Bookhouse girls

Når leste du sist din Gogol? Jeg har ikke gjort det før, så mye kan jeg innrømme. Jeg er generelt ingen racer på russere, men så kom en kollega og påla meg lesningen av i alle fall to av Nikolai Gogols noveller, nemlig Kappen og Nesen som står i novellesamlingen Petersburgnoveller. 

Og Nesen, altså. Genial. En statlig, og temmelig selvhøytidelig, ansatt våkner en morgen og har mistet nesen sin. Joda. Jeg gjentar: han har mistet nesen sin - den har funnet seg nytt menneske å residere på, og går nå og flotter seg rundt i byen.

En annen novelle man kan merke seg i denne samlingen er "En gal manns dagbok" hvor hovedpersonen fra å fungere i livet sitt, til slutt ser seg som kongen av Spania. Det sies at denne novellen er den første litterære beskrivelsen av schizofreni.

Gogol må har vært virkelig skikkelig nyskapende i 1830- og 40-årenes Russland. Han føles jo ny også i dag. Om du skal lese Gogol, så er Nesen et vedlig godt utgangspunkt.

Jeg har endelig tatt en beslutning - etter dager og kanskje en uke (det føles som måneder og år) med noen og søtti sider Special topics in calamity physics av Marisha Pessl, gir jeg nå opp. Den har blitt bejublet av en hel verden føles det som, men den passer ikke for meg. Ikke nå i alle fall. Den settes i hylla og føres opp på lista over bøker jeg bare ikke fikser. En eller annen gang kan jeg kanskje prøve igjen, men ikke nå. Det føles som en stor lettelse.

Nå har jeg pakket kofferten og reiser på tur, og med meg på reisen har jeg Heidi Marie Kriznik, André Brink og Thor Gotaas.

Hvilke bøker har du gitt opp i det siste? Hva leser du? 

Jeg markerer at det i dag er avstemming i Tordenbloggen med hele to bokomtaler i én post. Du kan stemme på meg ved både å klikke inn en stemme og ved å legge igjen en kommentar i kommentarfeltet.

På litt over en uke leste jeg Kluuns bok Kvinne går til lege, mann går på by’n og Jenny Downhams Before I die. De skulle kommet med en advarsel. "Til deg som føler deg altfor lykkelig: les disse bøkene like etterhverandre. Gråt dine øyne ut, og føl deg som et vrak." Men én og én kan de virkelig leses. Kan og bør.

Kvinne går til lege - mann går på by’n er skrevet av nederlandske Raymond van de Klundert, som selv mistet sin 36-årige kone i brystkreft. Mye er selvbiografisk. Settingen amsterdamsk jet set; Carmen og Stijn er vakre, vellykkede og rike. De har et vakkert lite barn, Luna, og det kan vel ikke egentlig være bedre? Sånn bortsett fra at Stijn er notorisk utro, han har monofobi, som han sier selv. Han er utro med alt han kommer over; kolleger, eks-er og prostituerte. Og når får Carmen en svært aggressiv form for brystkreft, og må fjerne det ene brystet, får Stijn seg en elskerinne for å klare å være Snill&Grei Familiefar AS. Men hvor snilt er det når Carmen ber inderlig om at han skal klare å holde seg monogam det siste året hun har igjen? I boken føler Stijn seg veldig edel når han de siste to ukene er hjemme og pleier Carmen, uten å løpe ut og ha seg med andre.

Men dette er likevel en bok jeg er glad jeg har lest. Jeg tror Kluuns måte å skrive om kreft er viktig. Det er detaljert og grusomt, men det framstår som sant, og det skyldes nok at forfatteren selv har gått gjennom det smerte- og behandlingshelvetet Stijn og Carmen går gjennom. Kvinne går til lege (blabla) er en bok man blir berørt av. Jeg tror man tvinges til å mene noe om den, for Kluun er kompromissløs. Om Stijn og hans måte å sørge på. Om legevesen og død. Den er nok ypperlig til lesesirkebruk, vil jeg tro.

Uberørt er man heller ikke av Before I die. Denne har rast opp på listen over bøker jeg er veldig glad i. Men noen lystig historie er ikke dette heller, selv om Tessa på et vis vinner, men ikke over kreften.

Tessa er ung, bare 17 år, og legene har nylig gitt henne opp. Hun har ikke lenge igjen og har så mye hun vil gjøre før hun dør. Hun vil bryte loven, hun vil prøve dop og ha sex. Men til tross for at hun sårer de nærmeste, blant annet faren som har sagt opp jobben for å pleie henne, må man tilgi henne, for raseriet er så berettiget. For i raseriet skjuler det seg så mye sorg, sorg over å ikke oppleve, over å ikke få leve sammen med de man elsker. Veldig skjult er det kanskje heller ikke. Jeg klarer ikke å bli sint på Tessa, for det er så hjerteskjærende det hele.

Men den er morsom også. Forholdet Tessa har til lillebroren Cal er godt og nært skildret - Cal har store problemer med at hun er syk; han hater sykdommen og hatelsker Tessa.

Before I die har kommet på norsk med tittelen Før jeg dør.