Ypperlig sommer- eller påskelektyre.

Knud Romer forteller om en skrekkelig oppvekst i en snever by - det skal lite til før man er utenfor, og spesielt er det lett om din mor er tysk, heter Hildegard og sender deg til din første skoledag kledt i lederhosen. Jeg velger å ta med sitatet under, selv om det er mange andre også som har trukket det fram. Det er godt skrevet, og treffer en del av nerven i Romers roman:

"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes."

For det er ikke greit i den lille familien med mor, far og sønn. De lever svært isolert, uønskede og helt på utsiden av den lille byen, moren er ganske ustabil og faren virker det som har tvangsnevroser. Ingen snakker med dem og når moren går på handlerunde får hun dårligere mat til en dyrere penge. Det er ensomt og til å grine av. Og da selvsagt den norske grine, ikke den danske.

Knud Romers bok er liten, under to hundre sider, men den rommer så mye - familiemedlemmers historier fra de siste hundre år, både fra morens og farens side.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive for å få folk til å lese denne boken. Virker følgende ordre, tro: "Løp og kjøp!"

_______________________

Oppdatering:
Jeg føler jeg burde sagt mer om Den der blinker. Jeg burde sagt noe om hvor nøktern han er, hvordan han ikke dveler, hvor lite sentimentalt det er skrevet. Hvordan hjertet mitt blør for den lille Knud som kjemper seg gjennom barneselskaper og skolefester, og ikke minst hverdagen.

Men nå har jeg i det minste fått to kolleger til å lese den. Og det er jo en seier.  

Hercule Barfuss ble ikke akkurat født med gullhår, selv om ryggen hans var dekket av hår. Å bli født døvstum, byllete og skrekkelig stygg, er vel aldri å foretrekke, men heller ikke på begynnelsen av 1800-tallet var det så greit. Som om dette ikke var nok, manglet han også armer. Men Hercule har en annen gave - han kan lese tanker. Om det er en gave eller en forbannelse, kan vel diskuteres.

Hercule fødes av en prostituert i et av Köningsbergs bordeller. Moren dør, men i samme natt blir det født en underskjønn pike av en annen prostituert. Hercule og Henriette blir uadskillelige, og Henriette er kanskje den eneste som akseperer Hercule fullt ut. Når Hercule blir ti-tolv-fjorten, og Henriettes dyd skal selges på auksjon, går det så inderlig galt. Etablissement avvikles og Hercule og Henriette mister hverandre. Vi følger deretter Hercules ferd gjennom Europa - fra Preussen til klostere, Rom, Sverige og til slutt til Amerika og døvekolonien Marthas Vineyard.

Vallgren sier selv at han ønsket å skrive kjærlighetens reddende kraft, at han ville tegne de største og voldsomme bildene, og til tross for en nesten samlet hyllende kritikerskare, er det vel rett og slett for enormt for meg. Dessverre var jeg ikke grepet nok av Hercules historie til å svelge et litt haltende premiss ved romanens vendepunkt, og etter det mistet jeg rett litt av interessen. Hercules hevntokt ble bare for voldtsomt, til tross for at han hadde nok å hevne.

Men jeg likte jo romanen, bare ikke så godt som alle andre har likt den. Og dersom du liker magisk-realisme, og bøker som Parfymen og Latours katalog, kan jeg tenke meg at dette er en bok du vil like veldig godt.

Jeg sitter og ser på bildet av den lille gutten på framsiden av Niels Fredrik Dahls På vei til en venn og kjenner at hjertet blør veldig for lille Vilgot. For det er ikke så greit å være Vilgot. Han bor sammen med en veldig psykisk skjør mor, som plutselig kan få veldige raserianfall, og en far som sliter med å holde på normaliteten. Vilgot tar på seg voksenoppgaver han virkelig ikke skulle vært pådyttet. Og ofte vil ikke Vilgot være hjemme om kveldene - han går rundt i mørket de kveldene han ikke kan være sammen med vennene sine. Vilgot er usynlig og leter etter noen som kan se ham, eller som kan slippe ham inn. 

