Grass is singingDoris Lessings debutroman, The Grass is singing skulle bli min "Afrika i april"-bok, men så ble den "Afrika i mai". Det har tatt meg veldig lang tid å lese denne, til tross for at den ikke er på mer enn noe over to hundre sider. Det er ikke fordi den er en dårlig bok, langt ifra, men den er intens, og hver setning er svært meningsbærende.

Mary vokser opp i et ganske fattigslig miljø i Rodesia, dagens Zimbabwe, med en alkoholisert far, og en mor som forsøker å få økonomien til å gå rundt. Når først moren, og så siden faren dør, kan endelig Mary kaste av seg minnet om fattigdom, og leve et fritt og ungdommelig byliv, helt til hun hører noen venninner si at de ikke tror Mary noen gang kommer til å bli gift. Mary kaster seg rundt og aksepterer bonden Dick Turners frieri. Dick legger ikke skjul på at han er fattig, men Mary forstår heller ikke hvor fattigslig livet deres skal bli. Dick jobber og sliter på gården, og setter i gang prosjekt etter prosjekt som han aldri fullfører og som sakte tapper dem for penger. Mary går rundt i kjedsomhet og apati, og ikke minst i skuffelsen over Dick og over livet, og hun går sakte til grunne.

På sett og vis graver hun sin egen grav, hun lar seg jo falle ned i denne apatien, og prøver bare i liten grad å gi seg selv ting å gjøre. Det som virkelig dytter henne utfor er forholdet hennes til en av de svarte arbeiderne på gården.

Det som kanskje har plaget meg mest, er at jeg nok lette etter en helt/heltinne i denne boken, og det kunne hverken Mary eller Dick bli for meg. Marys forskrekkelige oppførsel overfor de innfødte afrikanerne, er nok dessverre tidsriktig, men den er ikke desto mindre en oppførsel jeg ikke kan forstå fra min lesestol i 2008. Hun hater dem, hun kan ikke utstå dem, og hun har intet ønske om å forstå, eller heller ikke å gjøre seg forstått. Hun vil bare komandere, kreve og kue afrikanerne til å gjøre som hun sier. Og det er her i dette minefeltet av makt og forakt Mary selv legger grunnlaget for egen død.

Om jeg liker den? Den har stått seg veldig godt til å være et debutverk, men jeg ble tidvis litt sliten. Ikke minst av at Marys apati og vondskap. Men det er gode psykologiske portretter, i alle fall av Dick og Mary, men dessverre ikke i samme grad av mannen Mary innleder forholdet sitt til, Moses.

Interessant nok har Lessing vært ute denne uka og forbandet at hun fikk Nobels litteraturpris. I følge Aftenposten skal hun ha kalt den "a bloody disaster». Etter at hun fikk prisen har hun rett og slett ikke ork til å skrive, fordi hun er så nedrent av journalister og fotografer.