Bookhouse girls

På Oktober, Pax og Samlagets bakgårdssalg skulle jeg selvsagt ikke ha en eneste bok. Jeg skulle bare se. As if. Det ble både Murakami, Jon Fosse, Ragnar Hovland, og altså Anna Gavalda. Og det selv om det var tre dager til lønning.

Jeg skrev om novellesamlingen "Eg vil at nokon skal vente på meg" i fjor en gang, og da mente jeg at jeg kom til å huske den en stund. Og det stemmer. Novellene jeg da trakk fram har satt igjen klare bilder i hodet mitt. Jeg husker dem godt fremdeles.

Men "Eg elska ho" handler altså om Cloé, hvis mann Adrien har forlatt henne og deres to døtre. Cloé er naturlig nok knust, og Adriens far, Pierre, tar med seg Cloé og døtrene hennes til sommerhuset, hvor Pierre er vokst opp - et hus Cloé elsker, og som hun vet det er siste gang hun kan besøke. 

Cloés forhold til Pierre er ikke lett; hun mener han ikke har vært den beste faren, at han har vært sur og grinete og lite fornøyd. Og når han også forsvarer at Adrien har gått fra henne for en annen kvinne, blir det naturlig nok litt drøyt for henne. Men etterhvert åpner den sky og vanskelige Pierre seg, og forteller om et valg han tok i sitt liv. Han valgte nemlig å bli hos kone og barn, etter å ha møtt en annen kvinne han elsket.

Den stakkars lille romanen er lavmelt og stillfaren, og består stort sett av dialogen mellom Cloé og Pierre; man må høre godt etter. Det henger ikke helt i hop hele tiden, men i sum synes jeg Gavalda beskriver dette godt. Spesielt vil jeg trekke fram et brev, eller kanskje en liste, Pierres elskerinne skriver til ham; en liste over alt hun gjerne skulle gjort sammen med ham. Så vakkert og så trist. Jeg gleder meg til "Saman er ein mindre aleine", som de fleste mener er bedre.

________________

Update: 

En ting som irriterer meg grenseløst er alle prikkene. Hele tiden. … etter så mange setninger. Helt unødvendig. Fnys.

Jeg har virkelig latt meg underholde av Langelands bok om Francis Meyer. Den har blitt lest i et svusj. Den 53-årige, sindige litteraturprofessoren bor i sin arkitekttegnede villa ved Blindern, han dyrker sin hage med iver, har kultiverte venner i gourmetklubben, og hytte i Kragerø. Alt går sin gang til han møter Nadia på kurset LIT4201, som han noe motvillig underviser i. Hun definerer lyrikk som lidenskap, og det går rett i fletta på Francis Meyer. Den mystiske Nadia forblir derimot bare det; mystisk og sjablongaktig. Vakker, lynende intelligent og mystisk. Nadia vil skrive masteren sin om Dorothe Engelbrektsdatter, og spør om Francis vil være veilederen hennes.

Og så kommer Francis over en sensasjonell utgave av Petter Dass’ Katekismesange. Den virkelige spenningen ligger her. Denne håndskrevne utgaven peker i retning av en korrespondanse mellom Petter Dass og Dorothe Engelbrektsdatter, og kan dermed hjelpe Nadia med oppgaven sin. (At det skal hjelpe Nadia at Francis setter i gang med en biografi om Petter Dass, hvor han planlegger å publisere korrespondansen, kan jeg faktisk ikke forstå. Og jeg skjønner ikke at Francis tror på dette selv heller.) Francis setter i gang letingen etter korrespondansen og begår også på veien en helt uopprettelig synd mot en kulturskatt, men pytt.

Dette er god og spennnende underholdning, og da er det kanskje viktig å lese den for det den er? Langeland har blitt kritisert for at romanen ikke faktamessig holder mål, men hva så? Om man skal gå etter en slik roman med lupe og lete etter faktafeil, synes jeg det blir litt snålt. Man stiller da ikke faktakrav til andre underholdningsromaner? Når det er sagt, må jeg jo si at jeg irriterte meg en del over noe av det, selv om jeg ikke vil terpe mer her. Det er sagt nok andre steder. Jeg skjønner etterlysningen av faktakorrekthet, det er ikke det. Langeland skriver selv i forordet at dette skal være så nær opp til virkeligheten det er mulig å komme i en roman. Han legger nok lista litt høyt for seg selv der.

Men jeg kan ikke holde meg fra å irritere meg grønn over personen Truls Gløsbertøra, ikke over personen per ce, men over parodien. Hvorfor må bondske, litt dumme folk alltid parodieres med østlandskvasidialekt, og gå i bunad? Det er jo bare teit og fantasiløst.

