EirabuDette er kanskje den vanskeligste omtalen jeg har skrevet. Jeg har grunnet på denne i godt over en måned, og jeg blir ikke klokere. Ja, det gjelder ikke boka, altså, men hva jeg skal si om den som ikke allerede er sagt. Da jeg leste Eirabu, var jeg allerede ’sent’ ute, og ei hel røys med bloggere hadde sagt det jeg tenkte. Det er vanskelig å si noe nytt.

Og så har det seg jo sånn at jeg kjenner forfatteren. På nett i seks-syv år, og sånn på ordentlig i halvannet eller noe. Det gjør det ikke lettere. For å toppe det fortalte jeg henne at jeg har vanskelig for å blogge negativt om bøker, spesielt norske, da lar jeg heller være. Så nå må det blogges. For Eirabu er bra. Mer enn bra.

Eirabu er Kristine Toftes egenskapte fantastiske univers, som bygger på norrøn mytologi. Genremessig ligger den inne i fantasy-landet, uten at det behøver å skremme. Det er ikke mange norske fantasybøker på markedet, og knapt noen for voksne. Og paradokset er jo at jeg følte meg som et barn igjen da jeg leste denne. Jeg var inne i boka på en hel annen måte en i de fleste andre bøker. Jeg ble revet med, og pustet med Ragna, gråt for Aun, og fryktet for Berghitte. Jeg satt på hytta, i sommervarmen, og ønsket alle vekk slik at jeg kunne sitte og lese alene for meg selv, uten å bli minnet om at jeg selv ikke lever i Eirabu. Men så ville jeg heller ikke lese for fort, og jeg vet jo at det jo er minst to år til neste bok kommer. Det er lenge det.

Hvem kan like Eirabu? Mange. Jeg tror Eirabu forteller noe allmenngyldig om mennesker, plikt, krav og egne valg. Jeg tror den kan leses av eldre og yngre, kvinner og menn.

For meg er noe av attraksjonen at den handler om en verden som baserer seg på norrønt tankegods. Forfatteren har tatt norrøn religion og bearbeidet det til noe helt eget. Dette synes jeg er en sjeldenhet blant de som bruker norrøne myter i eget forfatterskap - ofte blir det en litt for lettvint gjenfortelling av myter, som vi virkelig ikke har sikre kilder til, ofte bare Snorres svært subjektive nedtegnelser. Slik er ikke Tofte - jeg vil påstå at jeg kjenner myteverdenen godt, men forfatteren briljerer virkelig og lager sin helt egne verden, som er spennende og gåtefull, og som jeg bare vil ha mer av. Mange har reagert på vanskelige ord, som gydje og slikt. En anmelder gikk så langt som å kalle en seidstav for en tryllestav. Jassågitt.

Jeg tror knapt noen bok kunne truffet mer midt i blinken. Jeg skal snart lese den på nytt, i alle fall før bok to kommer. Om en to års tid.