Bookhouse girls

Før jeg tar ferie helt og fullstendig, og setter meg på flyet til Europa, må jeg bare omtale den siste boken jeg har lest - Towelhead.

Jasira er tretten, året er 1991, og om ikke lenge er det krig i Gulfen. Det er ikke den letteste tiden å være libanesisk/irsk i USA. Ikke er det greit å være tretten heller, og ikke vite helt hva man skal gjøre med hårete bikinilinjer, orgasmene man klarer å få, og at man er på vei til å bli voksen. Viktig er det at Jasira fremdeles er et barn, selv om kroppens utvikling har løpt fra hodet. Og det er det ikke lett for mennene rundt henne å forholde seg til heller.

Når moren oppdager at morens kjæreste hjelper Jasira med å barbere bikinilinjen, er det Jasira som må flytte til faren hun knapt kjenner. At moren ikke tar Jasiras parti, men straffer henne ved å sende henne til en far som rett og slett er streng og urettferdig, gjør meg så sinna. Foreldrene hennes er rett og slett helt håpløse og veldig egoistiske. Når moren ombestemmer seg, og vil ha Jasira tilbake fordi hun selv er ensom, blir hun fornærmet over at Jasira ikke vil. Faren er irrasjonell og voldelig.Towelhead handler om å finne sin vei inn i voksenverden, om seksuell oppvåkning, om vennskap, og om voksne som på ingen måte oppfører seg som voksne, ansvarlige mennesker. Men den handler også om de gode menneskene, som hjelper Jasira både med å finne ut av det å bli voksen, men som også trår til når det virkelig går galt, og Jasira trenger noen som kan trøste og hjelpe. 

Les forrøvrig denne omtalen av filmen og boka hos Dagbladet. 

Jeg tror at man godt kan like Towelhead om man liker Prep. Prep har kommet på norsk med tittelen Klasse. Towelhead er filmatisert av Alan Ball (American Beauty, Six Feet Under), og den har premiere i Norge 29. august. Jeg skal se. Jeg må se.

Om ikke lenge fortrekker jeg til litt halvvarmere strøk, og i den anledning tar også bloggen ferie. Det kan hende det dukker opp en og annen post utover sommeren. Om dere legger inn bloggen i en eller annen rss-leser, f.eks. bloglines, får dere jo hint om at jeg har postet, når jeg eventuelt gjør det. Det kan jo hende jeg skriver litt om de bøkene jeg har lest i det siste, men ennå ikke har omtalt.

I anledning sommeren gir jeg dere et miniglimt inn i mitt sommerlige budoar i sommerferielandet. Jeg vet det er irrelevant, men jeg måtte bare vise fram min fantastiske blomstervasedame. Er hun ikke vakker? Tenk hvor fin hun er med blomsterbukett voksende ut av hodet. Fnis.

 
Jeg har noen leseplaner som dere ser. Akkurat nå leser jeg Margaret Skjelbreds Andrea D., men etter den vet jeg ikke helt. Kanskje Gilead av Marilynne Robinson? Eller Mara Lees Ladies? Kanskje jeg endelig skal bli ferdig med Blikktrommen?

Bokhora spurte for en stund siden sine lesere om hvilken bok som er deres Lindgren-favoritt. Mine er Ronja Røverdatter, Barna i Bakkebygrenda, Madicken og Emil. Det er jo ikke mulig å begrense seg.

Hvilke(n) er din(e)?

Fri og bevare meg vel. Slike venninner har ikke jeg. Er det virkelig sånn at venner baksnakker og manipulerer og egentlig bare er ute etter å såre hverandre? Dette er ikke vennskap slik jeg kjenner dem. De er mest slemme mot hverandre, og det er lite nærhet og ekthet å spore.

De fire damene i Helene Uris Honningtunger, er bundet til hverandre på mange vis. Liss, Sara og Tamara fra barndommen, og Eva som har kommet flyttende til stedet senere. Sammen har de en syklubb og møtes hver tredje uke, mens de konkurrerer om å ha de fineste klærne og den mest avanserte maten.

Sara og Tamara er bestevenninner, og helt avhengig av hverandre. Et gjentatt setning er "Sara trenger Tamara". Stakkars tandre Sara med øynene som kan få alle til å gjøre som hun vil. Sara og Tamara er svært vellykkede, mens Eva og Liss kanskje ytre sett ikke er på høyden med dem.

Det hele kulminerer på en jubileumstur til København. Litt overspent melodrama på slutten der. 

Uri skriver godt, men jeg tror ikke helt på figurene. De er litt for flate, til tross for problemer og hemmeligheter. Og så føles de for slemme. Ikke overbevist, altså.

Torsdag åpnet jeg med å beskue debutanter i Parken. De stilte i flokk, og gjorde det bra. Audun Roar Eng leste fra holder fest, Sigurd Tenningen leste fra Gæa, Agnes Ravatn fra Veke 53 og til sist leste Eldbjørg Brekke fra Blenda.

Senere var det meningen at jeg både skulle være aktivt tilstede under overstettertimen, hvor Erik Skuggevik skulle snakke om å oversette til engelsk, og senere under Gert Nygårdshaug. Men så var det så fin sol, og så fin venninne å snakke med, og da ble det helt borte for meg.

17.00 fikk jeg sneket meg vekk fra festivalkontoret for å se Mattis Øybø og Göran Sahlberg som begge har skrevet om mennesker og deres forhold til endetidsvisjoner. Jeg leste jo Øybøs Ingen er alene for en stund siden, og jeg tenkte at dette ville være et spennende møte. Göran Sahlberg har skrevet boken Da tiden tok slutt, som kom på norsk i år. Boken handler om en seksårings verdensbilde, og altså seksåringens endetidsvisjon, og forklaringsbehov når foreldrene forsvinner. Jeg fikk veldig lyst til å lese denne. Les mer om den her.

Da jeg hadde gjort min plikt som frivillig gikk vi inn på hagefesten på Nansenskolen. Dessverre var vi altfor sene til å få spise noe, men vi kom i tide til å snakke med denne, denne og ikke minst denne damen. Senere skulle vi quizze. På en måte.

Men til slutt denne dagen kom noe av det jeg hadde ventet lenge på: Margaret Atwood i Parken, eller egentlig i Toronto. Jeg tenkte i utgangspunktet at dette kunne bli litt kleint. At det ikke kunne bli noe "ekte" over et virtuelt møte. Men når Atwood kom gående inn i bildet fikk jeg gåsehud. Lille, vakre,  damen. Simen Ekern intervjuet om Atwoods to bøker Oryx and Crake og A Handmaids tale. Veldig interessant. Hun er bare en dronning den damen.