Nå høres det ut som om jeg ikke likte Francis Meyers lidenskap, men det er ikke sant. Jeg måtte bare skrive litt om det som har irritert både meg og andre. Men som underholdning holder dette mål, virkelig. Jeg var overrasket over hvor hektet jeg ble. Mest hektet var jeg nok i det som handlet om Petter Dass og den disputasen Meyer er andre opponent for. Det var spennende opp mot det kvalmende. Francis Meyers lidenskap minner mye om Helene Uris De beste blant oss, og også A. S. Byatts Besettelse. Ja, det jeg har lest av den i det minste.

Jeg har hatt en litt slapp bloggsommer, men jeg har ikke slappet av på lesingen. Jeg feirer høsten med en kjapp gjennomgang av bøker jeg har lest i vår og sommer, og som jeg ennå ikke har omtalt. Jeg antar at jeg nå er tilbake.

Selma Lønning Aarøs nyeste roman handler om sorg, tap, skyld og utroskap. Vi følger Elvira, som føler seg skyldig i farens død. Vi møter Helen som var hans elskerinne, vi møter konen hans, hun med det vansirede ansiktet, som han ikke kan forlate, for det med ansiktet er liksom hans skyld. Romanenen fortelles fra flere vinkler, og alles liv er innfiltret i hverandre, på en måte jeg ikke helt tror på. Det skal gode historier til for å forsvare sånne "alt henger sammen med alt"-teorier.

Joda, jeg ble liggende noen timer utover en natt for å lese denne romanen ferdig. På et vis føles det ikke som om det er historien jeg gripes av, men forfatterens språk. Hun skriver lett og medrivende, det skal hun ha, men historien fenger likevel ikke helt. Jeg ønsker noe mer av bøker som koster meg nattesøvnen. De skal sitte i ryggmargen. Et nesten samlet kritikerkorps snakker om trollbundethet og fjetring og alt det der, men jeg er ikke helt på samme sted som dem. Joda, den er bra, men nei, den tar ikke av, ikke for meg. Men for all del, la dere fjetre.

James Longs Ferney handler om den evige kjærligheten. Den som varer i to tusen år og sånt, og da snakker jeg altså ikke om jesuskjærligheten, men om kjærligheten mellom to som finner hverandre, som hører sammen, som elsker og elsker gjennom århundrene.

Gally er plaget av store nerveproblemer; drømmer fratar henne nattesøvnen og hun har store begrensninger i hverdagen. Hun slår seg til slutt ned i en liten britisk landsby sammen med ektemannen Mike, og hun føler det som om det er skjebnebestemt at hun skal bo der, og det føler hun også når hun møter den åttitreårige Ferney, som hun får et merkelig og nært forhold til. Hvorfor er bindingen mellom dem så sterk?

Jeg trodde lenge jeg skulle bli kastet avgårde i en følelsesheis av denne boken. Hulk og gråt AS, litt som The Time Travellers Wife av Audrey Niffenegger, men jeg var nok ikke helt der. Det ble mye historie, mye greier og styr på veien. I Niffeneggers bok var jeg bare helt slukt av forholdet mellom den tidsreisende og konen hans. Personene i Ferney ble fjernere for meg, og da blir jo ikke historien så nær som den kunne vært heller. Om ikke lenge kommer det visst en oppfølger til denne. Og det er jo interessant nok, jeg kommer kanskje til å lese den også. Og siden boken handler om gjenfødelse, kan jo James Long rett og slett skrive oppfølgere så lenge han orker. 

Elliot Perlman har virkelig vært sommerens store leseopplevelse. På mange måter; 624 sider ruver i hylla. Jeg er skeptisk til at man trenger så mye plass for å fortelle en historie. Og når jeg etterhvert skjønte at Perlman skulle skrive syv versjoner av samme historie, kunne man kanskje tro at det ville bli mye tull og lite ull. Jeg vil heller ha en bok på 200 sider, enn 800, men ikke sånn denne gangen.

Seven Types of Ambiguity handler om Simon, som er besatt av kjærligheten til en kvinne, Anna, og det driver ham til noe så absurd som å kidnappe barnet hun har fått ti år etter at de gikk fra hverandre. Romanen forteller historien med Annas og Simons øyne, med Annas manns, med Simons psykiaters, og flere andres. Alle fortellingene drar historien framover. Hver historie er for seg gode nok til å forsvare en hel bok. Spesielt vil jeg trekke fram Angeliques historie - Angelique er Simons venninne/kjæreste og Annas ektemanns er hennes fasteukentlige kunde.

