Jeg legger nå fra meg Victoria Hislops Øya. Jeg klarer ikke en side til. Etter å ha stavret meg til side 70, holder det. I bøtter og spann. Jeg er allerede lei av å ikke få lov til å tenke en tanke selv, alt skal beskrives for meg - det er "dunkle rom, og "sørgmodig muldyr" hvor jeg enn leser. Det er klissent og lite originalt. Men rett skal være rett, det virker som om den historiske delen jeg nå har kommet til er bedre enn den grusomme samtidsdelen.

Jeg vet mange har lest og likt veldig godt, men jeg er altså ikke blant dem.