Bookhouse girls

Antall leste bøker til nå i år: 54, altså litt over fjorårets snitt med en i uka.
Bøker skrevet av kvinner: 19
Bøker skrevet av menn: 35

Årets absolutte favoritt, ubestridt: Ragnar Hovland: Sveve over vatna
Årets medalje! Årets overraskelse! 

Årsbeste, tilfeldig rekkefølge:
Harper Lee: To kill a mockingbird
Jenny Downham: Before I die
Craig Thompson: Blankets
Naja Maria Aidt: Bavian
Elliot Perlman: Seven Types of Ambiguity
Biran Selznick: The Invention of Hugo Cabret
Günter Grass: Blikktrommen
Alicia Erian: Towelhead
Edvard Hoem: Mors og fars historie
John Grogan: Marley & me
Knud Romer: Den der blinker er bange for døden
Michael Ondaatje: The English Patient

Årsskuffelser, tilfeldig rekkefølge:
Margaret Skjelbred: Andrea D
Selma Lønning Aarø: Venstre hånd over høyre skulder
Helene Uri: Honningtunger
Tore Renberg: Farmor har kabel-tv/Videogutten
Carl-Johan Vallgren: Den vidunderlige kjærlighetens historie

Årets akkurat som jeg trodde:
Erlend Loe: Doppler

Hvordan er din årsrapport?

Det du ser og det du oppfatter er to forskjellige ting. Faren i Heidi Marie Krizniks bok gjentar stadig disse ordene, som legges i munnen til Arnardo. Litt for ofte blir det innprentet oss at vi ikke skal stole helt på historien faren forteller - det er kanskje ikke alt han sier som er sant, men det må vel ikke staves for oss?

Sønnens fortelling om sitt liv starter etter at moren har flyttet ut av leiligheten i Sarsgate i Oslo, og faren får kreft. Han beskriver sin oppvekst først som barn på sirkuset hvor foreldrene arbeidet, og senere i leiligheten i Oslo. Det omreisende livet passet familien godt, men når de flytter til byen blir rammene strammere og det er ikke like greit å passe inn. Faren får problemer med å få jobb, ganske sikkert fordi han er polsk, og kanskje også litt fordi han drikker litt i overkant mye øl.

Når Kriznik skildrer forholdet mellom far og sønn, føler jeg at dette er en ganske ordinær beskrivelse av fåmælt nærhet. Det er ikke noe veldig nytt i skildringen av at de egentlig vil si hverandre så mye, men ikke får til. Det er en norsk og veldig standard beskrivelse av far/sønn-forholdet, og kan gjenfinnes i mange bøker, er jeg redd. Jeg ser at den er omtalt som original og sånt, men det kjenner jeg ikke igjen. Inger Bentzrud i Dagbladet sa til og med at Applaus var en av de sterkeste debutromanene hun noensinne hadde lest. Jeg er ikke helt der, selv om boka er grei nok. Og jeg liker historien, det er ikke det. Men den har meg bare ikke med storm. Den er bemerkelsesverdig innholdsrik til bare å være 140 sider. Og her vil jeg skryte - endelig noen som vet å fatte seg i korthet. Det finnes så utrolig mange bøker som kunne vært kuttet med et par hundre sider, men altså ikke denne.

Naja Marie Aidts novellesamling Bavian sier noe om å være menneske i Norden i dag, i bylandskapet i Norden. Vi er vellykkede, vakre og flinke og alt, men så er det så lite som skal til å velte oss. Lite lite som det alltid har vært, men fallet blir muligens større. Det er den kjente lille tuen Aidt skriver om. I en av novellene kommer dette veldig godt fram - en familie er på sykkeltur, de har mistet veien og når sønnen faller og mister bevisstheten brøler familiefaren ut at han har vært utro med sin kones søter. De mister kontrollen Aidts personer, og de handler hverken rasjonelt eller vakkert bestandig, men kanskje desto mer troverdig?

Nøkternt beskrevne og hverdagslige utgangspunkt, rutiner og hverdag, som sprekker opp og blir vonde og maktesløse scenarier som hovedpersonene må takle i ensomhet. Og det er denne ensomheten som er så opprivende.

Bavian kommer til å sitte i hodet lenge, men det er spesielt novellen Myggestik som er den novellen som sitter hardest fast i minnet nå en stund etter at jeg leste boken. Den handler om en ung, vellykket mann, som nok har surfet på en god bølge lenge i livet. Men så blir han bitt i lysken av en mygg- et myggestikk som virkelig ikke er så uskyldig som det først virker. Og det er vel antagelig også noe annet som har gjort ham syk. Denne novellen traff meg nært, og snakker om store ting som skjørheten i det å leve. Novellen når meg på et veldig personlig plan. Det handler om første møte med egen dødelighet og det er ikke et morsomt møte.

Jeg har skrevet litt om Aidt under litteraturfestivalen på Lillehammer i år.