Det er en voksen Vilgot som forteller, en såret og skadet voksen Vilgot, som forteller om en oppvekst i blokkbebyggelsen på Hoff i Oslo. Det er mange historier her - om menn som har elsket og mistet sin elskede, og om barn som har blitt altfor fort voksne. Vi møter delvis Vilgot i en samtid hvor han på merkelig vis har fått ansvaret for å passe på en elefant fra et strandet russisk  sirkus. En skadet og såret elefant, som på mange måter blir et bilde på Vilgot selv.

Niels Fredrik Dahl vant Brageprisen med denne romanen, og når man trekker ut sitater som dette, er det ikke til å lure på hvorfor:

«Det var ikke plass noe sted og alle hadde hverandre og så fikk colamannen meg. Jeg ble hevet i ormegården, mor. Jeg tror det var du som dyttet. Jeg tror det var far som skjøv. Jeg tror det var jeg som hoppet. Jeg satt i den bilen, jeg sitter i den bilen ennå. Jeg vil ut av bilen, mor. Jeg vil opp fra ormegården!» 

På et vis tenker jeg at Andreas Doppler rømmer fra en gjeng skumle teletubbier, bananer i pysjamas, gelebarn og andre onde barnetv-skrekkeligheter, men det er vel strengt tatt samfunnets flinkhet, personifisert i hans flinke famile han hevder han reiser fra. Etter et fall fra sykkelen, bestemmer han seg for å flytte ut i skogen. Han reiser fra kone, barn, hus og greier, og flytter ut i skogen og begynner å reise en totempåle over sin nylig avdøde far. Etter et elgdrap blir han fosterfar for den unge elgkalven Bongo.

En veldig liten flis av en bok, som kanskje tar mål av seg til å si noe samfunnskritisk om oljepenger og flinkhet i samfunnet. Jeg synes vel ikke Erlend Loe når helt opp dit, men Doppler er en underholdende bok om å kanskje ikke møte veggen, men å sykle rett inn i den. Det er deilig absurd, lettlest og som har fått sin oppfølger i Volvo Lastvagnar.

Jeg trodde jeg hadde et ganske realt ordforråd, men nå har jeg kommet til kort. Hva i alle betyr ordet snoft? Vanart? Å ha let nemme? Skarvaktig? En hølke? Pauluner? Et skarn - skarnet? Å kjøve? Træskhet? Å tysse? Hamsuns språk er en øvelse for meg. Dette er kanskje ikke ord jeg kommer til å få arbeidet inn i det aktive ordforrådet, selv om håper jeg snart får en anledning til å bruke ordet skarvaktig.

Hamsuns nesten bibelske fortelling om nybrottsbonden Isak Sellanrå ga ham nobelprisen i 1920. Gjennom tre hundre tettpakkede sider følger vi Isaks harde arbeid med å bygge sin gård og dyrke sin jord. Og det er svært handlingspakket, før side 70 har Isak og hans fru Inger fått to barn, hun har drept ett og blitt sendt til Trondheim på straff. Her kan man ikke hoppe en halv side fram en gang uten at Isak har bygget en ny bygning, eller ryddet et nytt beite. Det er litt slitsomt, men slitet er nok mest Isaks og ikke mitt. Isak, og senere Inger etter at hun har kommet tilbake, dyrker jorden og driver bureisingen videre. Barna vokser til og Isak og Inger er heldige. Det går dem vel, nettopp fordi de dyrker jorden.

