PotetskrellpaiDen lengste tittelen, ja? Men den handler altså om nettopp om Guernseys forening for litteratur og potetskrellpai, som boka heter på norsk.

Tiden er 1946 og vi følger Juliet Ashton på bokturné for å promotere en bok med avispetiter som hun skrev under krigen. Leiligheten hun kjøpte for arvepengene er bombet, og hun trives ikke i det leide husværet hun nå er i. Så får hun et brev fra en grisebonde på Guernsey. Når han nevner Guernseys forening for litteratur og potetskrellpai vekker han Juliets interesse.

Boken er tråklet, eller kanskje heller brodert, sammen av brev mellom Juliet, hennes venner og redaktøren, samt ikke minst menneskene på Guernsey. Brevene forteller om hverdagslivet på tyskokkuperte Guernsey under krigen, den forteller om helter og brensels- og matmangel.

Dette er oppløftende lesning, hygge og moro. Brevene er underholdende skrevet, man fniser litt og lar seg til en viss grad bevege. Min anbefaling er å ta boken med enten inn i lesekroken nå i vinter, eller ut på stranda i sommer, for dette er først og fremst en genial sommerbok. Det eneste jeg ikke synes den scorer på er en litt forutsigbar slutt, kanskje.