Årets påskelektyre var Kate Mortons The house at Riverton. Det var helt perfekt litteratur for slappe hjemmedager, og en litt mer en småsyk tilværelse. Den passet så godt for feriedager at Mortons andre bok spares til sommerferien.
Herregårsbeskrivelsene er så fine, og man får virkelig lyst til å sette i gang en storstilt filming av denne romanen. Det må nok komme en film, den virker som om den er helt tilrettelagt for det. En litt romantisert versjon av Altmans Gosford Park for eksempel.
Det myldrer av hemmeligheter her, noen er så opplagte at man nesten får krupp, men noen hemmeligheter klarer Morton faktisk å holde på helt til siste side. Som alle debutanter virker det som om Morton skriver omtrent hundre sider, eller kanskje mer, for langt. Til tross for det synes jeg Riverton er genial sommerlektyre, som anbefales til fluktstolslesning og hengekøyehalloi til sommeren.
Dystrere er Cellisten i Sarajevo av Steven Galloway. Cellisten i Sarajevo bygger på sanne hendelser fra beleiringen byen var under fra 1992 til 1995, hvor omkring 10.000 døde og 56.000 ble skadd, og hvor hvert fjerde hus hus var betydelig skadd i følge gd. Hvordan opprettholder man menneskeverd i en by hvor matmangelen er stor, og hvor vannhenting er i høyeste grad er livsfarlig? I åskammen ligger nemlig snikskytterne, og å krysse veien er å sette seg selv i siktet for helt vilkårlig skyting.
Vi følger tre hverdagsmennesker, som forsøker å kommer seg gjennom denne krisen som best de kan; to menn som kjemper for livet og familiene sine, og den unge kvinnen Pilen, som er snikskytter, og som får et spesielt oppdrag. Hun skal nemlig beskytte Cellisten. Da Cellisten opplevde at en granat drepte 22 av hans naboer og venner, bestemte han seg for å spille Albinonis Adagio i 22 dager framover. En for hver av dem som omkom i brødkø den dagen. Cellisten i Sarajavo fantes faktisk, og heter Vedran Smailović.
Cellisten i Sarajevo føles som et ganske sant bilde over skrekken i å leve under beleiring, selv om jeg tror virkeligheten overgår dette med kvantesprang. Jeg kommer til å huske denne, spesielt for menneskenes vilje til å kjempe videre, selv om vilkårene deres har blitt betydelig dårligere. Jeg sitter og hører Albinonis adagio nå, og stort tristere musikk kan man knapt finne tror jeg.
Men om Andvake nå. Det unge paret Asle og Alida går rundt i Bjørgvins gater. Det lille de eier, bærer de med seg - de har solgt båten de kom med. Hun er høygravid. Det er helt opplagt at vi skal tenke på juleevangeliet, for de får ikke plass i herberget.
De har reist fra en håpløst tilværelse nord for Bjørgvin - uten arbeid og bosted. Og uten foreldre som kan, eller vil, hjelpe dem. Og så går de der, og ingen kan hjelpe. Flettet inn i det triste og umulige er minner fra oppvekst, og også Asle og Alidas felles historie. Men det er ikke så uskyldig som det virker heller. Det er ikke alt som fortelles rett fram; det hentydes til drap og forbrytelser.
Jeg blir litt delt grepet av historien deres. Det er noen logiske brister, som ødelegger en del. Som at paret ikke kommer på å gå til et herberge når de først kommer fram, men heller trasker rundt og spør om de kan få bo privat. Og når de endelig kommer til et herberge, vil de ikke bo der. Men det var likevel en streng som ga meg noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva det var.
Det er helt absurd å skrive sånne oppsamlingsposter, for innholdet varierer så veldig. Fosse og Lee, liksom - hva har de felles, annet enn at de har blitt lest av meg? Lite.
Men Lee og Salway har faktisk noe felles. De har begge fått ord på seg for å fornye chick litt-genren.
Først om Mara Lees Ladies. Den underskønne, iskalde Lea er den første vi møter, og introen vil jeg si er nesten legendarisk.
"Hon visste det om sig själv: den här skönheten går inte i arv. Lea Nord hade ingen längtan efter at reprodusera sig."
Ladies er en tett sammenvevd og velskrevet roman hvor man ikke får vite noe for tidlig. Vi får vite alt, men bare når vi trenger det. Mara Lee skriver utrolig godt, og det må man vel, når man er lærer ved et forfatterstudium. Hun er veldig bevisst gjennom hele romanen, og slipper oss ikke et sekund.
Vi møter fire kvinner - Lea og Mia drives av sitt felles hat mot den berømte fotografen Siri, som den noe skadeskutte lyrikeren Laura på sin side elsker over alt. Vi blir kastet litt fram og tilbake mellom Stockholm, Skåne og Paris, mens historien langsomt trer fram. Eller ikke langsomt. Tidsnok, vil jeg si. Og Mias og Leas hevn kommer også.
Jeg har én innvending til Ladies, og det er epilogen. Den er patetisk og ødelegger omtrent hele boka. Så om du skal lese Ladies, prøv å hold deg fra å lese epilogen. Ok? Jeg garanterer at de siste tre sidene ikke er verdt det.
Min første Sara Salway, bortsett fra det jeg har lest i samarbeidsprosjektet hun har med Lynne Rees - Messages. Men i Messages, vet man jo ikke hvem som startet, og da vet man jo ikke hvem som har skrevet hvilken tekst.
Something beginning with er oppdelt alfabetisk. Vi får 3-10 snutter under hver bokstav - under a finner vi: Ambition, Ants og Attitude. Alle viser til andre snutter rundt om i boka. Dette er altså ingen tradisjonell roman.
Vi møter Verity Bell, som under D for Daisies forteller: "My mother told me once that I was not sweet enough to be called after a flower. Something useful, yes, but not a flower. Her name was Rose and I thought if I also had a pretty name then I’d look more like her."
Verity jobber som sekretær innen media, men er blant dem som ikke aspirerer til noe mer. Hennes beste, og eneste venn Sally finner seg en elsker, og Verity misliker det hele intentst. For Sally er sammen med Colin hele tiden, bortsett fra når Colin er sammen med sin kone. Så møter Verity gifte John, og forelsker seg hodestups.
Men det er virkelig ikke historien som er grunnen til at man skal lese denne boken, ikke det grusomme omslaget heller, men Salways nydelige og overraskende språk. Hun er virkelig en ener, altså. Anbefales absolutt.