For de som ikke dyrker jorden går det ikke så godt. Ved et tilfelle oppdages det at det finnes et kobberfjell på Isaks eiendom. Og når det blir satt igang prøvedrift, er det mange, ja mest hele bygdesamfunnet, som setter sin lit til at de skal kunne leve godt av ringvirkningene av gruvedriften. Det går jo selvsagt ikke så bra med folket i bygden når gruvedriften legges ned. Isak satser ikke på å bære frukter annet enn av egen jord. Og det er her Hamsuns store kritikk ligger. Det moderne og liberale samfunnet, og kanskje også overfloden, korrumperer bonden, og fjerner ham fra det viktige, nemlig å dyrke sin jord. Reaksjonært sier du? Joda. Men man kan da se det bygdens skjebne som det som vil bli Norges når oljebrønnene går tomme. Hva skal vi gjøre da? Eller hva gjør vi om klimaendringene virkelig kommer og tar oss? Gå ut i skogen som Isak Sellanrå, grøfte i skogen og dyrke vår jord? En veldig god kronikk kan leses her.

Tidvis føles romanen som et eneste stort referenende res, og vi kommer ikke så langt under huden på de vi følger. Men så er det heller ikke meningen. Det føles ikke så nødvendig å studere føling alltid - Isak og Inger er fåmelte. Det er handlinger som driver denne romanen fram. Men Hamsun er også god på hentydninger:

" (…) ja, selv Katrine som varter op hjemme kunde underlig nok stikke til farn en femkrone en gang i vinter da det så mørkest ut. Det var pike, sa Brede, og han spurte ikke hvem hun hadde fåt sedlen av eller hvad hun hadde fåt den for."

Om noe plager meg i denne romanen, er det holdningen til samer som blir lagt for dagen. De to følgende sitatene kan vise hva jeg mener. Spesielt får jeg hetta av det siste.

Hæ? Fikk man lov til å skrive sånt i 1917? Og i tillegg få Nobelprisen for det? Jeg blir mektig provosert av sånt, men jeg skjønner jo at han snakker ut fra sin samtid. Og han snakker vel ut fra egen samtid i dette sitatet også? Skjønt jeg har vel ikke så mye vet og forstand når det gjelder gårdspriser jeg heller.

"(…) for er det noget kvindfolk ikke har så er det just dette at vet og forstand på gårdspriser det har de ikke."

Men sånn samlet? Jeg er glad jeg endelig har fått lest Markens grøde. Isak er jo ment å være Nordmennenes Nordmann, han skal være et forbilde og et slags ikon. Og romanen får meg til å tenke på alle karene og kvinnene som var pionerer og som brøt ny mark. Det får meg til å tenke på min morfar selv om han ikke var en nybrottsbonde. Men det får meg også til å tenke på min egen utilstrekkelighet om vi skulle måtte komme oss ut i skogen. Jeg ville vært så utrolig unyttig og fortapt.

Oppdateringer:

Soundtrack: Panda Bear "I’m not". Ikke den første kombinasjonen jeg ville tenkt på, men så ble det bare sånn. Panda Bear kan vel kanskje beskrives som Beach boys goes absurdia.
________________ 

Og for øvrig, for den nysgjerrige leser, er en paulun er et telt eller en baldakin. 
- Snoft har to betydninger: tvert, brått, plutselig, eller rent, formelig, fullstendig.
- Vanart betyr en slett, ond egenskap eller karakter.
- Let nemme betyr å ha rask oppfattningsevne, og god evne til å lære, eller som Norsk riksmålsordbok sier det "opfatningsmåte; åndslegning."
- Skarvaktighet beskrives som sjofelhet og nederdrektighet.
- Å kjøve betyr å kvele, mens å tysse betyr å hysje på.

Et skarn kan bety så mangt, men det er ikke positivt  - enten møkk, gjødsel, søppel, støv eller smuss. Usselhet eller elendighet, men det brukes også om sjofle og slette personer.

Du husker hvor du var den dagen, sant? 11. september 2001? Jeg satt på trikken og hørte noen snakke om et fly som hadde kræsjet i World Trade Center - jeg trodde de snakket om en film. Da jeg kom fram dit jeg skulle sto tv-en på, og ikke lenge etter kom fly nummer to. Om jeg så et opptak, eller om det var direkte vet jeg ikke. For å gjøre meg interessant kan jeg jo hardnakket hevde det første.

