BrinkI godt og vel et år, kanskje halvannet, har jeg begynt på Before I forget. Flere ganger. Jeg vil til og med si jevnlig, men det er først nå jeg tok tak og kom meg over den vakreste inngangssetningen jeg noen gang har lest. Det er ofte vakkert i Before I forget. Den første setningen rev meg i biter. Vakkert og veldig trist.

Vi møter Chris etter at Rachel er død, under et år etter at de ble kjent. Og Chris bestemmer seg for å fortelle historien deres, før han glemmer. Han forteller sin egen historie, og Chris’ historie er en historie med kvinner. Mange kvinner.Den viktigste historien er likevel at han ved å fortelle sin egen historie, også forteller Sør-Afrikas historie de siste søtti år. Fra opplevelser med en kusine i et fikentre, til forfølgelsene på grunn av sin liberale holdning under apartheid-regimet, til landflyktighet og retur til hjemlandet og demokratiet som var i emning.

Historiene er så elegant flettet, selv om jeg til tide blitt litt overgitt over den enorme mengden kvinner som bare flagrer gjennom Chris’ liv. Men jeg skjønner jo hvorfor de er der. Chris’ historie ville ikke vært den samme uten. Chris ville ikke vært den samme uten alle kvinnene. Og han elsker dem, lar seg bevege, forføre og, ja, du vet…

Min første Brink-bok, blir høyst sannsynlig ikke den siste.