Bookhouse girls

Jeg leste Villa Europa en gang i gamle dager. En gang det fremdeles var nittitall og da Villa Europa kom ut. Det er sikkert femten år siden. Jeg husker ikke hvor godt jeg likte den da, men jeg er sikker på at jeg gjorde det, selv om jeg bare husket et par av personene og historiene i boka. 

Villa Europa fortelles av åtte personer - fire kvinner, og fire menn. Og den er en flom. Bjørnstad forteller disse åtte personenes liv i viktige øyeblikk. Han begynner med Erik Ulven, som reiser ut i Europa like før forrige århundreskiftet for å tjene penger. Men mest bruker han nok sin kones penger, mens hun sitter hjemme i Norge og lager et monument over reisene hans, Villa Europa, hvor rommene dekoreres ut fra Eriks reiser på kontinentet. Fra Erik, via hans husholdeske, hennes (og hans) sønn, dennes kone, deres tre barn og til slutt barnebarnet Bene. 

Flom, ja. Og den flyter godt. Den er lett å lese. Han fosser fram gjennom et helt århundre og forteller like godt Norges historie via de åtte hovedpersonene, men også et vell av bipersoner, som nesten alle er veldig viktige for framdriften. Han refererer stadig til den tiden han befinner seg i, til dagsaktuelle hendelser, musikk og samfunnsliv, noe som forankrer i samtiden og viser oss hvor han er. Det er en slags namedropping, men en som fungerer. Jeg er veldig fasinert av Villa Europa; av hvordan han har klart å fortelle et helt århundre gjennom disse enkeltpersonene, og hvordan han fletter dette så fint sammen. Den var absolutt verdt gjenlesningen.

En morgen var jeg ute i god tid - jeg skulle være på jobb tidlig, men på toget til jobb begynte jeg å lese mot slutten av Half of a Yellow sun, og da jeg kom til stasjonen jeg skulle av på, skjønte jeg plutselig at det ikke kunne la seg gjøre å gå til jobb helt ennå. Jeg satte meg ned på en benk og leste som besatt i nesten en time, før jeg gikk med boka i hånda til jobb. Jeg byttet bort vakten jeg skulle ha, og snek meg til å lese de siste tre sidene. Så oppslukt var jeg av Adichies historie fra Nigeria og fra Biafra-krigen.

Men jeg må vel også si at det tok litt tid før jeg utsatte søvn, jobb og det meste for denne boka. Den har ligget i lesebunken lenge, og det tok meg en halv bok før jeg var skrekkslagen, revet med og ikke klarte å slippe den. Det er altså verdt ventingen. Hold ut en stund, lær deg navnene og skrivemåten. det er verdt hver stavelse. Selv om det også skal sies at det ikke er alle som har kommet gjennom hele, og gir opp før de har blitt revet med.

Boken har tre fortellere - Olanna, ung, vakker og priviligert. Datter av rike foreldre og en klar overklasse i Nigeria på begynnelsen av 1960-tallet. Richard, brite, kjæreste med Olannas tvilling og Ugwu, Olannas unge "houseboy". Vi følger dem vekselsvis gjennom hele sekstitallet, fra tiden hvor Nigeria skulle finne sin vei etter at koloniherrene hadde sluppet taket, men likevel ikke hadde gitt fra seg all innflytelse, videre gjennom militærkupp, Biafras selvstenighet, og inn i borgerkrigen og sultkatastrofen som kom.

Hva vet vi om Nigeria, egentlig? Hva vet vi om Biafra? Hva vet vi om krigen? Jeg visste lite, men nå vet jeg litt mer. 

Dette er kanskje den vanskeligste omtalen jeg har skrevet. Jeg har grunnet på denne i godt over en måned, og jeg blir ikke klokere. Ja, det gjelder ikke boka, altså, men hva jeg skal si om den som ikke allerede er sagt. Da jeg leste Eirabu, var jeg allerede ’sent’ ute, og ei hel røys med bloggere hadde sagt det jeg tenkte. Det er vanskelig å si noe nytt.

Og så har det seg jo sånn at jeg kjenner forfatteren. På nett i seks-syv år, og sånn på ordentlig i halvannet eller noe. Det gjør det ikke lettere. For å toppe det fortalte jeg henne at jeg har vanskelig for å blogge negativt om bøker, spesielt norske, da lar jeg heller være. Så nå må det blogges. For Eirabu er bra. Mer enn bra.

