AdicieEn morgen var jeg ute i god tid - jeg skulle være på jobb tidlig, men på toget til jobb begynte jeg å lese mot slutten av Half of a Yellow sun, og da jeg kom til stasjonen jeg skulle av på, skjønte jeg plutselig at det ikke kunne la seg gjøre å gå til jobb helt ennå. Jeg satte meg ned på en benk og leste som besatt i nesten en time, før jeg gikk med boka i hånda til jobb. Jeg byttet bort vakten jeg skulle ha, og snek meg til å lese de siste tre sidene. Så oppslukt var jeg av Adichies historie fra Nigeria og fra Biafra-krigen.

Men jeg må vel også si at det tok litt tid før jeg utsatte søvn, jobb og det meste for denne boka. Den har ligget i lesebunken lenge, og det tok meg en halv bok før jeg var skrekkslagen, revet med og ikke klarte å slippe den. Det er altså verdt ventingen. Hold ut en stund, lær deg navnene og skrivemåten. det er verdt hver stavelse. Selv om det også skal sies at det ikke er alle som har kommet gjennom hele, og gir opp før de har blitt revet med.

Boken har tre fortellere - Olanna, ung, vakker og priviligert. Datter av rike foreldre og en klar overklasse i Nigeria på begynnelsen av 1960-tallet. Richard, brite, kjæreste med Olannas tvilling og Ugwu, Olannas unge "houseboy". Vi følger dem vekselsvis gjennom hele sekstitallet, fra tiden hvor Nigeria skulle finne sin vei etter at koloniherrene hadde sluppet taket, men likevel ikke hadde gitt fra seg all innflytelse, videre gjennom militærkupp, Biafras selvstenighet, og inn i borgerkrigen og sultkatastrofen som kom.

Hva vet vi om Nigeria, egentlig? Hva vet vi om Biafra? Hva vet vi om krigen? Jeg visste lite, men nå vet jeg litt mer.