Bookhouse girls

Jarle Klepp hadde ikke vært nådig mot denne bloggen, det er helt klart. Den står for alt en akademisk-forelsket ung litteraturstudent ikke vil befatte seg med, nemlig personlig pjatt om litteratur. Jeg snakker jo akkurat på den måten han kritiserer sin mor for; jeg snakker om at jeg liker den og den forfatterens stemme og lignende  røreri.

Jeg hadde store forhåpninger til Charlotte Isabel Hansen, eller rettere til Jarle Klepp og Tore Renberg. Jeg var storfan av Mannen som elsket Yngve og Kompani Orheim, for de to var geniale på hvert sitt vis. Jeg må dessverre innrømme at jeg er litt skuffet over tredjeboken om Jarle Klepp.

Jarle Klepp har blitt 25 år, han er hovedfagsstudent i litteraturvitenskap, er "lysande" som veilederen hans sier, han har et kun kroppslig forhold til noe sånt som verdens vakreste dame, alt er vel. Helt til han får et brev i posten, om at han er pålagt å ta en blodprøve for å bevise et farskap. Og så går det slag i slag. I et brev fra barnets mor, står det at Charlotte Isabel kommer til Bergen for å være der en uke. Men det er vel ikke noe som passer inn i Jarles studentliv?

Det hele funker nesten, men ikke helt. Og det er rart, for Renberg har godt språk, det er spenning nok i historien og som alltid er han helt genial til å skildre tiden personene hans lever i. Men hva er det så som ikke funker så bra? Jeg blir sliten av at alle skal ha etternavn etter stedet de kommer fra, som Bømlo, Snartemo og Göteborg, men det viktigste er at historien ikke beveger. Jeg blir ikke dratt med, og premisset for romanen blir for platt, og litt for sentimentalt, kanskje.

Men jeg er for en fjerde bok om Jarle Klepp. En voksen Jarle Klepp. Det er jeg veldig for, faktisk.

Maktens bilder er katalogen til en utstilling ved Norsk Rettsmuseum i Trondheim. Utstillingen het Maktens bilder, var Norsk rettsmuseums innspill i debatten rundt samfunnets behov for registrering og kontroll, gjerne i konflikt med personvernet. Denne fikk en mengde presseoppslag. Jeg fikk dessverre ikke sett utstillingen, men katalogen er verdt å få med seg.

Aud Sissel Hoel ved kunst- og medievitenskap ved NTNU har skrevet katalogen; hun har har studert bruken av fotografier i politiets registre på sent 1800- og tidlig 1900-tall, og tar videre opp temaet identifisering og registrering av spesielle grupper mennesker. Boken er godt krydret med eksempelbider fra politiets Forbryder-Album.

Personlig liker jeg denne mannen best. Han har tydelig ikke ønsket å innordne seg tvangsfotograferingen, og har prøvd å gjøre seg selv minst mulig gjenkjennelig. Bildet er lånt fra Nasjonalbiblioteket.

Den lengste tittelen, ja? Men den handler altså om nettopp om Guernseys forening for litteratur og potetskrellpai, som boka heter på norsk.

Tiden er 1946 og vi følger Juliet Ashton på bokturné for å promotere en bok med avispetiter som hun skrev under krigen. Leiligheten hun kjøpte for arvepengene er bombet, og hun trives ikke i det leide husværet hun nå er i. Så får hun et brev fra en grisebonde på Guernsey. Når han nevner Guernseys forening for litteratur og potetskrellpai vekker han Juliets interesse.

Boken er tråklet, eller kanskje heller brodert, sammen av brev mellom Juliet, hennes venner og redaktøren, samt ikke minst menneskene på Guernsey. Brevene forteller om hverdagslivet på tyskokkuperte Guernsey under krigen, den forteller om helter og brensels- og matmangel.

Dette er oppløftende lesning, hygge og moro. Brevene er underholdende skrevet, man fniser litt og lar seg til en viss grad bevege. Min anbefaling er å ta boken med enten inn i lesekroken nå i vinter, eller ut på stranda i sommer, for dette er først og fremst en genial sommerbok. Det eneste jeg ikke synes den scorer på er en litt forutsigbar slutt, kanskje.