Eirabu er Kristine Toftes egenskapte fantastiske univers, som bygger på norrøn mytologi. Genremessig ligger den inne i fantasy-landet, uten at det behøver å skremme. Det er ikke mange norske fantasybøker på markedet, og knapt noen for voksne. Og paradokset er jo at jeg følte meg som et barn igjen da jeg leste denne. Jeg var inne i boka på en hel annen måte en i de fleste andre bøker. Jeg ble revet med, og pustet med Ragna, gråt for Aun, og fryktet for Berghitte. Jeg satt på hytta, i sommervarmen, og ønsket alle vekk slik at jeg kunne sitte og lese alene for meg selv, uten å bli minnet om at jeg selv ikke lever i Eirabu. Men så ville jeg heller ikke lese for fort, og jeg vet jo at det jo er minst to år til neste bok kommer. Det er lenge det.

Hvem kan like Eirabu? Mange. Jeg tror Eirabu forteller noe allmenngyldig om mennesker, plikt, krav og egne valg. Jeg tror den kan leses av eldre og yngre, kvinner og menn.

For meg er noe av attraksjonen at den handler om en verden som baserer seg på norrønt tankegods. Forfatteren har tatt norrøn religion og bearbeidet det til noe helt eget. Dette synes jeg er en sjeldenhet blant de som bruker norrøne myter i eget forfatterskap - ofte blir det en litt for lettvint gjenfortelling av myter, som vi virkelig ikke har sikre kilder til, ofte bare Snorres svært subjektive nedtegnelser. Slik er ikke Tofte - jeg vil påstå at jeg kjenner myteverdenen godt, men forfatteren briljerer virkelig og lager sin helt egne verden, som er spennende og gåtefull, og som jeg bare vil ha mer av. Mange har reagert på vanskelige ord, som gydje og slikt. En anmelder gikk så langt som å kalle en seidstav for en tryllestav. Jassågitt.

Jeg tror knapt noen bok kunne truffet mer midt i blinken. Jeg skal snart lese den på nytt, i alle fall før bok to kommer. Om en to års tid.

I disse dager lanseres Song for Eirabu av debutanten Kristine Tofte. Jeg er nok ikke helt uhildet. Jeg kjenner nemlig forfatteren. Og derfor velger jeg å forhåndsanbefale en bok - jeg gjør svært sjelden det. Men nå er jeg så hyper at jeg ikke kan holde fingrene fra tastaturet. Løp og kjøp! Gled dere.

Tiden sier følgende om boka:
For at den gamle spådomen om verdas ende skal bli røyndom, har tre søstre blitt avla fram av den eldste volva og den eldste av gudane, utstyrte med vilje og krefter dei sjølv er uvitande om. Rundt dei sørgjar ulike maktar og skapnader for at dei skal bli skikka til å gå lagnaden i møte.

Dronning mot offerprestinne
Då dei to eldste jentene, Ragna og Berghitte, blir 14 og 15 år, er tida inne for at dei skal innvies i oppgåvene dei er esla til. Ragna vert opplært som offerprestinne i eit kongedøme, mens Berghitte blir dronning i eit anna. Det går mot krig mellom dei to kongedøma, og soleis òg mellom dei to søstrene. Kaoskreftar er i sving, og dette blir ei forteljing om spennet mellom gamle spådomar og eigen vilje, age for gudane og hug og lengt etter makt.

Eigne val mot gamle spådomar
Psykologen og debutanten Kristine Tofte (f. 1970) har med Song for Eirabu skapt eit fiktivt univers med utspring i norrøne mytar, fylt med kvinnelege hovudpersonar, offerprestinner, gudar og andre mytiske skapnader. Menneska si vilje og eigne val blir sett opp mot gamle spådomar og gudane sine krefter. Med psykologisk innsikt og eit sikkert og litterært språk gjer Tofte kampen mot verdas undergang levande og gripande for lesaren.

Prolog en til boka finner du som smakebit her.