Det er vanskelig å skrive noe konstruktivt og reflektert om denne boken, kjenner jeg. Det er vanskelig å oppsummere. Jeg synes bare den er så bra. Den er så stor, så velskrevet og man sitter gjennom hele boken og håper den ikke tar slutt. Det er intelektuelt høyt anlagt bok, som er mettet med kunnskap og poesi. Jeg kunne aldri drømt om å legge fra meg denne, og anbefaler den på det aller sterkeste.

Hvordan kommer man på å lese David Sedaris julebok på sommeren? I juli? Det forklares med akutt boknød på ferie, i Tyskland, og at Santaland Diaries var det eneste jeg fant i hylla i den tyske bokhandelen jeg kom over.

Men når det er sagt, er dette en festlig bok. Jeg fniser og ler meg gjennom David Sedaris observasjoner utkledt som alv i julenisseavdelingen på Macys (om jeg ikke husker feil). Sedaris er hylende morsom, faktisk virkelig hylende. Jeg skal ikke påstå at jeg nå i etterkant husker de andre novellene, men spesielt er beskrivelsene hans fra eget familieliv lesverdig.

Jeg lo i alle fall stort, og angrer på at jeg på en bokbyttekveld i fjor kvittet meg med to av bøkene hans, uleste. Jeg må jo kjøpe dem på nytt, for nå har jeg jo lyst til å lese dem også. Hrmumpf. Men Santaland diaries er en genial julegave. Lusk og kjøp! Det er ennå lenge til jul.

I forordet til utgaven i bokklubbenes verdensbiblioteket, skriver Erik Fosnes Hansen at Günter Grass ikke skriver tysk, han skriver Grassk. Et helt eget språk i en helt egen verden. Og det er sant - han har en helt egen uttrykkksmåte som har satt standarden for etterkrigslitteraturen. Blikktrommen er en magiskrealistisk roman, hvor den selvvalgt kortvokste Oscar forteller om sin barndom og oppvekst, men også om foreldrene og besteforeldrenes bakgrunn. Oscar har mange ansikter; han er ungdomskriminell, cabaretartist og jazzmusiker. Han er over alt og ingen steder og når vi møter ham er det som innlagt på en psykiatrisk klinikk.

Det skulle ta meg to år å lese ut Blikktrommen. Nå leste jeg den selvsagt ikke hele tiden, men jeg leste 200 sider, la den litt på is, så tok jeg den tilbake, og da måtte jeg nesten begynne på nytt. Så leste jeg 400 sider, og la den fra meg, og sånn gikk årene. Men dette er en bok som helt klart kan leses i et intensivt strekk, man behøver ikke to år.

Hvorfor tok det sånn tid? Tja. Jeg tror det ble litt mye. Den trommende Oscar ble litt voldsom for meg, voldsom og utmattende, men så er det det at denne boken er så hinsides bra. Blikktrommen er et mesterverk av dimensjoner. At det er en debutbok, må man bare lure på om i det hele tatt er mulig. Den har knapt dødpunkter, den er velskrevet til tusen; noen sekvenser i boka er så velskrevne at de fremdeles dirrer i hodet.

Velkommen til Murakamis absurde og deilige verden.

Om du har lest en Murakamibok før, vet du hva jeg snakker om. Her faller det igler og fisk fra himmelen, mystiske ting skjer. En mann har evnen til å snakke med katter, og får hjelp til å finne andre forsvunnene katter i samtale med dem. En annen og slemmere mann dreper katter, og kaller seg Jonnie Walker. Men mest av alt handler dette om den femtenårige Kafka Tamura som flykter hjemmefra, og som reiser avgårde på en slags dannelsesreise.

Og på veien skjer det så mange rare ting at man som leser til slutt ikke spør seg verken om hvordan, hvorfor, eller hva. Man bare blir slengt ut i en absurd bølge av hendelser, møter og opplevelser. Det er så deilig, og selv om Murakami har skrevet mange bøker, sparer jeg fremdeles på dem - jeg vil ikke stå uten muligheten til å lese en ny. Heldigvis er han fremdeles en aktiv forfatter. Jeg håper han holder på i mange år framover.

Craig Thompsons Blankets er en nydelig og selvbiografisk fortelling om å vokse opp - om utenforhet og mobbing, men også om å finne seg selv i et strengt og snevert miljø. Og ikke minst handler det om den første og altoppslukende kjærligheten. Og til tross for at synd, skam og religion er velbrukte temaer, klarer Thompson å tilføre noe nytt med streken sin.

Blankets er en tegnet roman, og om man liker sjangeren, er dette en innertier. Den er også en god start-bok, om man ikke kjenner sjangeren fra før.

