Russell Hoban: The mouse and his child
Fri og bevare meg vel. Slike venninner har ikke jeg. Er det virkelig sånn at venner baksnakker og manipulerer og egentlig bare er ute etter å såre hverandre? Dette er ikke vennskap slik jeg kjenner dem. De er mest slemme mot hverandre, og det er lite nærhet og ekthet å spore.
De fire damene i Helene Uris Honningtunger, er bundet til hverandre på mange vis. Liss, Sara og Tamara fra barndommen, og Eva som har kommet flyttende til stedet senere. Sammen har de en syklubb og møtes hver tredje uke, mens de konkurrerer om å ha de fineste klærne og den mest avanserte maten.
Sara og Tamara er bestevenninner, og helt avhengig av hverandre. Et gjentatt setning er "Sara trenger Tamara". Stakkars tandre Sara med øynene som kan få alle til å gjøre som hun vil. Sara og Tamara er svært vellykkede, mens Eva og Liss kanskje ytre sett ikke er på høyden med dem.
Det hele kulminerer på en jubileumstur til København. Litt overspent melodrama på slutten der.
Uri skriver godt, men jeg tror ikke helt på figurene. De er litt for flate, til tross for problemer og hemmeligheter. Og så føles de for slemme. Ikke overbevist, altså.
Ikkje eg heller! Hugsar denne som ei grusom bok - sikkert pga dei slemme “venninnene”. Og pga av denne skal det nok ein del til før eg les ei Helene Uri-bok igjen…
Comment by Tove — June 5, 2008 @ 6:18 pm
Ja, jeg tror nok det holder for min del nå. Jeg har lest De beste blandt oss for noen år siden, men nå holder det, altså.
Comment by Siri — June 6, 2008 @ 6:55 am
Jeg har også akkurat lest denne boka. Egentlig begynte jeg på den for flere år siden, men la den fra meg. Jeg hadde glemt hvorfor, så jeg tok den med på tur… Eneste grunnen til at jeg leste den ferdig, var at det var den eneste boka jeg hadde for hånden, og butikken var stengt. Dette er ikke mine venninner!
Comment by Pindia — June 9, 2008 @ 2:48 pm
Vemmelig, husker jeg den som… Noen år siden jeg leste den nå, men jeg får fremdeles litt sånn grøssen følelse av den boka. I grunn deilig å se at jeg ikke er alene om det.
Comment by leselama — June 10, 2008 @ 7:27 pm
Jeg syns det er ei flott bok. Infam humor, karrikaturtegning av hovedpersonene, godt skrevet. De færreste har slike venninner, men enkelt-trekk finner man alltids som man kan kjenne igjen hos noen man har møtt.
Comment by Khi — June 11, 2008 @ 8:49 am
Har om Gabriel Scott på bloggen min.
Nå er nesten hele hans forfatterskap gjennopptrykket.Det er noen ildsjeler som jobbet det frem og som kan kontaktes. Her er det mange godbiter.
Comment by predikeren — June 16, 2008 @ 12:08 am
Predikeren: Jeg tror ikke du la inn riktig adresse - jeg kom i alle fall ikke inn.
Comment by Siri — June 16, 2008 @ 5:23 am