tidens elv

Da Jeg forbanner tidens elv kom ut, stilte Aftenposten følgende spørsmål: Er den like god som Ut og stjæle hester? Vil den bli oversatt til like mange språk (40), selge i nærmere én million eksemplarer og skaffe forfatteren nye gjeve priser? Vi har i alle fall svaret på ett av disse spørsmålene nå. Det var noe eget å ha denne i håndveska den dagen Per Petterson faktisk vant Nordisk Råds litteraturpris.

Jeg leste jo Til Sibir for et par år siden, og det er veldig interessant å ha den i bakhodet når man leser "Jeg foranner…", for dette handler jo om samme familie. Den unge jenta i Til Sibir er den samme som moren til Arvid i Jeg forbanner tidens elv. Bøkene Ekkoland og I kjølvannet er også bøker om samme familie.

Men i Jeg forbanner tidens elv møter vi Arvid. Vi møter ham på søttitallet når han bestemmer seg for å slutte på skolen, og ta seg jobb i industrien, i samsvar med krav fra partiet. For hans foreldre, som selv arbeider på fabrikk, og som ser skolen som Arvids redning fra et monotont arbeidsliv, er dette mildt sagt problematisk. Og så møter vi ham i 1989 når moren har blitt uhelbredelig syk, og Arvids ekteskap er i ferd med å havarere.

Det er noe uoppgjort mellom Arvid og moren, som får ham til å følge etter henne til Danmark, til feriehuset ved den danske kystbyen. Det er noe veldig sårt, og fortiet, i forholdet mellom dem - Arvid ønsker så inderlig at hun skal se ham. Ikke bare se ham som et speilbilde av faren hans. Det oppsummeres i denne setningen: "Men uansett hva jeg stelte i stand, så likna jeg på faren min."

Etter å ha lest Jeg forbanner tidens elv kjenner jeg at jeg må lese mer om Arvid Jansen. Det finnes jo flere kapitler om ham.