Bookhouse girls

Noen av oss har snakket sammen og tenkt at det kunne være morsomt med en slags online-boksirkel. 

Mine/våre foreløpige tanker er som følger:

• Vi velger et tema. Forslagene kan komme fra lesere/meg/hvem-som-helst, pr. kommentar eller mail. Men til slutt bestemmer Diktatoren Siri.
• Alle velger en bok som passer innenfor temaet. Meningen er at temaene skal være så vide at de fleste kan finne en bok de har lyst til å lese som kan passe inn. Et litt klissete eksempel: Kjærlighet. Veldig, veldig mye vil vel kunne passe inn der.
• Vi leser en bok i måneden, eller annen hver måned om det er for ofte med én. Kommentarer mottas med takk.
• Rapportering kan skje i bloggen for de som ønsker det. Det behøver selvsagt ikke være mer enn å si hva man leser om man ikke vil si mer.

marte, som ofte kommenterer i bloggen, og undertegnede har hatt en prøvemåned. Vi valgte oss temaet "canadiske forfattere" og tilfeldigvis ville begge lese Michael Ondaatje. Jeg valgte The English Patient, som jeg ikke har lest før, og marte leste hans nyeste bok Divisadero. (Omtalen min av The English Patient kommer en av de neste dagene.)

For februar måned kunne jeg tenke meg temaet "Norske klassikere". For å gjøre temaet så vidt som mulig synes jeg folk selv kan få velge hva de synes er en klassiker. Hva synes leserne? Dersom noen ønsker det kan jeg sikkert komme med tips til noen aktuelle norske klassikere.

Hvor mye vet du om britiske spioner under andre verdenskrig? Det eneste jeg kunne nevnt før Restless var dobbeltagentene i Cambridge - Philby, Burgess, MacLean. Om jeg vet så mye mer nå, vet jeg ikke, men jeg har i alle fall lest spennende fiksjon om en ung russisk emigrant, Eva Delectorskaya (sic!), som blir rekruttert til spionvirksomhet for britene etter at broren Kolya ble drept av tyskerne.

Eva møter sjarmerende Lucas Romer, som driver en etterretningsavdeling først Belgia, senere i London og til slutt i USA. Den underliggende planen er å få USA til å ville delta i andre verdenskrig på alliert side. Eva har flere oppdrag, men ett går veldig galt, og det får store konsekvenser for resten av livet hennes. Hun rømmer tilbake til England, tar et nytt navn, Sally Fairchild, og lever hele livet i frykt for å bli funnet igjen.

Datteren Ruth lever sitt ganske stille liv som alenemor med sønnen Jochen, mens hun underviser utenlandske studenter i engelsk. Morens fortid som spion vet datteren Ruth lite om, før hun gradvis får overlevert memoar-kapitler fra moren.

Forfatteren velger, i nesten hver eneste kapittel, å hoppe fram i handlingen et stykke, for så fortelle det som har skjedd mellom. Det funker som virkemiddel et par ganger, men når det skjer hele tiden blir det bare irriterende. Jeg er også litt overrasket over hvor distanserte personene virker. At Sally oppdrar Ruth med en viss avstand kan man forstå, siden hun venter å bli oppsporet og eventuelt ekspedert.

Konklusjonen min er altså at romanen er spennende og underholdende, men let ikke etter følelsrik dybde, for det finner du ikke her.

En forfreffelig og forbilledlig blogg jeg har oppdaget de siste dagene, Läser och funderar, har en liste over forbudte bøker i bloggens høyre margen. Altså ikke forbudte i annen forstand enn at de virkelig ikke er verdt å lese. Hennes liste over bøker som ikke er leseverdige finner du om du går inn i bloggen og blar litt ned på siden. Listen inneholder blant annet Menn er fra Mars, kvinner fra Venus av John Gray, Amsterdam av Ian McEwan og alt av Paulo Coelho.

Ut fra de bøkene jeg kommer på, vil min påbegynte Index librorum prohibitorum kanskje se slik ut:

Khaled Hosseini: The kite runner
Per Olof Enquist: Boken om Blanche og Marie
Berhard Schlink: Høytleseren
En god del Isabel Allende

Hvordan ser din Index librorum prohibitorum ut? Hvilke bøker vil du på det sterkeste fraråde andre å bruke tid på?

Da Ut og stjæle hester kom ut, ble jeg tvunget til å gi den opp. Jeg vil presisere at det på ingen måte var bokens litterære kvalitet som var grunnen. Jeg tror jeg har nevnt dette tidligere, men denne fallitten skyldtes rett og slett at jeg mistet en brødskive med makrell i tomat i boka. Opp ned, selvsagt. Selv om lukten av fisk etterhvert har bleknet noe, har jeg til slutt kjøpt boken på nytt. Det tok seg ikke helt godt ut å sitte i en luktsky av makrell i tomat på trikken.

I fjor fikk Per Petterson, som første nordmann, International IMPAC Dublin Literary Award. Og når man tenker på at det var hele 108 nominerte bøker, må man vel si at dette er en bragd. Og kortlisten var ikke akkurat smågutter heller. Jeg nevner i fleng:

Arthur and George av Julian Barnes
A Long Long Way av Sebastian Barry
Slow Man av J.M. Coetzee
Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer
The Short Day Dying av Peter Hobbs
No Country for Old Men av Cormac McCarthy
Shalimar the Clown av Salman Rushdie

Nå har jeg ikke lest alle de andre nominerte, og jeg misunner ikke juryen jobben med å pløye seg gjennom hele listen, men jammen synes jeg dette er fortjent. Ut og stjæle hester er helstøpt. Og Petterson er en mester.

