Bookhouse girls

Hva ligger det under treet ditt i år?

Det er observert to pakker som ikke kan være annet enn bøker, og jeg tror jeg har sett julemummi-koppen jeg har bestilt, men ellers er gavene godt kamuflert i esker, papir og bånd. En er så stor at den har fått søplesekk.

God jul til leserne mine - måtte dere få mange gode bøker til jul og flerfoldige timer til lesing av dem i romjula.  

(Note to self: Når man har skrevet i vei på noe som kanskje er verdens lengste og beste bloggpost - se for guds skyld til å publisere, eller i det minste å lagre. For Bøvel! Rekonstruert bloggpost, som er lagret omtrent hvert minutt, følger.)

For noen år siden hørte jeg en fantastisk novelle lest opp på radio. Den handlet om en gammel enkemann som satte seg i varmluftsballongen sin og dro sin kos. Siden har jeg vært fan. Harstad-fan. Og jeg har ventet og ventet på Hässelby. Først på utgivelsen, og senere i reserveringskø på biblioteket - jeg var nummer 56 da jeg begynte. Jeg trodde riktignok at det skulle ta tid å lese de over 440-sidene, men det var jo over på et svusj. Der Buzz Aldrin-boka ble 150 sider for lang, var Hässelby ingenting annet enn akkurat passe.

Jeg har valgt å ikke hente fram sitater denne gangen, og det er fordi jeg vil at de som velger å lese Hässelby, skal få finne gullkornene selv. Jeg har lest en del av omtalene av romanen, og alle henter fram sitat etter sitat og det tapper leseopplevelsen. I alle fall i dette tilfellet. Men det er nok gullkorn. For Johan Harstad skriver så bra at man ikke tenker over hvordan han skriver. Jeg kan ikke sette fingeren på hva det er som fengsler meg sånn, men jeg er kanskje midt i målgruppen? Jeg er på samme alder og de populærkunturelle henvisningene hans er virkelig mine - jeg nevner i fleng: The Police, Radiohead og Shagma.

Og hovedreferansen er jo Albert Åberg. Albert Åberg er hovedperson, en voksen sådan, og livet har gått ham forbi. Når faren dør, er det som å bli satt fri fra et klamt fengsel, og nå, endelig, skal Albert leve livet. Men så går det vel kanskje ikke helt som han har tenkt. I Hässelby begynner ting å forsvinne, leiligheter tømmes og folk forsvinner. Demonteringen har begynt.

Det er en dyster ende på denne romanen, og det er tematikk her som kan minne om Haruki Murakami. Jeg er fremdeles fan, og når jeg leser omtaler som den Odd W. Surén har forfattet i Dag og tid, tenker jeg at vi ikke har lest samme bok. Jeg ser det bare rett og slett ikke som han gjør.

I denne glade førjulstid har jeg lest Sara Waters’ Night watch, men den måtte vike da biblioteket kunne melde at Johan Harstads Hässelby lå til avhenting. Bibliotekbøker har jo forrang, og spesielt denne, som jeg har stått på venteliste for å få i noe som føles som en middels evighet.

Dersom julebakst, julekos og juleknas ikke tar helt overhånd i helgen, håper jeg å ha kommet litt mer enn bare i gang med Hässelby.

Fortsettelse følger.  

Make my day! Markus Zasak kommer til litteraturfestivalen på Lillehammer. Dato? 30. mai. Vær der, eller vær firkant.

Du finner omtalen min av The book thief her. 

Mens vi venter på at jeg skal bli ferdig med The Night Watch av Sarah Waters, foregriper jeg årsrapporten og presenterer den herved:

Antall leste bøker til nå i år: 50, fremdeles omkring én bok i uka.
Bøker skrevet av kvinner: 17
Bøker skrevet av menn: 33

Årsbeste:
Cormac McCarthy: The Road
Indra Sinha: Animal’s People
Barbara Kingsolver: The Poisonwod Bible
Curtis Sittenfeld: prep
Markus Zusak: The book thief
Barbara Gowdy: We so seldom look on love
Trude Marstein: Gjøre godt
Marjane Satrapi: Persepolis
Anna Gavalda: Eg vil at nokon skal vente på meg
Peter Hobbs: The Short Day Dying

Skuffelser:
Berhard Schlink: Høytleseren
Per Olof Enquist: Boken om Blanche og Marie
Yann Martel: Life of Pi
Lloyd Jones: Mister Pip
Robert Reed Flatjord: Edward Nansen
Khaled Hosseini: The kite runner

Årets akkurat-som-jeg-tenkte:
Anne B. Ragde: Eremittkrepsene

Forfattere jeg antagelig gir opp for godt:
Per Olof Enquist, Anne B. Ragde

Hvordan er din årsrapport?

(Åherrefredforenlangtittel.) Advarsel: Jeg kommer sikkert til å trekke fram nøyaktig de samme poengene som man kan lese i all annen omtale av Taxi for B.A.Beckström. Intet nytt her, altså. Men nå - til B.A. Beckströms absurde verden.

B.A. Beckström er 92 og pensjonsert statistiker. Det må da være vondt for en mann som etterstreber å være gjennomsnittlig på alle plan, å leve til den anseelige alder av 92? En mann som ser seg nødt til å forlate et spennende skøyteløp midtveis fordi han ikke kan overvære mer enn gjennomsnittet av nordmen, nemlig 2,8 idrettsarrangement per år. Men det er ikke akkurat noe gjennomsnittlig av å hoppe rundt på møblene sine for ikke å slite på furugulvet sitt. Dansen på furugulv demonstreres av forfatteren selv på Youtube. B.A. Beckström er veldig lite gjennomsnittlig i gjennomsnittligheten sin. Og nevnte jeg at han ikke kaster skygge? Og går på snø uten å sette spor? Det er ikke fritt for magisk realisme her, altså, midt i all gjennomsnittligheten.

Historien vår begynner julaften 2006. B.A. Beckström gjør det vanskelig for seg i kassa på Rimi. Når han kommer hjem ringer det fra de svenske skogene, og det meddeles at hans tante, som har vært hans stand-in i familiebedriften, ligger for døden, og han må hjem for å ta over den nevnte bedriften. Ferden nedover, bortover og innover skjer per taxi med sognepakkisen (sic.) Ali bak rattet. Vi følger Ali og B.A. på ferden til H.

Scenen i butikken er kanskje den beste i hele boka, og jeg synes ikke det drivet og viddet som ligger i her kommer like sterkt tilbake gjennom resten av boken. Jeg tror forhåpningene mine var litt høye, men det betyr ikke at dette er en bok som ikke er velskrevet og morsom.