Som allerede annonsert skal aprils tema være Afrika.  For her er det mye, altså. Vi snakker om et helt kontinent, og ikke et hvilket som helst - Afrika er den nest største verdensdelen, som har over 20% av Jordens samlede areal. Afrika er tre ganger så stort som Europa. Selvsagt er det mye litteratur om Afrika eller av afrikanere.

Av skjønnlitteratur er min store favoritt er Barbara Kingsolvers Gifttreet, jeg leste den i fjor og har omtalt den her. Jeg har også lest Coetzees Vanære. Men det er virkelig mengder å ta av. André Brink har skrevet noe sånt som 17-18 bøker, og blant annet Before I forget, som jeg har planer om å lese i april. Barbara Gowdy har skrevet veldig vakkert om elefanten Mud i The white bone. John le Carré har skrevet Den evige gartner, eller hva med Alexander McCall Smiths bøker om Precious Ramotswe? Serien om The No.1 Ladies’ Detective Agency teller nå ni bøker.

Den ung nigerianske forfatteren Chimamanda Ngozi Adichie, som har skrevet bøkene Dyprød hibiskus og En halv gul sol kan kanskje også være et alternativ? Henning Mankell har også skrevet om Afrika i boken Beretning fra tidens strand. Ellers kan Zakes Mda nevnes (Måter å dø på), Athol Fugard (Tsotsi) og Ngugi Wa Thiong’o (Wizard of the crow), Alan Paton (Cry, The Beloved Country). Og selvsagt the grand, old ladies Nadime Gordimer og Doris Lessing.

Men det er også mye bra faglitteratur om Afrika. Selv har jeg akkurat lest en bok av Tomm Kristiansen. Men han er bare en av mange man kan lese:

Stephanie Nolen – 28 stories of AIDS in Africa
Ishmael Beah – En bedre dag i morgen
John Pilger – Frihet neste gang (handler om vestlig politikk i verden generelt, ikke bare Afrika)
Jarle Simensen – Afrikas historie
Kapuscinski – The shadow of the sun
Marinovich – The bang-bang club
Guest – The shackled continent
Mandela – Long walk to freedom

Kos dere med Afrika i april! 

Gjennom den første tredjedelen av What I loved var jeg ikke hundre prosent overbevist over at dette var en bok jeg orket å jobbe meg gjennom. Men det var virkelig nok i den til å overtale meg til å fortsette. Og etter vendepunktet kunne jeg bare ikke slutte, for da var jeg helt oppslukt, selv om jeg for første gang på lenge følte behov for å slå opp veldig mange ord i ordboka. For Siri Hustvedt har et ordforråd av en annen verden.

Romanens forteller, Leo Hertzberg, er en analysator - han vurderer, analyserer og gjennomgår sine 25 år som kunsteren Bills nære venn. Leos og Bills familier bor i samme blokk og deler hverdag, fest og ferier, og ikke minst deler de kunsten. Leo er kunsthistoriker og vennskapet mellom de to mennene innledes når Leo kjøper et av Bills tidlige bilder. Gjennom Leo får vi en gjennomgang av Bills kunst, og dette er det en del som har reagert på - de synes det er for langt og for mye, men jeg ser denne refereringen som viktig. Vi blir kjent med Bill på en spesiell måte gjennom kunsten hans.

Det er en roman spekket med informasjon om kunst, hysteri og anoreksi, og det kan vel bli altfor mye om du ikke er interessert nok. Dagbladet skrev i sin tid at romanen var "spennende, men klisjéfylt", og var ikke helt begeistret. Jeg er ganske begeistret. Jeg får vondt i hjertet av å lese om Leo og hans kones reakson på sønnens død, hvordan forholdet deres løses opp, og hvordan Bills familie takler deres sønns løgner og liv rett over grensen til det lovlige.

Hvis du tror du kan tåle utlegninger om New Yorks kunstliv på 80-tallet og om hysterikerne på Salpêtrière, vil jeg anbefale at du forsøker deg på What I loved, og om du gjør det håper jeg du kommer deg over den første 1/3-delen, for det som kommer etterpå er "hur bra som helst".

For en tid tilbake var jeg på et besøk, og ble truffet av et privat bokskred. Er det rart bokhyllene mine buler og har problemer? Status pr i dag: 2 lest, mange igjen.

 Jeg ble også truffet av denne lille katten. Nydelig liten pus, som jeg gjerne skulle tyvlånt.

"Swimming with Marley was a potentially life-threarening adventure, a little like swimming with an ocean liner. He would come at you full speed ahead, his paws flailing out in front of him. You’d expect him to veer away at the last minute, but he would simply crash into you and try to climb aboard."

