Jeg leste Villa Europa en gang i gamle dager. En gang det fremdeles var nittitall og da Villa Europa kom ut. Det er sikkert femten år siden. Jeg husker ikke hvor godt jeg likte den da, men jeg er sikker på at jeg gjorde det, selv om jeg bare husket et par av personene og historiene i boka.
Villa Europa fortelles av åtte personer - fire kvinner, og fire menn. Og den er en flom. Bjørnstad forteller disse åtte personenes liv i viktige øyeblikk. Han begynner med Erik Ulven, som reiser ut i Europa like før forrige århundreskiftet for å tjene penger. Men mest bruker han nok sin kones penger, mens hun sitter hjemme i Norge og lager et monument over reisene hans, Villa Europa, hvor rommene dekoreres ut fra Eriks reiser på kontinentet. Fra Erik, via hans husholdeske, hennes (og hans) sønn, dennes kone, deres tre barn og til slutt barnebarnet Bene.
Flom, ja. Og den flyter godt. Den er lett å lese. Han fosser fram gjennom et helt århundre og forteller like godt Norges historie via de åtte hovedpersonene, men også et vell av bipersoner, som nesten alle er veldig viktige for framdriften. Han refererer stadig til den tiden han befinner seg i, til dagsaktuelle hendelser, musikk og samfunnsliv, noe som forankrer i samtiden og viser oss hvor han er. Det er en slags namedropping, men en som fungerer. Jeg er veldig fasinert av Villa Europa; av hvordan han har klart å fortelle et helt århundre gjennom disse enkeltpersonene, og hvordan han fletter dette så fint sammen. Den var absolutt verdt gjenlesningen.
Enig. Jeg leste den på slutten av 90tallet, og kunne sikkert lese den igjen snart. Jeg husker Ovidia. Og husets rom. Og lyset fra Hovedøya, der de skamklippede damene satt i fangenskap etter krigen.
Comment by åse — September 9, 2009 @ 6:57 pm
Ja! Akkurat det samme som jeg husker. Det med lyset ut til Hovedøya.
Comment by Siri — September 9, 2009 @ 8:29 pm
Jeg leser denne boken med ujavne mellomrom- er veldig glad i denQ
Comment by Vibeke M — November 9, 2009 @ 8:13 pm