mig ager ingenÅsa Linderborg har skrevet historien om seg selv og sin far. Om et ganske spesielt forhold mellom far og datter som er alene etter at Åsas mor forlot dem da Åsa var rundt fire. Åsa og faren kaller hverandre bestis og bundis, og det er virkelig dem mot verden. Selv om leiligheten mangler sengetøy, selv om den personlige hygienen ikke er på topp og selv om det alltid lukter øl og svette av faren, er likevel kjærligheten mellom de to stor og viktig. Etterhvert som farens alkoholmisbruk blir større, går det også fortere nedover. Faren kommer aldri helt over nederlaget i at Åsas mor flyttet, og han er samtidig verdens sterkeste og likevel mest sårbare.

Det er ganske hudløst skrevet, og mange har latt seg berøre svært mye av Åsas fortelling. Meg treffer den ikke i en så stor grad, men det er en viktig fortelling, tenker jeg. Hvis du vil lese en henrykt anmeldelse, kan jeg anbefale Dagbladets Kåre Bulie. Det jeg derimot liker godt, er hvor godt Linderborg klarer å skildre den svenske arbeiderklassens liv i etterkrigstiden.

Som lunacia, må jeg stille spørsmål ved at forlaget har valgt å kalle dette en roman. Dette er mer biografisk, vil jeg anta? All den tid dette ikke er fiksjon, kan det vel ikke kalles en roman, men heller en biografi? Familien hennes har visst ikke tatt det som en roman, for å si det sånn - de har visst brutt med henne etter at boken kom ut.