Naja Marie Aidts novellesamling Bavian sier noe om å være menneske i Norden i dag, i bylandskapet i Norden. Vi er vellykkede, vakre og flinke og alt, men så er det så lite som skal til å velte oss. Lite lite som det alltid har vært, men fallet blir muligens større. Det er den kjente lille tuen Aidt skriver om. I en av novellene kommer dette veldig godt fram - en familie er på sykkeltur, de har mistet veien og når sønnen faller og mister bevisstheten brøler familiefaren ut at han har vært utro med sin kones søter. De mister kontrollen Aidts personer, og de handler hverken rasjonelt eller vakkert bestandig, men kanskje desto mer troverdig?
Nøkternt beskrevne og hverdagslige utgangspunkt, rutiner og hverdag, som sprekker opp og blir vonde og maktesløse scenarier som hovedpersonene må takle i ensomhet. Og det er denne ensomheten som er så opprivende.
Bavian kommer til å sitte i hodet lenge, men det er spesielt novellen Myggestik som er den novellen som sitter hardest fast i minnet nå en stund etter at jeg leste boken. Den handler om en ung, vellykket mann, som nok har surfet på en god bølge lenge i livet. Men så blir han bitt i lysken av en mygg- et myggestikk som virkelig ikke er så uskyldig som det først virker. Og det er vel antagelig også noe annet som har gjort ham syk. Denne novellen traff meg nært, og snakker om store ting som skjørheten i det å leve. Novellen når meg på et veldig personlig plan. Det handler om første møte med egen dødelighet og det er ikke et morsomt møte.
Jeg har skrevet litt om Aidt under litteraturfestivalen på Lillehammer i år.