I fjor høst var jeg på Glomdalsmuseet og så utstillingen Latjo Drom, og denne fikk meg til å innse at jeg ikke visste et spøtt om et folk som jeg har bodd i nærheten av hele livet. Jeg kommer fra et område hvor det bor mange tatere, men jeg måtte beskjemmet innse at jeg kom til kort her. Utover høsten ble det derfor et forsett å lese meg opp litt. Når alt kommer til alt, er det lesingen som er den  måten jeg kan få kjennskap til kulturen og folket, når jeg ikke kjenner noen selv. Så jeg har lest - om hvordan de ble fratatt barna sine, om tvangsfornorsking og om ganske horrible ting. Men mest av alt har jeg lest om et stolt folk, et folk vi vet lite om, selv om de bor midt blant oss.

Den første boken jeg tilfeldigvis kom over var Nasjonens barn. Denne boken er tuftet på et dokumentasjonsprosjekt hvor de som ble tatt som barn får lov til å fortelle sin historie. Nasjonens barn åpner med portretter, fotografier av mennesker. Under bildene står navn og teksten "tatt fra foreldrene, dato". Hjertet synker langt ned i magen når man blar, og blar og blar og får ansikt på alle disse menneskene som ble fratatt foreldrene sine, og ofte kulturen og språket sitt. Mange av disse menneskene forteller historiene sine i denne boken. Det er virkelig hårreisende hvordan Norsk misjon for hjemløse har hatt statlig godkjenning som overformynder for disse menneskene. Hvordan de har bestemt over et folkeslag, undertrykt dem, og skilt familier fra hverandre. Det er svært vanskelig å forstå hvordan de kunne tro at de gjorde gode ting.

Noe sånt som 1500-2000 barn ble tatt fra foreldrene sine i løpet av 1900-tallet. De ble ble satt i barnehjem, skolehjem og hos norske familier. Barna skulle reddes fra landeveien og et liv som tater. Et folket og levesettet deres skulle forsvinne, blant annet vet at barna ikke skulle læres opp til et liv som tatere. Barna som ble tatt fikk ikke ha kontakt med familien og ble også nektet å ha kontakt med dem som voksne. Det skulle mye til før de fikk opplynsinger om hvem som var foreldrene deres. Misjonen bestemte at de ikke hadde godt av det.

Dette er ikke hyggelig lesning, men jeg tror det er viktig lesning. Og det er ikke historie - disse menneskene lever i dag, og mange av de groveste overgrepene mot dette allerede prøvede folket skjedde antagelig etter andre verdenskrig, og Norsk misjon for hjemløse holdt på fram til slutten av åttitallet.

Etter denne boken hadde jeg lyst til å lese mer om denne kulturen staten og samfunnet for all del ville rense ut. En naturlig oppfølger var folkloristen Thor Gotaas’ svært bredspektrede bok Taterne : Livskampen og eventyret. Dette er en kulturhistorisk gjennomgang av taternes historie; fra de første kildene vi på 1500-tallet i Sverige, til 2000-tallets litterære og musikalske uttrykk. På veien er han innom dagligliv hos både landreisende og sjøfarende tatere. Han er innom yrkesutøvelse og livsopphold, forhold mellom lokalbefolkning og de reisende, religion, kulturelle uttrykk om og av taterne. Han går også gjennom forfølgelsen dette folket har vært gjennom i landet vårt, fra stodderkongenes tid, til Svanviken arbeidskoloni, og til alle barna de ble fratatt, selv om han ikke fordyper seg i dette, men henviser til annen forskning på dette feltet. Det er kort sagt en gjennomgang av forholdet mellom taterbefolkningen og samfunnet, storsamfunnet og lokalsamfunnet. Han tegner et bilde av et stolt folk med en sterk og særegen kultur. Og han beskriver også hvordan taterne og bøndene handlet, hvordan de var gjensidig avhengige av hverandre. Som Gotaas selv har sagt til VG:  "Det fantes ingen samlet beretning om taterne. Målet mitt er å gjenreise taterhistorien og få et mer nyansert bilde som også taterne kan være bekjent av. Dette er ikke bare en bok om tatere, men også om hvordan taterne har påvirket det norske samfunnet." 

Til tross for at boken er over 400 sider, er den relativt lettlest og absolutt et standardverk å lese om man vil vite mer om et en myteomspunnet minoritet i Norge. 

