Andrea DFor et par år siden, og før jeg begynte denne bloggen, var jeg fjetret av Margaret Skjelbreds bok Gulldronning, Perledronning. Det var noe som rørte meg i historien om det traumatiserte barnet Signhild og bestefaren som gradvis forteller henne ut av en grusom bakgrunn. Jeg følte at hun traff med språket og fortellingen. Hun klarte å balansere fæle ting i et litt enkelt språk uten at det ble patetisk.

Men ikke slik i Andrea D. Jeg liker språket dårlig - det blir for enkelt, hun gjentar seg for mange ganger. Tre ganger er greit som språklig virkemiddel, fem er for mye, seksten er, ja, du forstår? "Vi vet så lite, vi gjetter så mye" blir sagt omtrent en dullion ganger, og jeg blir bare sur og sliten av det hele. 

Andrea D. handler om en kvinnes historie, fra hun blir unnfanget ved en brutal voldtekt, til hun selv er voksen og får barn. Men i dette tidsspennet kommer også andre verdenskrig, med forfølgelse, drap og flukt. Andrea D. er nemlig litauisk jøde, som mister familien sin i en masakre, mens hun selv flykter først til Vilnius, og siden til Japan. Historien blir fortalt av tvillingdøtrene til Andrea D som forteller og dikter en historie ut fra brokker som finnes i en svart bok. Vi følger tidvis døtrene på loftet, som skal rydde ut av morens hus, og tidvis Andrea Ds historie. Og etterhvert får vi forklaringer på hvordan samtiden har blitt farget av det som hendte Andrea D.

Denne historien kunne vært svært interessant, men avstanden til personene den handler om blir altfor stor. Figurene er flate. Jeg ble altfor skuffet over denne romanen til å kunne den. Overraskende skuffet, faktisk.