På vei til en vennJeg sitter og ser på bildet av den lille gutten på framsiden av Niels Fredrik Dahls På vei til en venn og kjenner at hjertet blør veldig for lille Vilgot. For det er ikke så greit å være Vilgot. Han bor sammen med en veldig psykisk skjør mor, som plutselig kan få veldige raserianfall, og en far som sliter med å holde på normaliteten. Vilgot tar på seg voksenoppgaver han virkelig ikke skulle vært pådyttet. Og ofte vil ikke Vilgot være hjemme om kveldene - han går rundt i mørket de kveldene han ikke kan være sammen med vennene sine. Vilgot er usynlig og leter etter noen som kan se ham, eller som kan slippe ham inn. 

Det er en voksen Vilgot som forteller, en såret og skadet voksen Vilgot, som forteller om en oppvekst i blokkbebyggelsen på Hoff i Oslo. Det er mange historier her - om menn som har elsket og mistet sin elskede, og om barn som har blitt altfor fort voksne. Vi møter delvis Vilgot i en samtid hvor han på merkelig vis har fått ansvaret for å passe på en elefant fra et strandet russisk  sirkus. En skadet og såret elefant, som på mange måter blir et bilde på Vilgot selv.

Niels Fredrik Dahl vant Brageprisen med denne romanen, og når man trekker ut sitater som dette, er det ikke til å lure på hvorfor:

«Det var ikke plass noe sted og alle hadde hverandre og så fikk colamannen meg. Jeg ble hevet i ormegården, mor. Jeg tror det var du som dyttet. Jeg tror det var far som skjøv. Jeg tror det var jeg som hoppet. Jeg satt i den bilen, jeg sitter i den bilen ennå. Jeg vil ut av bilen, mor. Jeg vil opp fra ormegården!»