Runaway er en perle. Eller rettere en perlekjede. Munros noveller er virkelig så gode. Hun er  treffsikker i sin beskrivelse av sine kvinnlige hovedpersoner, og deres forhold til sine nærmeste, det være seg foreldre, søsken, barn eller elskere. Novellene rommer enormt, gjerne hele livsløp, og likevel blir det sjelden overfylt. Runaways noveller skildrer ofte vendepunktene i hovedpersonenes liv, gjerne er det detaljene og tilfeldighetene som er disse vendepunktene. Munro styrer oss sikkert framover, viser oss det vi må vises, og lar oss også se konsekvensene av valgene, detaljene eller tilfeldighetene.

En av hovedpersonene, Juliet, får vi møte i tre noveller, i tre forskjellige stadier i livet. En egen liten roman i seg selv. En novelletrilogi, faktisk. Svært minneverdig, og kanskje noe av det jeg kommer til å huske best fra denne samlingen.

Men spesielt ble jeg nok grepet av novellen Tricks, som begynner på 60-tallet, hvor unge Robin, mister vesken sin, og får hjelp fra en makedonsk innvandrer. Munro er spesielt elegant i denne novellen, synes jeg. Hun flytter oss førti år fram i tid, uten at det virker påtatt eller rart. Jeg hadde hjertet langt nede i magen da jeg leste den. Det er noe nydelig ved disse tidshoppene. Hun utelater så mye, for så å gi oss det som betyr noe. Spenningen ligger i hoppene, og der andre ville laget romaner, klarer Munro å ta bort mye fyllmasse.

Jeg var kanskje minst overbevist av den siste novellen, Powers. Den var også den lengste, og varierte mellom tre-fire fortellerstemmer. Til tross for at man skulle hatt tid til å nærme seg personene, ble jeg ikke grepet av historien til noen av de innvolverte. 

Men i sum anbefaler jeg Munro på det varmeste. Det er tross alt syv andre juveler her. Og om ikke lenge skal jeg ta for meg en annen av samlingene hennes, og håpe at den er like bra.

For en liten juvel av en bok.

Jeg har fnist og grått meg gjennom et år i det bittelille kyst-stedet Knert-Mathilde, som ligger et sted på Vestlandet. Svelene på fergen kan tyde på det.

Vi følger Trille, som egentlig heter noe helt annet, men det lar seg bare ikke huske, og hans bestevenn og nabo Lena. Lena er i alle fall Trilles bestevenn, men er han Lenas? De leker og herjer seg gjennom sommerferie, sauesanking og vinter, og det er utrolig godt fortalt og tenkt fram av debutanten Maria Parr.  Fortelleren Trille forteller om et vakkert vennskap, og mange fantastiske og absurde hendelser. Ofte igangsatt av den, tja, aktive Lena.

Denne boken anbefales voksne og barn i alle aldre, til høytlesning og selvlesing. Jeg har ikke hatt en sånn følelse av en barnebok siden Lindgren. En nydelig vennskapsskildring, og ditto barndomsskildring. Unikt bra!

I godt og vel et år, kanskje halvannet, har jeg begynt på Before I forget. Flere ganger. Jeg vil til og med si jevnlig, men det er først nå jeg tok tak og kom meg over den vakreste inngangssetningen jeg noen gang har lest. Det er ofte vakkert i Before I forget. Den første setningen rev meg i biter. Vakkert og veldig trist.

Vi møter Chris etter at Rachel er død, under et år etter at de ble kjent. Og Chris bestemmer seg for å fortelle historien deres, før han glemmer. Han forteller sin egen historie, og Chris’ historie er en historie med kvinner. Mange kvinner.Den viktigste historien er likevel at han ved å fortelle sin egen historie, også forteller Sør-Afrikas historie de siste søtti år. Fra opplevelser med en kusine i et fikentre, til forfølgelsene på grunn av sin liberale holdning under apartheid-regimet, til landflyktighet og retur til hjemlandet og demokratiet som var i emning.

Historiene er så elegant flettet, selv om jeg til tide blitt litt overgitt over den enorme mengden kvinner som bare flagrer gjennom Chris’ liv. Men jeg skjønner jo hvorfor de er der. Chris’ historie ville ikke vært den samme uten. Chris ville ikke vært den samme uten alle kvinnene. Og han elsker dem, lar seg bevege, forføre og, ja, du vet…

Min første Brink-bok, blir høyst sannsynlig ikke den siste.

