Mattis ØybøKan du tenke deg et snøvær som varer i seks uker? I desembers førjulsstri er det nok hyggelig, og man snakker om at det er fint med hvit jul, men når snøen begynner å skape store problemer, vil det nok være få som snakker om hygge. Man engster seg for bilen under all snøen, for huset sitt og taket som kanskje kan klappe sammen. Trikkene og togene kommer ikke fram, og det militære kobles inn for å frigjøre veiene. Og etter snøen kommer kulda - det meldes om 32 grader på Blindern. Så går strømmen, og dagene går.

Det mumles det om sabotasje, situasjonen er kritisk, men jeg mistenker at den på alle punkter ville blitt oppfattet som langt farligere. Store deler av Oslos boliger har ikke annen oppvarming enn strøm, og når strømmen da blir borte i dagevis, ville man hatt store, store problemer. Riktignok er det flere som prøver seg med et bål på stuegulvet, og med et nedbrent leilighetskompleks som resultat, men det virker kanskje ikke helt kritisk nok. Jeg tror at dramatikken ville vært langt større om dette virkelig hadde skjedd. Folk ville blitt masseevakuert, lenge før de faktisk blir det når en gasstank springer lekk på Bislet. Og jeg forstår ikke helt hvordan Øybøs personer kan drikke varm drikke? De fleste har kanskje primusen liggende i garderobeskapet og vet hvordan man skal forholde seg om strømmen skulle gå i 30 graders kulde?

Vi følger firebarnsfaren Otto Horn, gift med Sara. De lever et ganske vellykket liv i leilighet på Bislet. Otto er nyansatt ved Historisk institutt på Blinder, og foreleser om radikalitet, RAF og terrorisme, noe som skal vise seg å ha større betydning enn Otto forstår. Under snøukene flyttet Ottos foreldre hjem til Otto og Sara; Ottos far er døende. Men det hele begynner likevel med at Otto møter en kvinne han ikke kan plassere, som viser seg å være venninnen til Ottos tidligere kjæreste Helle. Denne venninne kan fortelle at Helle tok livet av seg høsten før. Og Otto vet jo at de var sammen, men han kan ikke huske noe av livet med Helle. Og det er her ledemotivet i romanen ligger - glemsel og hukommelse. For hvordan kan Otto ha glemt Helle? Hvordan kan han ha mistet tre år av livet sitt med henne? Hva er virkelig og hva er fiksjon? Otto virker som om han har store problemer med å huske, og repeterer stadig det han opplever, som for å ovebevise seg selv om at det som skjer er virkelig. "Dette er min sønn. Dette er min familie."

Alle ting skinner er en spennende roman, spenningen drar meg framover, samtidig som romanen krever sitt av meg som leser. Den følger to spor, dagens moderne, nedsnødde og strømløse Oslo, og en nær fortid hvor Otto lever sammen med Helle. Vi blir også kjent med Ottos kompis Thomas, som sier mye, gjerne bare for provokasjonens egen skyld, men som til slutt kommer til at han ikke lenger vil si noe annet enn det han mener.

Dette er virkelig større og bedre enn man kan regne med å finne i en debutbok. Den er skolert, reflektert og velskrevet, og nå etterpå sitter jeg bare og tenker at jeg vil ha mer. Jeg leste jo samme forfatters Ingen er alene for ikke lenge siden, og håper virkelig på at bok nummer tre må komme snart.