Charlotte IsabelJarle Klepp hadde ikke vært nådig mot denne bloggen, det er helt klart. Den står for alt en akademisk-forelsket ung litteraturstudent ikke vil befatte seg med, nemlig personlig pjatt om litteratur. Jeg snakker jo akkurat på den måten han kritiserer sin mor for; jeg snakker om at jeg liker den og den forfatterens stemme og lignende  røreri.

Jeg hadde store forhåpninger til Charlotte Isabel Hansen, eller rettere til Jarle Klepp og Tore Renberg. Jeg var storfan av Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim, for de to var geniale på hvert sitt vis. Jeg må dessverre innrømme at jeg er litt skuffet over tredjeboken om Jarle Klepp.

Jarle Klepp har blitt 25 år, han er hovedfagsstudent i litteraturvitenskap, er "lysande" som veilederen hans sier, han har et kun kroppslig forhold til noe sånt som verdens vakreste dame, alt er vel. Helt til han får et brev i posten, om at han er pålagt å ta en blodprøve for å bevise et farskap. Og så går det slag i slag. I et brev fra barnets mor, står det at Charlotte Isabel kommer til Bergen for å være der en uke. Men det er vel ikke noe som passer inn i Jarles studentliv?

Det hele funker nesten, men ikke helt. Og det er rart, for Renberg har godt språk, det er spenning nok i historien og som alltid er han helt genial til å skildre tiden personene hans lever i. Men hva er det så som ikke funker så bra? Jeg blir sliten av at alle skal ha etternavn etter stedet de kommer fra, som Bømlo, Snartemo og Göteborg, men det viktigste er at historien ikke beveger. Jeg blir ikke dratt med, og premisset for romanen blir for platt, og litt for sentimentalt, kanskje.

Men jeg er for en fjerde bok om Jarle Klepp. En voksen Jarle Klepp. Det er jeg veldig for, faktisk.