Bookhouse girls

 Se det fantastiske været! På bildet ser du festivalkontoret på hotell Breiseth. Om du bestemmer deg for å komme hit på helgebesøk, vet du hvor du skal gå.

I går ble jeg opplyst om Margaret Atwood i festivalens geniale Opplysningstids-serie. Man har lov til å innrømme at man ikke vet alt. I år kan man opplyses om futuristene, Atwood, Frankenstein (uten sammenligning forrøvrig), Doris Lessing, Jules Verne, Mircea Catarescu (jeg vet det skal være fnutter over a-ene, men jeg får dem ikke fram), Gaétan Soucy. De to siste vet jeg ingenting om, og dessverre får jeg ikke vært med på programmet. Det er ikke alt man får med seg som frivillig. Atwoods oversetter Inger Gjelsvik snakket generelt om Atwoods forfatterskap, hennes arbeid for den kanadiske litteraturen og ikke minst om hennes framtids-romaner En tjenerinnes beretning og Oryx og Crake.

Fra det deilig kjølige biblioteket, hvor Gjelsvik foredro, beveget jeg meg til ilden i Kafé Banken. En skrekkelig varm time med Naja Marie Aidt, vinner av Nordisk råds litteraturpris, og en av de norske nominerte Merethe Lindstrøm.

Aidt snakket om bakgrunnen for at hun begynte å skrive sin bok Bavian. Hun var uroet over den økende egoismen i Danmark, egoismen og det økende behovet for å prestere. Der man tidligere kunne skylde på samfunnet, er alt ens egen feil. Man har bare seg selv å skylde på.

Det som traff meg mest av det Lindstrøm sa, var at hun syntes lesepresset i samfunnet er så stort. Man skal lese så mye hele tiden. Og her må jeg jo si jeg føler meg skyldig. Jeg pusher jo bøker så godt jeg kan, og leser og leser for å oppdatere denne bloggen.  

Etter Aidt og Lindstrøm hadde jeg en liten pause, med et årsmøte, før jeg løp ned til Littfest med Inger Bråtveit og Jenny Hval (aka Rockettothesky); "Frå Mummy Big til Medea". "En historisk improvisasjon over kivnneskikkelser fra greske tragedier til en forvrengt androgyn lydmaterialitet" står det i programmet. Intet mindre.

Senere så vi Sell-out Space girls (aka The All Pourpose Submarine Panhandlers) på Brenneriet. Det var nydelig, apokapyptisk club, elektronika støy-jazz. Vakkert. En stormtrooper trasket rundt og danset litt med Vigdis Hjorth.

Metrologene snakker om et høytrykk de ikke kan se en ende på. Hvilket vakkert vær for en festival! Det var faktisk like fint i fjor, så festivalledelsen har nok sine kontakter.

Jeg har hatt min første frivilligvakt, og er litt kokt i hodet. Det skal ikke akkurat bli bedre med det de neste dagene. Kokt og koko i hodet kommer jeg nok til å fvære etter hver vakt. I kveld er det åpningsforestilling, og noe festiligheter, men det meste av programposter begynner i morgen.

Festivalbloggingen fortsetter med andre ord da.  

I anledning Norsk Litteraturfestival - Sigrid Undsetdagene som begynner i morgen, velger jeg at junis tema er Fremtiden. Det er også festivalens tema.

Jeg vil spesielt trekke fram Margaret Atwoods Oryx og Crake, og Cormac MacCarthys The Road. Atwood "gjester" festivalen på torsdag. Utover dette anbefaler jeg folk å se på Litteraturfestivalens program for å la seg inspirere. God framtid og god festival!

(Det blir i år, som i fjor, festivalblogging i denne bloggen. Jeg reiser til Lillehammerbyen i ettermiddag med internett under armen. Vi sees!) 

Husker du 123? Jeg har blitt tagget av melaisa.

Reglene er som vanlig.  

• Ta tak i nærmeste bok
• Åpne den på side 123, se på femte setning.
• Skriv inn de neste tre setningene i en kommentar, og husk forfatter og tittel.

Skriv det enten inn i kommentarfeltet, eller i din egen blogg. Ditt valg.

Min nærmeste er Deweys desimalklassifikasjon, hovedtabellen:

"155.424    Barn 6-11 år
        Inkluderer: Barn 6 år [tidligere 155.423]
        Her: Oversiktsverker om skolebarn til og med 14 år.
            Ungdom 12-14, se 155.5"

Haha. Sånn går det når man tagger bibliotekarer.

