Falling manDu husker hvor du var den dagen, sant? 11. september 2001? Jeg satt på trikken og hørte noen snakke om et fly som hadde kræsjet i World Trade Center - jeg trodde de snakket om en film. Da jeg kom fram dit jeg skulle sto tv-en på, og ikke lenge etter kom fly nummer to. Om jeg så et opptak, eller om det var direkte vet jeg ikke. For å gjøre meg interessant kan jeg jo hardnakket hevde det første.

Don DeLillos bok Falling man åpner med Keith som kommer gående ut av tåke- og askehavet etter at det første tårnet har falt sammen. Han kom seg ut i tide, og overlevde, men mentalt er han virkelig både ’shaken and stirred’. Når han kommer fram til sin fraseparerte kone, Lianne, har han ansiktet fullt av glassbiter, men er ellers ganske uskadd. Fysisk i det minste. Åpningen er dramatisk, men likevel ganske lavmelt. Hele boken er ganske lavmelt. Jeg leter veldig etter gode norske ord for å beskrive Keith, men det beste jeg kommer på er på engelsk: emotionally detached. Jeg kommer ikke inn på Keith, og det er kanskje med vilje fra DeLillos side?

Jeg kommer desto mye nærmere Lianne. Keith flytter inn igjen til henne og sønnen, de forsøker å prøve på nytt som familie i et New York hvor det føles truende at en nabo spiller musikk fra østen. Liannes historie er føles mer fremtredende, og jeg vet mer om henne og arbeidet hennes med en skrivegruppe for altzheimerpasienter, enn jeg vet om hvordan Keith kommer til konklusjonen at han vil bli pokerspiller på heltid.

Boken har tre deler hvor Keith og Lianne er hovedpersonene, og alle tre deler avsluttes med et kapittel skrevet fra den ene flykaprerens synspunkt. Jeg må vel si at kaprerens historie dessverre er er ganske uinteressant. Jeg finner ingen knagg å henge informasjonen om ham på. Han blir en løsrevet bifigur, der han egentlig burde vært en slags katalysator for handlingen.

Dette er min første DeLillo-bok, og jeg må si at jeg synes han skriver veldig godt. Han er velformulert og konsis, og det er jo noe jeg liker. Han har av og til noen hel utrolig gode setninger som jeg må lese gang på gang. Spesielt skriver han rasende godt om selve situasjonen i tårnet, når de er på vei ned. Og han skriver også veldig godt om den fiktiv performance-kunstneren Falling man som dukker opp i dagene etter at tårnene falt.

En eller annen gang snart kommer jeg nok til å våge meg på en DeLillo til.