Etter bok på bok med misbruk, mobbing, død og dysfunksjonelle familier var det rett og slett deilig å lese om en relativt normal familie. Hvis man da ikke regner med hunden Marley, som ikke er helt normal. Jeg tror riktignok ikke at bokens undertittel, "life and love with the world’s worst dog" er helt riktig, for det kan jo hende det finnes verre eksemplarer av hunderasen. Kanskje.

Marley er en labrador retriver, eller en labrador evader, som familien kaller ham, som ikke er helt psykisk stabil. Han er livredd torden og i sin redsel blir han svært destruktiv, han river dører av hengslene og klorer opp sofaer, og jeg vet ikke alt. Men han er også en svært elskelig hund, som familien elsker. Vi følger Marley fra han blir hentet på kennelen til han dessverre blir så gammel at han ikke klarer mer.  

Jeg tror alle som har eller har hatt hund bør lese denne, og jeg tror alle som ikke har hatt hund, som undertegnede, også bør lese den. Den er underholdene, hyggelig og morsom. Ypperlig sommer- eller påskelektyre.

Knud Romer forteller om en skrekkelig oppvekst i en snever by - det skal lite til før man er utenfor, og spesielt er det lett om din mor er tysk, heter Hildegard og sender deg til din første skoledag kledt i lederhosen. Jeg velger å ta med sitatet under, selv om det er mange andre også som har trukket det fram. Det er godt skrevet, og treffer en del av nerven i Romers roman:

"Nykøbing Falster er en by som er så liten at den slutter før den har begynt. Hvis du er inne, kan du ikke komme ut - og hvis du er utenfor, kan du ikke komme inn. Her ble jeg født i 1960, og det var det nærmeste jeg kunne komme ikke å finnes."

For det er ikke greit i den lille familien med mor, far og sønn. De lever svært isolert, uønskede og helt på utsiden av den lille byen, moren er ganske ustabil og faren virker det som har tvangsnevroser. Ingen snakker med dem og når moren går på handlerunde får hun dårligere mat til en dyrere penge. Det er ensomt og til å grine av. Og da selvsagt den norske grine, ikke den danske.

Knud Romers bok er liten, under to hundre sider, men den rommer så mye - familiemedlemmers historier fra de siste hundre år, både fra morens og farens side.

Jeg er litt usikker på hva jeg skal skrive for å få folk til å lese denne boken. Virker følgende ordre, tro: "Løp og kjøp!"

_______________________

Oppdatering:
Jeg føler jeg burde sagt mer om Den der blinker. Jeg burde sagt noe om hvor nøktern han er, hvordan han ikke dveler, hvor lite sentimentalt det er skrevet. Hvordan hjertet mitt blør for den lille Knud som kjemper seg gjennom barneselskaper og skolefester, og ikke minst hverdagen.

Men nå har jeg i det minste fått to kolleger til å lese den. Og det er jo en seier.  

Før mammutsalget hadde jeg en liten boklig utskeielse, og som dere ser er alle utenom en nå gjennomlest. Doppler, På vei til en venn og Den vidunderlige kjærlighetens historie er alle lest og omtalt. Snart får jeg kanskje lest Setterfields The Thirteenth Tale også?

Og i dag fant jeg et bord i min nærmeste bokhandel - halv pris av mammutpris. Ikke ille med seks bøker for 311,50. Har du lest noen av disse? Jeg gleder meg spesielt til Hoems Mors og fars historie.

I går var jeg på Sigrid Undset-Selskapets årlige vår-møte i Aschehougs kantine. Inge Eidsvåg, lektor ved Nansen-skolen, holdt et fantastisk foredrag om fredsprisvinneren Carl von Ossietzky og reaksjonene det vakte at han ble tildelt fredsprisen i 1935. Han fortalte om Hamsuns utsagn i norske aviser - om hans nedrige angrep på Ossietzky som på denne tiden satt i tysk konsentrasjonsleir, svært svekket og uten mulighet til å forsvare seg.

Men lederen for Norsk litteraturfestival/Sigrid Undset-dagene var også der og presenterte deler av programmet for årets festival. Og jammen blir det bra, altså - jeg vet til og med et par hemmelige ting som virkelig lover godt. Supergodt.

Hercule Barfuss ble ikke akkurat født med gullhår, selv om ryggen hans var dekket av hår. Å bli født døvstum, byllete og skrekkelig stygg, er vel aldri å foretrekke, men heller ikke på begynnelsen av 1800-tallet var det så greit. Som om dette ikke var nok, manglet han også armer. Men Hercule har en annen gave - han kan lese tanker. Om det er en gave eller en forbannelse, kan vel diskuteres.

Hercule fødes av en prostituert i et av Köningsbergs bordeller. Moren dør, men i samme natt blir det født en underskjønn pike av en annen prostituert. Hercule og Henriette blir uadskillelige, og Henriette er kanskje den eneste som akseperer Hercule fullt ut. Når Hercule blir ti-tolv-fjorten, og Henriettes dyd skal selges på auksjon, går det så inderlig galt. Etablissement avvikles og Hercule og Henriette mister hverandre. Vi følger deretter Hercules ferd gjennom Europa - fra Preussen til klostere, Rom, Sverige og til slutt til Amerika og døvekolonien Marthas Vineyard.

