Bookhouse girls

En morgen var jeg ute i god tid - jeg skulle være på jobb tidlig, men på toget til jobb begynte jeg å lese mot slutten av Half of a Yellow sun, og da jeg kom til stasjonen jeg skulle av på, skjønte jeg plutselig at det ikke kunne la seg gjøre å gå til jobb helt ennå. Jeg satte meg ned på en benk og leste som besatt i nesten en time, før jeg gikk med boka i hånda til jobb. Jeg byttet bort vakten jeg skulle ha, og snek meg til å lese de siste tre sidene. Så oppslukt var jeg av Adichies historie fra Nigeria og fra Biafra-krigen.

Men jeg må vel også si at det tok litt tid før jeg utsatte søvn, jobb og det meste for denne boka. Den har ligget i lesebunken lenge, og det tok meg en halv bok før jeg var skrekkslagen, revet med og ikke klarte å slippe den. Det er altså verdt ventingen. Hold ut en stund, lær deg navnene og skrivemåten. det er verdt hver stavelse. Selv om det også skal sies at det ikke er alle som har kommet gjennom hele, og gir opp før de har blitt revet med.

Boken har tre fortellere - Olanna, ung, vakker og priviligert. Datter av rike foreldre og en klar overklasse i Nigeria på begynnelsen av 1960-tallet. Richard, brite, kjæreste med Olannas tvilling og Ugwu, Olannas unge "houseboy". Vi følger dem vekselsvis gjennom hele sekstitallet, fra tiden hvor Nigeria skulle finne sin vei etter at koloniherrene hadde sluppet taket, men likevel ikke hadde gitt fra seg all innflytelse, videre gjennom militærkupp, Biafras selvstenighet, og inn i borgerkrigen og sultkatastrofen som kom.

Hva vet vi om Nigeria, egentlig? Hva vet vi om Biafra? Hva vet vi om krigen? Jeg visste lite, men nå vet jeg litt mer. 

Dette er kanskje den vanskeligste omtalen jeg har skrevet. Jeg har grunnet på denne i godt over en måned, og jeg blir ikke klokere. Ja, det gjelder ikke boka, altså, men hva jeg skal si om den som ikke allerede er sagt. Da jeg leste Eirabu, var jeg allerede ’sent’ ute, og ei hel røys med bloggere hadde sagt det jeg tenkte. Det er vanskelig å si noe nytt.

Og så har det seg jo sånn at jeg kjenner forfatteren. På nett i seks-syv år, og sånn på ordentlig i halvannet eller noe. Det gjør det ikke lettere. For å toppe det fortalte jeg henne at jeg har vanskelig for å blogge negativt om bøker, spesielt norske, da lar jeg heller være. Så nå må det blogges. For Eirabu er bra. Mer enn bra.

Eirabu er Kristine Toftes egenskapte fantastiske univers, som bygger på norrøn mytologi. Genremessig ligger den inne i fantasy-landet, uten at det behøver å skremme. Det er ikke mange norske fantasybøker på markedet, og knapt noen for voksne. Og paradokset er jo at jeg følte meg som et barn igjen da jeg leste denne. Jeg var inne i boka på en hel annen måte en i de fleste andre bøker. Jeg ble revet med, og pustet med Ragna, gråt for Aun, og fryktet for Berghitte. Jeg satt på hytta, i sommervarmen, og ønsket alle vekk slik at jeg kunne sitte og lese alene for meg selv, uten å bli minnet om at jeg selv ikke lever i Eirabu. Men så ville jeg heller ikke lese for fort, og jeg vet jo at det jo er minst to år til neste bok kommer. Det er lenge det.

Hvem kan like Eirabu? Mange. Jeg tror Eirabu forteller noe allmenngyldig om mennesker, plikt, krav og egne valg. Jeg tror den kan leses av eldre og yngre, kvinner og menn.

For meg er noe av attraksjonen at den handler om en verden som baserer seg på norrønt tankegods. Forfatteren har tatt norrøn religion og bearbeidet det til noe helt eget. Dette synes jeg er en sjeldenhet blant de som bruker norrøne myter i eget forfatterskap - ofte blir det en litt for lettvint gjenfortelling av myter, som vi virkelig ikke har sikre kilder til, ofte bare Snorres svært subjektive nedtegnelser. Slik er ikke Tofte - jeg vil påstå at jeg kjenner myteverdenen godt, men forfatteren briljerer virkelig og lager sin helt egne verden, som er spennende og gåtefull, og som jeg bare vil ha mer av. Mange har reagert på vanskelige ord, som gydje og slikt. En anmelder gikk så langt som å kalle en seidstav for en tryllestav. Jassågitt.

Jeg tror knapt noen bok kunne truffet mer midt i blinken. Jeg skal snart lese den på nytt, i alle fall før bok to kommer. Om en to års tid.

Mia er 17 og står på terskelen til å ta store og viktige valg for livet sitt. Hun er en habil cellist, og har kommet inn på et prestisjetungt studium. Men så er det familien, den lille broren og foreldrene som hun har et godt og nært forhold til. Og ikke minst kjæresten Adam. For om hun skal studere må hun reise langt - vil forholdet til Adam tåle det? Bandet han spiller i er nemlig i ferd med å ta av. Kommer de til å få tid til hverandre?

Det som endrer alt er akkurat denne dagen. Når den er over er ikke Mias familie det den var. Mia er alene igjen. (eller er hun det?) Hun holdes i kunstig koma, og ser tilbake på livet fram til dette. Hun snakker om foreldrene og broren, om sitt elsk-forhold til celloen, og ikke minst om sitt forhold til Adam og venninnen Kim. Er det nok som kan holde henne igjen, eller vil det være enklere og bedre å få lov til å gi slipp?

Dette er en vakker bok, som like gjerne kan leses av voksne som ungdom. En av de bedre "livet, døden og kjærligheten"-bøkene på en stund. Jeg likte den godt nok til å miste toget den morgenen jeg var nesten-ferdig. Den er befriende lite sentimental, og vil være med meg en god stund.

Denne omtalen er en del av en "bloggturné", som er en del av forlagets markedsføring av boken. Hvis du vil lese flere omtaler, kan du begynne med Reidun Beate, som omtalte i går. I morgen vil du finne en ny hos Mia Isabella. Du kan til og med følge turnéen på Fjaseboka. Virru værra med, så heng på!