Vidunderlig kjærlighet og Hercule Barfuss ble ikke akkurat født med gullhår, selv om ryggen hans var dekket av hår. Å bli født døvstum, byllete og skrekkelig stygg, er vel aldri å foretrekke, men heller ikke på begynnelsen av 1800-tallet var det så greit. Som om dette ikke var nok, manglet han også armer. Men Hercule har en annen gave - han kan lese tanker. Om det er en gave eller en forbannelse, kan vel diskuteres.

Hercule fødes av en prostituert i et av Köningsbergs bordeller. Moren dør, men i samme natt blir det født en underskjønn pike av en annen prostituert. Hercule og Henriette blir uadskillelige, og Henriette er kanskje den eneste som akseperer Hercule fullt ut. Når Hercule blir ti-tolv-fjorten, og Henriettes dyd skal selges på auksjon, går det så inderlig galt. Etablissement avvikles og Hercule og Henriette mister hverandre. Vi følger deretter Hercules ferd gjennom Europa - fra Preussen til klostere, Rom, Sverige og til slutt til Amerika og døvekolonien Marthas Vineyard.

Vallgren sier selv at han ønsket å skrive kjærlighetens reddende kraft, at han ville tegne de største og voldsomme bildene, og til tross for en nesten samlet hyllende kritikerskare, er det vel rett og slett for enormt for meg. Dessverre var jeg ikke grepet nok av Hercules historie til å svelge et litt haltende premiss ved romanens vendepunkt, og etter det mistet jeg rett litt av interessen. Hercules hevntokt ble bare for voldtsomt, til tross for at han hadde nok å hevne.

Men jeg likte jo romanen, bare ikke så godt som alle andre har likt den. Og dersom du liker magisk-realisme, og bøker som Parfymen og Latours katalog, kan jeg tenke meg at dette er en bok du vil like veldig godt.