Hovedpersonen Craig vokser opp i en kristenfundamentalistisk familie på landsbygda i Wisconsin. Synd, skam og religion er viktige elementer i barneoppdragelsen og det preger vår hovedperson sterkt. Når Craig ikke finner nærhet og støtte i familien eller i venner, søker han det hos Gud, men opplever etterhvert at Gud snakker med mange tunger, og at det er for mange svar å finne om man leser Guds ord nøye. Kanskje de heller ikke er "sanne"? Og mot slutten tar han et oppgjør med sin egen tro:

"It was nearly impossible for me to accept that a group of people could adhere to the same belief, to be one in heart and mind, much less join together in a constructive goal. The personal Savior concept of Christianity is what appealed to me, the Good Shepherd neglecting the herd to search for the lonely, lost lamb…not this mass mentality."

Men en stor del av Blankets handler altså om den første store kjærligheten. Craig møter sin på en bibelleir, og hun heter Raina, men hun bor dessverre langt unna. Craig får lov til å reise på et to uker langt besøk. Utrolig nok kan man si, men det skyldes jo at han forteller noen halvsannheter. Forholdet mellom Craig og Raina er nydelig beskrevet, nydelig og troverdig.

Jeg har lånt dette bildet fra Top Shelfs, altså utgiverens, hjemmeside, og selv om det kanskje ikke er det beste eksempelet på Thompsons strek, er det i alle fall et eksempel.Og om du følger denne linken, vil du finne en bloggpost med mange fine eksempler på Thomsons tegninger.

Blankets kom ut på norsk under tittelen Tepper i 2006. Craig Thompsons blogg finner du her. Jeg må også anbefale den norske bloggeren mihoes omtale av Blankets. Jeg er så enig med henne.

Begynnelsen av september har passert, og det er på tide å omtale hemmeligboken. Personen jeg skulle gi denne boken til har fått den for lengst, og hun hadde den selvsagt fra før. Det er ikke så rart, for alle som beveger seg i billedroman-landskapet, har sikkert fått med deg denne vakre boken. Om den da er billedroman? Jeg vet ikke hvilken kategori jeg skal sette den i. Kanskje den er en perle som ikke kan settes i noen bås? Den ligger i alle fall i et grenseland mellom billedbok og roman, og sjangermiksen er bare et pluss. Jeg ser at den er regnet som en barnebok, men jeg har gitt den til både 20-åringer og andre som har et litt åpent sinn. Egentlig skulle jeg gjerne gitt denne til alle jeg kjenner, og jeg anbefaler den absolutt som julegavebok.

Men den er altså virkelig en perle. Selznicks historie om den foreldreløse Hugo Cabret, som lever i veggen på Paris’ jernbanestasjon på trettitallet, treffer en i hjertet om man er ti, tyve eller seksti. Tror jeg. (Selv er jeg hverken, men jeg ble i alle fall truffet.) Boken handler også om den franske filmskaperen George Méliès, som blant annet lagde filmen Le Voyage dans la lune, som du kan se her. Den handler om mekaniske figurer, vennskap og magi.

Det er absolutt verdt å ta en titt på bokens hjemmeside. Se også en omtale her.

For et par år siden, og før jeg begynte denne bloggen, var jeg fjetret av Margaret Skjelbreds bok Gulldronning, Perledronning. Det var noe som rørte meg i historien om det traumatiserte barnet Signhild og bestefaren som gradvis forteller henne ut av en grusom bakgrunn. Jeg følte at hun traff med språket og fortellingen. Hun klarte å balansere fæle ting i et litt enkelt språk uten at det ble patetisk.

Men ikke slik i Andrea D. Jeg liker språket dårlig - det blir for enkelt, hun gjentar seg for mange ganger. Tre ganger er greit som språklig virkemiddel, fem er for mye, seksten er, ja, du forstår? "Vi vet så lite, vi gjetter så mye" blir sagt omtrent en dullion ganger, og jeg blir bare sur og sliten av det hele. 

Andrea D. handler om en kvinnes historie, fra hun blir unnfanget ved en brutal voldtekt, til hun selv er voksen og får barn. Men i dette tidsspennet kommer også andre verdenskrig, med forfølgelse, drap og flukt. Andrea D. er nemlig litauisk jøde, som mister familien sin i en masakre, mens hun selv flykter først til Vilnius, og siden til Japan. Historien blir fortalt av tvillingdøtrene til Andrea D som forteller og dikter en historie ut fra brokker som finnes i en svart bok. Vi følger tidvis døtrene på loftet, som skal rydde ut av morens hus, og tidvis Andrea Ds historie. Og etterhvert får vi forklaringer på hvordan samtiden har blitt farget av det som hendte Andrea D.

Denne historien kunne vært svært interessant, men avstanden til personene den handler om blir altfor stor. Figurene er flate. Jeg ble altfor skuffet over denne romanen til å kunne den. Overraskende skuffet, faktisk.