Taxi(Åherrefredforenlangtittel.) Advarsel: Jeg kommer sikkert til å trekke fram nøyaktig de samme poengene som man kan lese i all annen omtale av Taxi for B.A.Beckström. Intet nytt her, altså. Men nå - til B.A. Beckströms absurde verden.

B.A. Beckström er 92 og pensjonsert statistiker. Det må da være vondt for en mann som etterstreber å være gjennomsnittlig på alle plan, å leve til den anseelige alder av 92? En mann som ser seg nødt til å forlate et spennende skøyteløp midtveis fordi han ikke kan overvære mer enn gjennomsnittet av nordmen, nemlig 2,8 idrettsarrangement per år. Men det er ikke akkurat noe gjennomsnittlig av å hoppe rundt på møblene sine for ikke å slite på furugulvet sitt. Dansen på furugulv demonstreres av forfatteren selv på Youtube. B.A. Beckström er veldig lite gjennomsnittlig i gjennomsnittligheten sin. Og nevnte jeg at han ikke kaster skygge? Og går på snø uten å sette spor? Det er ikke fritt for magisk realisme her, altså, midt i all gjennomsnittligheten.

Historien vår begynner julaften 2006. B.A. Beckström gjør det vanskelig for seg i kassa på Rimi. Når han kommer hjem ringer det fra de svenske skogene, og det meddeles at hans tante, som har vært hans stand-in i familiebedriften, ligger for døden, og han må hjem for å ta over den nevnte bedriften. Ferden nedover, bortover og innover skjer per taxi med sognepakkisen (sic.) Ali bak rattet. Vi følger Ali og B.A. på ferden til H.

Scenen i butikken er kanskje den beste i hele boka, og jeg synes ikke det drivet og viddet som ligger i her kommer like sterkt tilbake gjennom resten av boken. Jeg tror forhåpningene mine var litt høye, men det betyr ikke at dette er en bok som ikke er velskrevet og morsom.