Don DeLillos bok Falling man åpner med Keith som kommer gående ut av tåke- og askehavet etter at det første tårnet har falt sammen. Han kom seg ut i tide, og overlevde, men mentalt er han virkelig både ’shaken and stirred’. Når han kommer fram til sin fraseparerte kone, Lianne, har han ansiktet fullt av glassbiter, men er ellers ganske uskadd. Fysisk i det minste. Åpningen er dramatisk, men likevel ganske lavmelt. Hele boken er ganske lavmelt. Jeg leter veldig etter gode norske ord for å beskrive Keith, men det beste jeg kommer på er på engelsk: emotionally detached. Jeg kommer ikke inn på Keith, og det er kanskje med vilje fra DeLillos side?

Jeg kommer desto mye nærmere Lianne. Keith flytter inn igjen til henne og sønnen, de forsøker å prøve på nytt som familie i et New York hvor det føles truende at en nabo spiller musikk fra østen. Liannes historie er føles mer fremtredende, og jeg vet mer om henne og arbeidet hennes med en skrivegruppe for altzheimerpasienter, enn jeg vet om hvordan Keith kommer til konklusjonen at han vil bli pokerspiller på heltid.

Boken har tre deler hvor Keith og Lianne er hovedpersonene, og alle tre deler avsluttes med et kapittel skrevet fra den ene flykaprerens synspunkt. Jeg må vel si at kaprerens historie dessverre er er ganske uinteressant. Jeg finner ingen knagg å henge informasjonen om ham på. Han blir en løsrevet bifigur, der han egentlig burde vært en slags katalysator for handlingen.

Dette er min første DeLillo-bok, og jeg må si at jeg synes han skriver veldig godt. Han er velformulert og konsis, og det er jo noe jeg liker. Han har av og til noen hel utrolig gode setninger som jeg må lese gang på gang. Spesielt skriver han rasende godt om selve situasjonen i tårnet, når de er på vei ned. Og han skriver også veldig godt om den fiktiv performance-kunstneren Falling man som dukker opp i dagene etter at tårnene falt.

En eller annen gang snart kommer jeg nok til å våge meg på en DeLillo til.

Jeg er aldri helt begeistret for først å lese en bok, for så å se filmen, og jeg liker vel ikke omvendt rekkefølge heller. Jeg får ikke utviklet mine egne bilder når jeg leser boken etter å ha sett filmen, og det er jo en av gledene ved lesing. Denne gangen derimot er opplevelsen av henholdsvis bok og film så forskjellig at tror jeg at jeg rett og slett får til å huske dem som to forskjellige opplevelser. Håper jeg.

De fleste kjenner kanskje historien? Den unge canadiske sykepleieren Hana pleier en svært forbrent mann i et hus i Nord-Italia, hvor krigens dager går mot slutten. Han sier ikke hvem han er, men forteller om livet sitt som kartograf og utforsker av Sahara. Huset blir etterhvert også bebodd av David Caravaggio, som kjenner Hana fra hun var yngre, og den indiske minerydderingeniøren Kip. 

I filmen fra 1996 er det historien til den engelske pasienten, László de Almásy, som har hovedvekt. Almásy forteller om utforskingen og kartleggingen av Sahara, men det er i særdeleshet forholdet mellom ham og Katharine Clifton som tar størst plass. Jeg ble nesten overrasket over hvor mye større del av boken Hana og Kip har, en plassen som er tilmålt dem i filmen.

Jeg merker at jeg har litt vanskelig for å forklare hva som fenger meg ved denne romanen. Historien i seg selv er spennende og interessant, men det er Ondaatjes fantastiske språklige virtuositet som gjør denne til en av de virkelig gode bøkene. Det er stadig setninger jeg vil skrive ned, eller som jeg leser gang på gang bare fordi de er så vakre. Vakkert skrevet, nydelig formulert. Sakte-lesingsbok, som jeg anbefaler sterkt.