"Rompa hennar var så vakker at snøen ville kome til å smelte der jo gjekk."

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke før har latt meg overtale til å lese Hovland. Kanskje fordi det er for få som har anbefalt? Det er nemlig overraskende få som har kommet med for eksempel Sveve over vatna, og sagt at jeg bare MÅ lese denne. Må. Nå! På røde rappet. Etter min mening burde det stå folk på hvert gatehjørne og pushe Hovland. Det burde ikke være sånn at det som måtte til var at jeg tilfeldigvis dumpet over den på Oktobers bakgårdssalg på tilbud. Jeg føler meg som en slusk som ikke har lest denne før. Og om ikke som en slusk, så i det minste som en uopplyst sjarlatan.

Hovedpersonen, som forblir navnløs, forlater bygda etter at sildeoljefabrikken blir lagt ned. Han reiser til Bergen, og begynner å studere, mest fordi han da kan få penger fra lånekassen. "Der [på universitetet] kan du gå i år etter år og likevel ikkje bli til noko når di er ferdig." Så møter han Hovlands legendariske skikkelse Munk, som dukker opp igjen i flere bøkere senere. Han møter Else og Sandra, lever og drikker. Og tja. Det er et noe absurd og morsomt studieliv, ganske fritt for studier. Jeg har savnet en bok å le av, men jeg fant det altså i Sveve over vatna.

Turen går også til Paris, til et anarkistisk kollektiv.

"Verten skjenkte oppi ein kopp av den typen som er så liten at når du har drukke han så hugser du det ikkje, og når dei krev betaling av deg tar du det for ein spøk, og når du ser det er alvorleg meint begynner du å reflektere over kor absurd verda er og kva er meininga med alt saman."

Har du lest Sveve over vatna? Godt! Hvis ikke bør du komme deg til nettbokhandel og kjøpe den. Den finnes til 75,- på Capris.

Craig Thompsons Blankets er en nydelig og selvbiografisk fortelling om å vokse opp - om utenforhet og mobbing, men også om å finne seg selv i et strengt og snevert miljø. Og ikke minst handler det om den første og altoppslukende kjærligheten. Og til tross for at synd, skam og religion er velbrukte temaer, klarer Thompson å tilføre noe nytt med streken sin.

Blankets er en tegnet roman, og om man liker sjangeren, er dette en innertier. Den er også en god start-bok, om man ikke kjenner sjangeren fra før.

Hovedpersonen Craig vokser opp i en kristenfundamentalistisk familie på landsbygda i Wisconsin. Synd, skam og religion er viktige elementer i barneoppdragelsen og det preger vår hovedperson sterkt. Når Craig ikke finner nærhet og støtte i familien eller i venner, søker han det hos Gud, men opplever etterhvert at Gud snakker med mange tunger, og at det er for mange svar å finne om man leser Guds ord nøye. Kanskje de heller ikke er "sanne"? Og mot slutten tar han et oppgjør med sin egen tro:

"It was nearly impossible for me to accept that a group of people could adhere to the same belief, to be one in heart and mind, much less join together in a constructive goal. The personal Savior concept of Christianity is what appealed to me, the Good Shepherd neglecting the herd to search for the lonely, lost lamb…not this mass mentality."

Men en stor del av Blankets handler altså om den første store kjærligheten. Craig møter sin på en bibelleir, og hun heter Raina, men hun bor dessverre langt unna. Craig får lov til å reise på et to uker langt besøk. Utrolig nok kan man si, men det skyldes jo at han forteller noen halvsannheter. Forholdet mellom Craig og Raina er nydelig beskrevet, nydelig og troverdig.

Jeg har lånt dette bildet fra Top Shelfs, altså utgiverens, hjemmeside, og selv om det kanskje ikke er det beste eksempelet på Thompsons strek, er det i alle fall et eksempel.Og om du følger denne linken, vil du finne en bloggpost med mange fine eksempler på Thomsons tegninger.

Blankets kom ut på norsk under tittelen Tepper i 2006. Craig Thompsons blogg finner du her. Jeg må også anbefale den norske bloggeren mihoes omtale av Blankets. Jeg er så enig med henne.

