glass booksJeg mangler ord. Jeg aner ikke hvordan jeg skal beskrive og omtale denne boka. Og det virker som om forlaget også manglet ord da de lagde omslaget - det står ikke et pip om hva boka egentlig handler om.

Omslaget er overstrødd med blurber (sånne forfatteranbefalinger, vettu) og sitater fra avisomtaler. Hadde jeg sett at Kate Mosse hadde anbefalt den, ville jeg kanskje blitt mer skeptisk. Ikke at jeg har lest Mosse, men jeg er likevel skeptisk. Jeg tror jeg virkelig vil blurbene til livs. De er med på å skape fordommer jeg ikke vil ha når jeg setter i gang med en bok. Om jeg da kommer i gang med den, for om jeg ser at Anne B. Ragde har anbefalt boken, havner den fort i gidder-ikke-bunken. Veldig fort. Og noen ganger er det sikkert ufortjent.

Men The glass books - hva handler den om? Ja, de tre heltene våre er jo sentrale. Vi befinner oss i en slags victoriatid i en navnløs by. Miss Temple, en ung overklassejente fra en øy-plantasje, har akkurat blitt dumpet av forloveden Roger Boscombe, og i et anfall av barnslig iver bestemmer hun seg for å følge etter ham for å finne ut hvorfor han brød forlovelsen. Og det er vel ikke nødvendig å si at hun finner mer en hun regnet med. 753 sider intens spenning følger.

Miss Temple møter og slår seg sammen med Cardinal Chang og Dr. Abelaird Svenson, henholdsvis leiemorder og lege/barnevakt for prinsen av Macklenburg. En odd trio som sammen forsøker å ødelegge en sammensvergelse av mennesker, som lager glassbøker av folks drømmer og minner. Jeg forsøker å skrive om det slik at det skal gi mening, men det er jammen vanskelig.

Stemningen er mørk, dyster, med mange gotiske trekk. Den har mer en en dæsj science fiction og fantacy. Og maskeradeball, erotikk,  alkymi, teknologi, politikk og sammensvergede skumlinger. Heltene våre løper og løper. Uten å ha tid til hverken å spise eller sove. Men drepe gjør de for fote. Det blir litt vel mye løping i ganger etter min smak, men Dahlquist klarer jo å holde meg fast i over en måned og i hundrevis av sider. En bragd vil jeg si. Og jeg liker det. Det er som å bli sugd inn i en av glassbøkene det skrives om. Jeg har landet på utsiden, shaken and stirred.

 The Glass Books of the Dream Eaters har kommet på norsk med tittelen Glassbøkene. Det er også snakk om en film, og ikke å forglemme - det finnes en bok nummer to: The Dark Volume, som jeg absolutt skal vente litt med. Nesten åttehundre sider gotikk får holde for en stund.