Soundtrack: In rainbows - Radiohead 

Hvor mye vet du om britiske spioner under andre verdenskrig? Det eneste jeg kunne nevnt før Restless var dobbeltagentene i Cambridge - Philby, Burgess, MacLean. Om jeg vet så mye mer nå, vet jeg ikke, men jeg har i alle fall lest spennende fiksjon om en ung russisk emigrant, Eva Delectorskaya (sic!), som blir rekruttert til spionvirksomhet for britene etter at broren Kolya ble drept av tyskerne.

Eva møter sjarmerende Lucas Romer, som driver en etterretningsavdeling først Belgia, senere i London og til slutt i USA. Den underliggende planen er å få USA til å ville delta i andre verdenskrig på alliert side. Eva har flere oppdrag, men ett går veldig galt, og det får store konsekvenser for resten av livet hennes. Hun rømmer tilbake til England, tar et nytt navn, Sally Fairchild, og lever hele livet i frykt for å bli funnet igjen.

Datteren Ruth lever sitt ganske stille liv som alenemor med sønnen Jochen, mens hun underviser utenlandske studenter i engelsk. Morens fortid som spion vet datteren Ruth lite om, før hun gradvis får overlevert memoar-kapitler fra moren.

Forfatteren velger, i nesten hver eneste kapittel, å hoppe fram i handlingen et stykke, for så fortelle det som har skjedd mellom. Det funker som virkemiddel et par ganger, men når det skjer hele tiden blir det bare irriterende. Jeg er også litt overrasket over hvor distanserte personene virker. At Sally oppdrar Ruth med en viss avstand kan man forstå, siden hun venter å bli oppsporet og eventuelt ekspedert.

Konklusjonen min er altså at romanen er spennende og underholdende, men let ikke etter følelsrik dybde, for det finner du ikke her.

Da Ut og stjæle hester kom ut, ble jeg tvunget til å gi den opp. Jeg vil presisere at det på ingen måte var bokens litterære kvalitet som var grunnen. Jeg tror jeg har nevnt dette tidligere, men denne fallitten skyldtes rett og slett at jeg mistet en brødskive med makrell i tomat i boka. Opp ned, selvsagt. Selv om lukten av fisk etterhvert har bleknet noe, har jeg til slutt kjøpt boken på nytt. Det tok seg ikke helt godt ut å sitte i en luktsky av makrell i tomat på trikken.

I fjor fikk Per Petterson, som første nordmann, International IMPAC Dublin Literary Award. Og når man tenker på at det var hele 108 nominerte bøker, må man vel si at dette er en bragd. Og kortlisten var ikke akkurat smågutter heller. Jeg nevner i fleng:

Arthur and George av Julian Barnes
A Long Long Way av Sebastian Barry
Slow Man av J.M. Coetzee
Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer
The Short Day Dying av Peter Hobbs
No Country for Old Men av Cormac McCarthy
Shalimar the Clown av Salman Rushdie

Nå har jeg ikke lest alle de andre nominerte, og jeg misunner ikke juryen jobben med å pløye seg gjennom hele listen, men jammen synes jeg dette er fortjent. Ut og stjæle hester er helstøpt. Og Petterson er en mester.

Vi følger hovedpersonen Trond, som etter å ha mistet sin kone og en kjær søster, har solgt leilighet og firma inne i byen, og flyttet langt inn på skogen sammen med hunden Lyra. Dagene hans går med til å flikke på huset han har kjøpt, til vinterforberedelser, og til bøker og turer rund vannet i nærheten sammen med Lyra.

"Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden."

Møtet med en nabo, som det viser seg at Trond har møtt før, setter i gang Tronds minner om sommeren 1948. Unge Trond var på en seterhytte sammen med faren, og Petterson skildrer lavmelt og nøkternt forholdet mellom far og sønn. Det ligger mye dramatikk bak, men Per Petterson roper det ikke høyt. Det blir opp til leserene å tenke seg til en god del, og jeg liker så godt at alt ikke staves for oss.

For alle etternølere anbefaler jeg altså denne.