Vi følger hovedpersonen Trond, som etter å ha mistet sin kone og en kjær søster, har solgt leilighet og firma inne i byen, og flyttet langt inn på skogen sammen med hunden Lyra. Dagene hans går med til å flikke på huset han har kjøpt, til vinterforberedelser, og til bøker og turer rund vannet i nærheten sammen med Lyra.

"Hele livet har jeg lengta etter å være aleine på et sted som dette. Sjøl når det var på det fineste, og det har ikke vært sjelden."

Møtet med en nabo, som det viser seg at Trond har møtt før, setter i gang Tronds minner om sommeren 1948. Unge Trond var på en seterhytte sammen med faren, og Petterson skildrer lavmelt og nøkternt forholdet mellom far og sønn. Det ligger mye dramatikk bak, men Per Petterson roper det ikke høyt. Det blir opp til leserene å tenke seg til en god del, og jeg liker så godt at alt ikke staves for oss.

For alle etternølere anbefaler jeg altså denne.

For en tid tilbake kjøpte jeg Tomm Kristiansens Afrika - en vakker dag, og kom på at jeg jo har boken han ga ut på nittitallet, nemlig Mor Afrika. Nå er mitt eksemplar pakket ned i en av flerforldige kasser som snart skal gås gjennom og evt sendes på loppis, så foreløpig har jeg nøyd meg med et skukkete bibliotekseksemplar.

Da Mor Afrika kom i 1994 skulle skulle den gi oss et riktigere bilde av Afrika, den skulle gi oss bakgrunn og framtid for et helt kontinent. Den var kritikerrost og nominert til priser hist og pist. Men jeg er litt usikker. Tomm Kristiansen er en god historieforteller - personene trer levende fram, men jeg vet aldri helt hvor sanne bilder han har gitt oss.

Mor Afrika er  spekket med informasjon, og jeg må innrømme at jeg rett og slett går surr i alle geriljaledere, diktatorer og bistandsfolk, og til slutt sitter jeg ganske forvirret igjen. Om Zimbabwe står det litt her og litt der. Jeg skulle ønsket meg en litt mer strukturert fortelling om Afrika, eller i det minste at det som står om ett av landene er samlet.

Et annet ankepunkt er at boken helt mangler litteratur- og kildehenvisninger, samt at den mangler henvisninger til hvor og når han invtervjuet de mange han framstiller i boken sin, og dette gjør meg noe skeptisk. Noen ganger tenker jeg også at han finner på litt - at disse personene er sammensmeltinger av flere, at han har diktet litt på en god historie. Men dette er bare tanker - jeg ikke bakgrunn for å hevde noe sånt egentlig. Eller jo, kanskje i historien om den norske pressefotografen Helge Hummelvold, som ble skutt og drept. Der er Tomm Kristensen med som allvitende forteller i en situasjon hvor han helt klart ikke var. Han skildrer det hele som om han var der, og gjør han det på dette stedet i teksten, kan han vel gjøre det andre steder også?

Men dette til side - Kristiansen forteller oss om et enormt kontinent. Europas areal på 10,5 mill kvm2, blir ganske puslete mot Afrikas 30,3 mill kvm2. Europa er bare en pisle i forhold, men vi legger oss likevel opp i det meste. Vi bestemmer hva bistandskronene skal brukes til, og vi bestemmer ikke minst hvordan de afrikanske landene skal styre seg. Vi bestemmer hva slags demokrati de skal ha - og får vi det ikke som vi vil, nekter vi dem bare bistandskroner. Det er ikke noe å være stolt av akkurat.

Mor Afrika forteller om hvor arrogante de vestlige land er. Vi bestemmer, bosser og legger oss opp i så mye vi burde holdt oss utenfor. Boken forteller om urettferdighet i tollbarrierer, og om vestlige bedrifter som ikke alltid driver et vakkert spill. Det er mye som må gjøres og det er altfor langt fram. Tomm Kristiansen sier at han ønsket å formidle et positivt bilde av Afrika, et bilde av et helt kontinent som det er håp for. Og noe er det helt klart. det er ikke bare et kontinent med ufred, kriger og nedslakting. Den viktigste historien er den vellykkede omveltningen Sør-Afrika hadde, fra apartheid-regimet til det demokratiske valget i 1994.

Men det er en nyttig bok. Jeg har ikke lest så mye om Afrika, kanskje ikke noen gang. Og om en stund kommer jeg nok til å lese Afrika - en vakker dag også.

Jeg vil henvise til Terje Tveds artikkel "The native strikes back" i Samtiden nr. 4, 2004, hvor både Tomm Kristiansens og Åsne Seierstads bøker gjennomgås.

Årets første Dagens dikt er "Forsiktig! Glass! av Ola Grøvdal.

der, uventa mjuk.
Den finst den finslipa, skjøre
merka: Forsiktig! Glass!
som krev omsorgsfull behandling

men den er som regel knust
når pakken kjem fram. Min
kjærleik er som ein softball

mjuk og spenstig i seg sjølv
sprett han høgt opp
og ramlar langt ned.

Bluestalking Reader har en liten utblåsning om feilstaving av ordet "definitely" som "definately". 

Som medlem av AMO (Astronomer mot orddeling), forstår jeg denne bloggerens frustrasjon. På norsk har vi nemlig andre språklige sykdommer - jeg får så hetta av orddeling. Se bare dette bidraget hentet fra AMOs hjemmeside.

Og at folk tror de skal si abbonnemeng, legimitasjon og infulensa, tror jeg at jeg må irritere meg over en annen dag.