Begynnelsen av september har passert, og det er på tide å omtale hemmeligboken. Personen jeg skulle gi denne boken til har fått den for lengst, og hun hadde den selvsagt fra før. Det er ikke så rart, for alle som beveger seg i billedroman-landskapet, har sikkert fått med deg denne vakre boken. Om den da er billedroman? Jeg vet ikke hvilken kategori jeg skal sette den i. Kanskje den er en perle som ikke kan settes i noen bås? Den ligger i alle fall i et grenseland mellom billedbok og roman, og sjangermiksen er bare et pluss. Jeg ser at den er regnet som en barnebok, men jeg har gitt den til både 20-åringer og andre som har et litt åpent sinn. Egentlig skulle jeg gjerne gitt denne til alle jeg kjenner, og jeg anbefaler den absolutt som julegavebok.

Men den er altså virkelig en perle. Selznicks historie om den foreldreløse Hugo Cabret, som lever i veggen på Paris’ jernbanestasjon på trettitallet, treffer en i hjertet om man er ti, tyve eller seksti. Tror jeg. (Selv er jeg hverken, men jeg ble i alle fall truffet.) Boken handler også om den franske filmskaperen George Méliès, som blant annet lagde filmen Le Voyage dans la lune, som du kan se her. Den handler om mekaniske figurer, vennskap og magi.

Det er absolutt verdt å ta en titt på bokens hjemmeside. Se også en omtale her.

Jeg har latt meg fortrylle av Tove Janssons Trollkarlens hatt, som jeg trodde var den første Mumi-boken, men som viste seg å være den tredje. Jeg trodde jeg engelig kunne dette med informasjonssøk, men den gang ei.

Det er et eventyr å åpne Janssons bøker - det skjer alltid noe du ikke venter. Det dukker opp de rareste vesener eller hatter som lager rubiner av kirsebær. Og alt aksepteres av mumidalens innbyggere som hverdagshendelser.

Når Mumitrollet, Snusmumriken og Sniff våkner, og drar ut i vårverdenen, finner de en stor hatt, som viser seg å ha magiske krefter. Sommeren går, og hatten disker stadig opp med overraskelser; mumifamilien finner en båt "Äventyret", og alt avsluttes med den aller fineste sommerfesten, som fra jeg var liten har lagt føringer på hvordan fester skal være. Sommerfester skal ha god mat, godt drikke, godt selskap, og kanskje viktikst lykter i trærne:

 "Tänk att förbereda en stor fest och veta at den blir rolig och at alla de rätta personerna är med."

"Ni ska ha många bord, sa han. Små bord och stora. På överraskande platser. Ingen vill sitta stilla på samma ställe på en stor fest. De kommer att fnatta omkring värre änn vanlig, är jag rädd. Och först ska ni bjuda på det finaste ni har. Senare gör det detsamma vad de får för da är de så glada i alla fall. Och stör dem inte med uppvisningar, sång och sånt där, uten låt dem vara program själva." 

Mumidalen skrives og tegnes så fint for oss, at jeg ikke vil nøle med å anbefale en gjenlesning av mumitrollet for de som leste den som små, eller en nylesning for de som ikke har lest dem før. Figurene er gode, troverdige, og ikke minst gjenkjennelige for en voksen leser. Her representerer Hemulen hele det norske folk:

"Det är aldrig nån ordning i världen, tänkte Hemulen sorgset. I går var det för hett och nu är det för vått. Jag går inn och lägger mig igen." 

Før jeg tar ferie helt og fullstendig, og setter meg på flyet til Europa, må jeg bare omtale den siste boken jeg har lest - Towelhead.

Jasira er tretten, året er 1991, og om ikke lenge er det krig i Gulfen. Det er ikke den letteste tiden å være libanesisk/irsk i USA. Ikke er det greit å være tretten heller, og ikke vite helt hva man skal gjøre med hårete bikinilinjer, orgasmene man klarer å få, og at man er på vei til å bli voksen. Viktig er det at Jasira fremdeles er et barn, selv om kroppens utvikling har løpt fra hodet. Og det er det ikke lett for mennene rundt henne å forholde seg til heller.

