Eg elska hoPå Oktober, Pax og Samlagets bakgårdssalg skulle jeg selvsagt ikke ha en eneste bok. Jeg skulle bare se. As if. Det ble både Murakami, Jon Fosse, Ragnar Hovland, og altså Anna Gavalda. Og det selv om det var tre dager til lønning.

Jeg skrev om novellesamlingen "Eg vil at nokon skal vente på meg" i fjor en gang, og da mente jeg at jeg kom til å huske den en stund. Og det stemmer. Novellene jeg da trakk fram har satt igjen klare bilder i hodet mitt. Jeg husker dem godt fremdeles.

Men "Eg elska ho" handler altså om Cloé, hvis mann Adrien har forlatt henne og deres to døtre. Cloé er naturlig nok knust, og Adriens far, Pierre, tar med seg Cloé og døtrene hennes til sommerhuset, hvor Pierre er vokst opp - et hus Cloé elsker, og som hun vet det er siste gang hun kan besøke. 

Cloés forhold til Pierre er ikke lett; hun mener han ikke har vært den beste faren, at han har vært sur og grinete og lite fornøyd. Og når han også forsvarer at Adrien har gått fra henne for en annen kvinne, blir det naturlig nok litt drøyt for henne. Men etterhvert åpner den sky og vanskelige Pierre seg, og forteller om et valg han tok i sitt liv. Han valgte nemlig å bli hos kone og barn, etter å ha møtt en annen kvinne han elsket.

Den stakkars lille romanen er lavmelt og stillfaren, og består stort sett av dialogen mellom Cloé og Pierre; man må høre godt etter. Det henger ikke helt i hop hele tiden, men i sum synes jeg Gavalda beskriver dette godt. Spesielt vil jeg trekke fram et brev, eller kanskje en liste, Pierres elskerinne skriver til ham; en liste over alt hun gjerne skulle gjort sammen med ham. Så vakkert og så trist. Jeg gleder meg til "Saman er ein mindre aleine", som de fleste mener er bedre.

Når jeg nå sitter og googler litt, ser jeg at karie har lest den samme for bare noen dager siden. Så rart. Eg og du, karie, eg og du.

 

________________

Update: 

En ting som irriterer meg grenseløst er alle prikkene. Hele tiden. … etter så mange setninger. Helt unødvendig. Fnys.