MunroRunaway er en perle. Eller rettere en perlekjede. Munros noveller er virkelig så gode. Hun er  treffsikker i sin beskrivelse av sine kvinnlige hovedpersoner, og deres forhold til sine nærmeste, det være seg foreldre, søsken, barn eller elskere. Novellene rommer enormt, gjerne hele livsløp, og likevel blir det sjelden overfylt. Runaways noveller skildrer ofte vendepunktene i hovedpersonenes liv, gjerne er det detaljene og tilfeldighetene som er disse vendepunktene. Munro styrer oss sikkert framover, viser oss det vi må vises, og lar oss også se konsekvensene av valgene, detaljene eller tilfeldighetene.

En av hovedpersonene, Juliet, får vi møte i tre noveller, i tre forskjellige stadier i livet. En egen liten roman i seg selv. En novelletrilogi, faktisk. Svært minneverdig, og kanskje noe av det jeg kommer til å huske best fra denne samlingen.

Men spesielt ble jeg nok grepet av novellen Tricks, som begynner på 60-tallet, hvor unge Robin, mister vesken sin, og får hjelp fra en makedonsk innvandrer. Munro er spesielt elegant i denne novellen, synes jeg. Hun flytter oss førti år fram i tid, uten at det virker påtatt eller rart. Jeg hadde hjertet langt nede i magen da jeg leste den. Det er noe nydelig ved disse tidshoppene. Hun utelater så mye, for så å gi oss det som betyr noe. Spenningen ligger i hoppene, og der andre ville laget romaner, klarer Munro å ta bort mye fyllmasse.

Jeg var kanskje minst overbevist av den siste novellen, Powers. Den var også den lengste, og varierte mellom tre-fire fortellerstemmer. Til tross for at man skulle hatt tid til å nærme seg personene, ble jeg ikke grepet av historien til noen av de innvolverte. 

Men i sum anbefaler jeg Munro på det varmeste. Det er tross alt syv andre juveler her. Og om ikke lenge skal jeg ta for meg en annen av samlingene hennes, og håpe at den er like bra.