Når moren oppdager at morens kjæreste hjelper Jasira med å barbere bikinilinjen, er det Jasira som må flytte til faren hun knapt kjenner. At moren ikke tar Jasiras parti, men straffer henne ved å sende henne til en far som rett og slett er streng og urettferdig, gjør meg så sinna. Foreldrene hennes er rett og slett helt håpløse og veldig egoistiske. Når moren ombestemmer seg, og vil ha Jasira tilbake fordi hun selv er ensom, blir hun fornærmet over at Jasira ikke vil. Faren er irrasjonell og voldelig.Towelhead handler om å finne sin vei inn i voksenverden, om seksuell oppvåkning, om vennskap, og om voksne som på ingen måte oppfører seg som voksne, ansvarlige mennesker. Men den handler også om de gode menneskene, som hjelper Jasira både med å finne ut av det å bli voksen, men som også trår til når det virkelig går galt, og Jasira trenger noen som kan trøste og hjelpe. 

Les forrøvrig denne omtalen av filmen og boka hos Dagbladet. 

Jeg tror at man godt kan like Towelhead om man liker Prep. Prep har kommet på norsk med tittelen Klasse. Towelhead er filmatisert av Alan Ball (American Beauty, Six Feet Under), og den har premiere i Norge 29. august. Jeg skal se. Jeg må se.

Kan du tenke deg et snøvær som varer i seks uker? I desembers førjulsstri er det nok hyggelig, og man snakker om at det er fint med hvit jul, men når snøen begynner å skape store problemer, vil det nok være få som snakker om hygge. Man engster seg for bilen under all snøen, for huset sitt og taket som kanskje kan klappe sammen. Trikkene og togene kommer ikke fram, og det militære kobles inn for å frigjøre veiene. Og etter snøen kommer kulda - det meldes om 32 grader på Blindern. Så går strømmen, og dagene går.

Det mumles det om sabotasje, situasjonen er kritisk, men jeg mistenker at den på alle punkter ville blitt oppfattet som langt farligere. Store deler av Oslos boliger har ikke annen oppvarming enn strøm, og når strømmen da blir borte i dagevis, ville man hatt store, store problemer. Riktignok er det flere som prøver seg med et bål på stuegulvet, og med et nedbrent leilighetskompleks som resultat, men det virker kanskje ikke helt kritisk nok. Jeg tror at dramatikken ville vært langt større om dette virkelig hadde skjedd. Folk ville blitt masseevakuert, lenge før de faktisk blir det når en gasstank springer lekk på Bislet. Og jeg forstår ikke helt hvordan Øybøs personer kan drikke varm drikke? De fleste har kanskje primusen liggende i garderobeskapet og vet hvordan man skal forholde seg om strømmen skulle gå i 30 graders kulde?

Vi følger firebarnsfaren Otto Horn, gift med Sara. De lever et ganske vellykket liv i leilighet på Bislet. Otto er nyansatt ved Historisk institutt på Blinder, og foreleser om radikalitet, RAF og terrorisme, noe som skal vise seg å ha større betydning enn Otto forstår. Under snøukene flyttet Ottos foreldre hjem til Otto og Sara; Ottos far er døende. Men det hele begynner likevel med at Otto møter en kvinne han ikke kan plassere, som viser seg å være venninnen til Ottos tidligere kjæreste Helle. Denne venninne kan fortelle at Helle tok livet av seg høsten før. Og Otto vet jo at de var sammen, men han kan ikke huske noe av livet med Helle. Og det er her ledemotivet i romanen ligger - glemsel og hukommelse. For hvordan kan Otto ha glemt Helle? Hvordan kan han ha mistet tre år av livet sitt med henne? Hva er virkelig og hva er fiksjon? Otto virker som om han har store problemer med å huske, og repeterer stadig det han opplever, som for å ovebevise seg selv om at det som skjer er virkelig. "Dette er min sønn. Dette er min familie."

Alle ting skinner er en spennende roman, spenningen drar meg framover, samtidig som romanen krever sitt av meg som leser. Den følger to spor, dagens moderne, nedsnødde og strømløse Oslo, og en nær fortid hvor Otto lever sammen med Helle. Vi blir også kjent med Ottos kompis Thomas, som sier mye, gjerne bare for provokasjonens egen skyld, men som til slutt kommer til at han ikke lenger vil si noe annet enn det han mener.

Dette er virkelig større og bedre enn man kan regne med å finne i en debutbok. Den er skolert, reflektert og velskrevet, og nå etterpå sitter jeg bare og tenker at jeg vil ha mer. Jeg leste jo samme forfatters Ingen er alene for ikke lenge siden, og håper virkelig på at bok nummer tre må komme snart.