Pianostemmeren Edgar Drake er spesialist på Erhard-flygler i 1880-tallets London, og når Den britiske hær ønsker at han skak reise til Burma, langt inn i jungelen, for å stemme et flygel som tilhører en offiser, kan han ikke annet enn å reise. Der inne i jungelen sitter en smått legendariske offiseren Anthony Carroll, som er den eneste som har klart å holde en post på Shan-platået - en viktig utpost mot franskmennenes Indokina. Og når hæren er avhengig av en mann, sender de gladelig både flygler og pianostemmere. Det er et sterkt politisk bakteppe her, det er musikk, en vakker kvinne og alt man trenger for å lage en stor roman.

Og den da 26-årige debutanten Daniel Mason er en veldig god skildrer. Det skal han ha. Hans beskrivelser av natur, jungel og mennesker er ypperlig, og trer virkelig ut fra siden. Det blir bare litt mye for meg.

I lang tid har denne stått i hylla, sikkert i to år. På et vis ønsker jeg at jeg hadde latt den stå - da ville den fremdeles kunne lovet meg god lesetid. Nå vet jeg at jeg kjedet meg og at jeg ikke gidder å tenke stort mer over den. Jeg er overrasket over at den ikke ga meg mer. Flere jeg kjenner, som jeg ofte liker de samme bøkene som, har likt den. Det er bare det at Edgar Drakes skjebne ikke føles som om den angår meg, og jeg lar meg vanligvis bevege av mye, men Edgar blir litt anemisk og tafatt for meg.

Det er stille her for tiden, men det er fordi jeg har lest Boktyven en gang til. Grunnen til det er at jeg har skrevet om den for en avis. Forrige omtale i denne bloggen finner du her.

Og i samme anledning spør jeg mine lesere hva de leser? (Det jeg leser finnes i høyremargen, nemlig Pianostemmeren og Terje Holtet Larsen.)

Doris Lessings debutroman, The Grass is singing skulle bli min "Afrika i april"-bok, men så ble den "Afrika i mai". Det har tatt meg veldig lang tid å lese denne, til tross for at den ikke er på mer enn noe over to hundre sider. Det er ikke fordi den er en dårlig bok, langt ifra, men den er intens, og hver setning er svært meningsbærende.

Mary vokser opp i et ganske fattigslig miljø i Rodesia, dagens Zimbabwe, med en alkoholisert far, og en mor som forsøker å få økonomien til å gå rundt. Når først moren, og så siden faren dør, kan endelig Mary kaste av seg minnet om fattigdom, og leve et fritt og ungdommelig byliv, helt til hun hører noen venninner si at de ikke tror Mary noen gang kommer til å bli gift. Mary kaster seg rundt og aksepterer bonden Dick Turners frieri. Dick legger ikke skjul på at han er fattig, men Mary forstår heller ikke hvor fattigslig livet deres skal bli. Dick jobber og sliter på gården, og setter i gang prosjekt etter prosjekt som han aldri fullfører og som sakte tapper dem for penger. Mary går rundt i kjedsomhet og apati, og ikke minst i skuffelsen over Dick og over livet, og hun går sakte til grunne.

På sett og vis graver hun sin egen grav, hun lar seg jo falle ned i denne apatien, og prøver bare i liten grad å gi seg selv ting å gjøre. Det som virkelig dytter henne utfor er forholdet hennes til en av de svarte arbeiderne på gården.

Det som kanskje har plaget meg mest, er at jeg nok lette etter en helt/heltinne i denne boken, og det kunne hverken Mary eller Dick bli for meg. Marys forskrekkelige oppførsel overfor de innfødte afrikanerne, er nok dessverre tidsriktig, men den er ikke desto mindre en oppførsel jeg ikke kan forstå fra min lesestol i 2008. Hun hater dem, hun kan ikke utstå dem, og hun har intet ønske om å forstå, eller heller ikke å gjøre seg forstått. Hun vil bare komandere, kreve og kue afrikanerne til å gjøre som hun sier. Og det er her i dette minefeltet av makt og forakt Mary selv legger grunnlaget for egen død.

Om jeg liker den? Den har stått seg veldig godt til å være et debutverk, men jeg ble tidvis litt sliten. Ikke minst av at Marys apati og vondskap. Men det er gode psykologiske portretter, i alle fall av Dick og Mary, men dessverre ikke i samme grad av mannen Mary innleder forholdet sitt til, Moses.

Interessant nok har Lessing vært ute denne uka og forbandet at hun fikk Nobels litteraturpris. I følge Aftenposten skal hun ha kalt den "a bloody disaster». Etter at hun fikk prisen har hun rett og slett ikke ork til å skrive, fordi hun er så nedrent av journalister og fotografer.