AdjutantenHøyt oppe i en fjellside, på den lille gården Hylla i Sogn og fjordane sitter en pensjonert prøyssisk offiser. Hundgammel, men eldre enn de fleste hunder. Han er langt oppi nittårene, og ble født samme år som det tyske riket ble samlet. Dette er den tredje boken jeg leser på kort tid hvor hovedpersonen er over nitt og ser tilbake. Jeg tror vi har med en trend å gjøre.

Jørgen Norheims adjutant møter Norge for første gang som en av de som reiser med Keiser Vilhem IIs skip på slutten av 1800-tallet. Og som prøyssisk offiser står han nær planleggingen og opprustninger mot første verdenskrig. Han gjør det han må som keiserlig offiser, og når det hele starter viser det seg at de tok så feil. Russland overrumpler dem, og det hele drar ut. Som offiser er plikten viktigst, og når krigen er tapt, følger han keiseren til eksil.

Nå, på gården Hylla, hjemsøker alt dette ham. Ansvaret og pliktfølelsen plager ham. Har han ved å gjøre sin plikt vært med på å skape to forferdelige regimer? Har han vært med på å skape blodbad og massegraver? Og ikke minst - er han ansvarlig for sin egen families undergang?

I Adjutanten går den gamle mannen gjennom dagbøkene han nitidig har skrevet i alle sine år, han drømmer og holder rettsak over sin deltagelse. Men han snakker også med filosofen Wittgenstein, som hadde en skriverhytte i Skjolden, og ikke minst med fruktbonden han leier hus av.

Noen av de viktigste spørsmålene er hvorvidt vi i ettertid kan dømme - når vi har historien, vi vet jo hvordan det gikk. Vi har jo fasiten. Jeg synes dette er en svært interessant bok. Utypisk norsk, den føles kontinental og stor.

Jeg avslutter med et sitat. Adjutanten uttaler seg om Huis Doort i Nederland, hvor keiseren skal bo i eksil i over 20 år.

"Eit nett lite hus, min keisar, men likevel representativt. Og stort nok til å romme keisarens møblar. Dei 51 første godsvognene er ventande til Zeist i morgon."