Vallgren sier selv at han ønsket å skrive kjærlighetens reddende kraft, at han ville tegne de største og voldsomme bildene, og til tross for en nesten samlet hyllende kritikerskare, er det vel rett og slett for enormt for meg. Dessverre var jeg ikke grepet nok av Hercules historie til å svelge et litt haltende premiss ved romanens vendepunkt, og etter det mistet jeg rett litt av interessen. Hercules hevntokt ble bare for voldtsomt, til tross for at han hadde nok å hevne.

Men jeg likte jo romanen, bare ikke så godt som alle andre har likt den. Og dersom du liker magisk-realisme, og bøker som Parfymen og Latours katalog, kan jeg tenke meg at dette er en bok du vil like veldig godt.

Det er en del som er på hæla for tiden. Jeg ligger etter med bokomtalene, og jeg har ikke lansert noe tema for denne måneden heller. Jeg har luftet Afrika, men jeg tror denne måneden også er "norsk klassiker"-måned og at april skal få være Afrika-måned. Jeg skal komme tilbake med leseforslag for Afrika-temaet.

Jeg sitter og ser på bildet av den lille gutten på framsiden av Niels Fredrik Dahls På vei til en venn og kjenner at hjertet blør veldig for lille Vilgot. For det er ikke så greit å være Vilgot. Han bor sammen med en veldig psykisk skjør mor, som plutselig kan få veldige raserianfall, og en far som sliter med å holde på normaliteten. Vilgot tar på seg voksenoppgaver han virkelig ikke skulle vært pådyttet. Og ofte vil ikke Vilgot være hjemme om kveldene - han går rundt i mørket de kveldene han ikke kan være sammen med vennene sine. Vilgot er usynlig og leter etter noen som kan se ham, eller som kan slippe ham inn. 

Det er en voksen Vilgot som forteller, en såret og skadet voksen Vilgot, som forteller om en oppvekst i blokkbebyggelsen på Hoff i Oslo. Det er mange historier her - om menn som har elsket og mistet sin elskede, og om barn som har blitt altfor fort voksne. Vi møter delvis Vilgot i en samtid hvor han på merkelig vis har fått ansvaret for å passe på en elefant fra et strandet russisk  sirkus. En skadet og såret elefant, som på mange måter blir et bilde på Vilgot selv.

Niels Fredrik Dahl vant Brageprisen med denne romanen, og når man trekker ut sitater som dette, er det ikke til å lure på hvorfor:

«Det var ikke plass noe sted og alle hadde hverandre og så fikk colamannen meg. Jeg ble hevet i ormegården, mor. Jeg tror det var du som dyttet. Jeg tror det var far som skjøv. Jeg tror det var jeg som hoppet. Jeg satt i den bilen, jeg sitter i den bilen ennå. Jeg vil ut av bilen, mor. Jeg vil opp fra ormegården!» 

Hjelpes. Er det virkelig lov å være så treig? Dette begynner jo allerede i morgen. Gyldendal feirer sitt nye hus med en festival, faktisk. Forfattermøter, foredrag, familieprogram og ikke minst boksalg. Om du har et manuskript liggende, kan du jammen få det vurdert også. Alt er gratis. Ja, forruten boksalget, kanskje.

Gyldendal-dagene begynner i morgen. Og hadde jeg ikke hatt så dum arbeidstid disse dagene, hadde jeg nok hengt rundt der borte hele tiden. Jeg skal forsøke å få med meg de følgende programpostene: Søndag 15.00: Hvorfor skriver jeg? Hvor forfatterne Margaret Skjelbred, Hans Herbjørnsrud og Johan Harstad samtaler med Cathrine Bakke Bolin om hva som driver dem til å skrive.

Og samme dag  17.00: Novellens renessanse? Sakset fra programmet:
"Etter at romanen har dominert den litterære scenen i årevis, kan det nå se ut som novellen er i ferd med å få en renessanse. Gaute Heivoll, Ingvild H. Rishøi og Siv Kristin Rotevatn er alle blant våre suksessfulle, yngre novelleforfattere, som vil lese og diskutere novellen som sjanger med redaktør Trude Rønnestad."

Mer info om Gyldendal-dagene finner du her.

Nok et Rolf Jacobsen-dikt, hentet fra diktsamlingen "Tenk på noe annet"

Drypp - drypp
Stille mellom to
er stille.
Takdrypp
stille. En blomst
er stille. Enda mer. Den
vet ikke av seg.
Hører ikke. Bare jeg
hører
øynene dine, blomsten,
takdryppet,
tiden mellom to.