Gang på gang tenker jeg at jeg ikke orker en eneste krigsroman til, at krigsproblematikken er så forslitt at det ikke nytter å tyne ut en eneste vettug roman til. Men så leser jeg en roman som denne, og tenker nok en gang at en virkelig god forfatter kan skrive om de aller mest gjennombeskrevne og overanalyserte temaer, og gjøre det til en stor leseopplevelse.

Hoem beskriver, som tittelen så tydelig sier, sine foreldres historie fra deres tidlige ungdom, og fram til de møtes og videre litt inn i resten av livet deres. Men det er ikke veien videre som er veldig viktig her, for det er nok behandlet i Hoems roman Heimlandet Barndom, som jeg enn så lenge ikke har lest. Men jeg tror det kommer, både fordi Hoems historie fengsler meg, og fordi pennen hans fenger meg.

Andre omtaler jeg har lest, snakker om patos, men jeg føler ikke at dette tipper over, som det sikkert kunne gjort. Jeg synes tvert imot det er vakkert og ganske stilferdig. I alle fall til å handle om slike store temaer. Og ganske så storartet at man kan skrive så nydelig om sine egne foreldres liv. Noen av setningene hans leser jeg gang på gang, bare fordi de er så vakre, og fordi det er så stor høyde i dem.

Romanen kom ut i 2005, og ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2006. Og de fleste kjenner kanskje til denne historien nå? Knut Hoem vokser opp på en gård i Romsdal, men finner tidlig ut at hans kall er å forkynne Jesu budskap gjennom indremisjonen, og den store konflikten i livet hans blir fra da av mellom kall og odelen han har på gården Hoem. Han vil ikke annet enn å spre Guds ord, og er for evig bundet til en gård han ikke egentlig ønsker å drive. Moren kommer fra små kår i Øyer, og jobber først som tjenestejente og griskokk, før hun blir ansatt på sykehjemmet i Fåberg. Og så, i 1944, møter hun sin store kjærlighet - en tysk soldat som hun har et intenst forhold til, men som blir sendt bort omtrent på samme tid som hun forteller ham at hun venter barn. Sviket er enormt og hun er evig såret av det. Hun føder en datter, og klarer seg på et vis, med skammen og konsekvensene av kjærligheten til den tyske soldaten. Men så blir det da Kristine og Knut, og det var vel kanskje ikke den store kjærligheten da de giftet seg, men den vokste. Som Kristine sa til sin seksårige sønn som spurte om hun elsket faren hans: "Eg var ikkje så glad i far din da eg kom saman med han, men eg vart glad i han, for han var trufast, og truskap er like viktig som kjærleik."

Knud Romer forteller om en skrekkelig oppvekst i en snever by - det skal lite til før man er utenfor, og spesielt er det lett om din mor er tysk, heter Hildegard og sender deg til din første skoledag kledt i lederhosen. Jeg velger å ta med sitatet under, selv om det er mange andre også som har trukket det fram. Det er godt skrevet, og treffer en del av nerven i Romers roman:

"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes."

For det er ikke greit i den lille familien med mor, far og sønn. De lever svært isolert, uønskede og helt på utsiden av den lille byen, moren er ganske ustabil og faren virker det som har tvangsnevroser. Ingen snakker med dem og når moren går på handlerunde får hun dårligere mat til en dyrere penge. Det er ensomt og til å grine av. Og da selvsagt den norske grine, ikke den danske.

Knud Romers bok er liten, under to hundre sider, men den rommer så mye - familiemedlemmers historier fra de siste hundre år, både fra morens og farens side.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive for å få folk til å lese denne boken. Virker følgende ordre, tro: "Løp og kjøp!"

_______________________

Oppdatering:
Jeg føler jeg burde sagt mer om Den der blinker. Jeg burde sagt noe om hvor nøktern han er, hvordan han ikke dveler, hvor lite sentimentalt det er skrevet. Hvordan hjertet mitt blør for den lille Knud som kjemper seg gjennom barneselskaper og skolefester, og ikke minst hverdagen.

Men nå har jeg i det minste fått to kolleger til å lese den. Og det er jo en seier.