Britt Karin Larsen har skrevet hele seks bøker om taterne, romaner, barnebøker, og dokumentarbøker, og selv om hun ikke er helt på innsiden av dette folket, har hun allikevel kommet dem svært nær. Dokumentarboken "Et annet folk" handler om hennes egen dokumentasjonsprosess, om menneskene hun snakker med og om hvorfor hun har valgt å gå inn i dette stoffet. Og ikke minst det siste - hvorfor velger hun å jobbe i årevis med dette store verket? Og hvordan er det å stå med bena to steder - et sted hun ikke føler seg hjemme, og et sted hun skulle ønske hun var helt hjemme?

Men spesielt handler boken om Alfred, som er en av hennes viktigste kilder, og som nok hovedpersonen i tater-triolgien, Elias, tufter på. Alfred er en godt voksen mann, som har opplevd den gamle tiden, men som giftet seg med ei jente som ikke var tater. Alfred bygde sitt eget hus etter at han en natt var svært nær å fryse ihjel fordi han ikke fikk nattely. Han har fortalt og vist håndverk og delt gladelig med sin kunnskap.

Britt Karin Larsens trilogi står høyt på leselista i løpet av året, og jeg har nå lest den første "De som ser etter tegn". Her følger vi tre taterfølger i Øst-Norge fra rundt 1900 og et stykke fram i tid. Det skiller seg klart ut noen hovedpersoner, blant annet Elias og Anna og familiene deres. Vi følger Elias fra han er tre-fire til han er rundt tyve. De reisende er heldigvis satt inn i slekstrær som hjelper godt, men det er også mange fastboende, buroer, som man ikke har helt oversikt over. Slektstreet er tydelig og greit, og man trenger det jo når det i tredje bok er seks generasjoner å holde styr på. I tillegg har boken en ordliste med romani som er helt essensiell.

Jeg har lest og likt, for å si det sånn, og jeg anbefaler den gladelig om du liker historiske romaner. Men selv om jeg har likt den, skal jeg skal ta dette litt over langen. Det er tross alt noe sånt som 1800 sider til sammen, og nå har jeg behov for en pause med noe annet. I omtalen i Dagbladet av "De som leter etter tegn" ble det sagt at den var noe langdryg, og jeg kan tenke meg at jeg ville fått en overdose om jeg skulle slukt disse tre etter hverandre.

Og jeg tror det skal mye til å ikke bli beveget av denne boken. Den rommer så mange, og om man ikke finner noen å identifisere seg med må man være temmelig hard. Overgrepene har en sentral rolle i boken, og det er ikke rart for grepet hardnet veldig om taterne utover 1900-tallet. Men det er ikke bare det romanen handler om - det er tydelig at Britt Karin Larsen ønsker å formidle dette stolte folket og deres kultur, og om man spør meg, lykkes hun jo. Og det sies at mange i folket selv også mener det - "Du skriver som vi tenker, Britt", skal en av folket ha sagt.

Min førjulstid var preget av antikvariater, tapte Melville-manuskripter og veldig spesielle mennesker. Litt vel oppkonstruert spesielle. Om du har sett Funny Face kan du tenke deg bokhandelen Audrey Hepburn jobber i før hun blir kidnappet inn i motemanequin-verden. Så ganger du stedet med ti, fyller opp snåle individer, og slenger til en dæsj "vi leter etter en fantastisk, ukjent, uhyre verdifull roman" og vips har du The Secret of lost Things". Det er rart at så mange skal kastes sammen på ett sted, og så kommer temmelig normale Rosemary og setter alt på hodet. Mulig hun forrykker balansen, for etter henne kan nok ingenting bli som før.

Etter at morens død er tasmanske Rosemary alene i verden, og reiser til New York på oppfordring av morens venninne. Romanens start er litt treig egentlig, og alt tar seg opp når Rosemary kommer til bokhandelen Arcade, og beskrivelsene fra bokhandelen er i og for seg morsomme nok. Men så begynner det å handle om et tapt Melville-manuskript, og etter det dør interessen min. Og dette er jo et paradoks, siden det er her forfatteren tydelig har ønsket at spenningen skal ligge. Jaja.

Anbefales? Nei, kanskje ikke. Men den er godt likt av en bråte bokbloggere rundt om, og den er jo ikke uten egenskaper. Det tok bare ikke av for meg.