FaapaaHva er det med de fjølene personen på omslaget har framfor øynene? Her er det noe jeg virkelig ikke forstår. Noe annet jeg ikke forstår er at Olaug Nilssen ikke kunne skrive denne boken uten å få henvendelser fra allverdens moralister og "desperate mannfolk". Og da boken ble satt opp som teaterstykke, ble også regissøren Marit Moum Aune oppringt av "pustere".

"- Jeg var på TV i går, og nevnte sex. Jeg er en 43 år gammel dame, og jeg fikk pustemeldinger på telefonen etterpå."

Herrefred. Hvor tabubelagt kan det være at ei ungjente har seksuelle fantasier og onanerer? Det er da ikke så gæli dette? Jeg gir meg ende over. Etter et lite nettsøk skjønner jeg at jeg på ingen måte er så sjokkert som man kan få inntrykk av mange var da boken kom. Jeg vil bare ha sagt at jeg på ingen måte er sjokkert.

Men så om selve boken, og ikke om sex-sjokket, som VG ville skrevet:

Vi møter tre kvinner:
- Maria, sosiologistudent, vikarvaskehjelp. Skal skrive foredrag, men får ikke til.
- Alma, sosial paria etter at hun kunngjorde at Artur var borti henne med pikken
- Kona til Sebjørn, som er så usynlig at hun ikke har eget navn

Maria føler seg usynlig, og i veien der hun går med vasketralla mellom studentene. Hun liker ikke sjefen og skriver på et foredrag hun skal framføre på sosiologistudiet sitt. Hun får seg ikke til å ta helt tak i livet sitt, og drømmer, drømmer, drømmer. Ofte har drømmene med opptreden på radio, hos Skavland, eller på Vestnytt. 

Jeg liker Alma, jeg. Selv om hun er litt overilet når hun løper inn i ungdomshuset og proklamerer at Artur har vært borti henne med pikken, noe Artur selvsagt nekter. Når alle tror hun lyver, og tar fullstendig avstand, er Alma veldig alene, og Almas seksuelle oppvåkning følger - hun ringer sextelefoner, stjeler pornoblad i butikken hun jobber i for å betale for sextelefonene og drømmer i vei.

Kona til Sebjørn, Marias mor, og venninnen til Almas mor, har hele åtte døtre, og stuller rundt hjemme, uten egentlig å stulle så mye. Hun drømmer også, spesielt om å ha fast jobb utenfor hjemmet. Og når det ryktes at nepefabrikken skal legges ned, reiser hun til Oslo for å demonstrere. Sånn alene for seg selv.

Jeg synes Få meg på, for faen er interessant nok. Jeg liker Alma, og jeg kjenner meg igjen i drømmetåka. Almas sekvens kommer jeg antagelig til å huske best. Men i alt? Joda, åkei. Vel verdt innsatsen.