Russell Hoban: The mouse and his child
Piscine Molitor Patel, også kjent som Pi, vokser opp i den indiske byen Podicherry. Faren eier den lokale dyrehagen og Pi voker opp med stor kunnskap om dyr og ikke minst hvor farlige ville dyr kan være. Pi er en ung mann med en spesiell interesse for religion. Foreldrene oppdrar ham som hindu, men han blir også senere både kristen og muslim. Og han mener det er en helt grei kombinasjon, men foreldrene og de religiøse lederne synes nok det er litt mer problematisk. Denne første delen boken handler om religion, tro og dyrehold. Den andre delen handler om Pi etter at skipet familien skulle emigrere med, Tsimtsum, går ned med Pis familie og en en god del av dyrene familien skulle overføre til andre dyrehager.
Pi blir kastet ned i en livbåt, hvor det tilfeldigvis er en zebra og en hyene. Pi redder også en tiger, og hvor lurt det siste er, kan man virkelig diskutere. Det kommer også en orangutang flytende. Og det går jo som det må gå - hyene spiser zebra og orangutang, og tiger dreper hyene. Reagerer du på at Pi og tigeren så klarer seg i 227 dager i en liten livbåt? Pi selv mener at det skyldes at tigeren, som heter Richard Parker, ikke er et alfa-individ, og at han derfor klarer å dominere Richard Parker ved å benytte seg av tigerens sjøsyke.
Under en tegning over hvordan livbåten må ha sett ut. Dette ut fra opplysninger gitt i boka. Tigeren holder til under presenningen. Og Pi lever litt oppå, og på en flåte han lager av flytevester og årer.
Yann Martell vant Booker-prisen i 2002 for denne boken, og dens pris har blitt sunget av så mange. Det beviser nok en gang at jeg må skru ned forhåpningene mine når jeg skal lese bøker som har blitt bejublet så til de grader. Jeg er ikke skuffet, men jeg er bare ikke overbegeistret. Jeg synes den er for lang. Både religion-og-dyr-biten, men også de 227 dagene på havet er litt for dryge for meg. De mest interessante er de ti siste sidene. Jeg kan ikke si for mye uten å avsløre Martels poeng, men jeg kan kanskje si at man lager historier for å overleve sannheten? Og at Pi kanskje ikke alltid er en like sannferdig forteller?
Martel har forresten fått plagiatbeskyldninger rettet mot seg. Hvorfor? Kanskje fordi en annen forfatter, Moacyr Scliar, har skrevet en bok som heter Max e os Felinos (Max og kattene), som handler om en tysk flyktning som krysser atlanteren i samme båt som en jaguar. Martel sier selvsagt at han ikke har lest denne boken. Og det kan jo ingen argumentere mot.
Har du lest Life of Pi? Hva mener du om den i så fall? Jeg har inntrykk av at man enten er lunken, som meg, eller ekstatisk lykkelig over at man har funnet den viktigste boken i sitt liv.
Tror jeg er sånn midt mellom lunken og “funnet den viktigste boken i sitt liv”.
Jeg har lest “Historien om Pi” og synes den er en sjarmbombe av en bok. Jeg husker jeg opplevde den som en fortryllende bok da jeg leste den for en god stund siden.
Men du har et poeng med hvilke forhåpninger leseren stiller med når det gjelder bejublede bøker. Om slike bøker ikke treffer den aktuelle leseren, så blir det skikkelig nedtur. Slik opplevde jeg det med “Boktyven”. Skuffelsen over ikke å få del i den magien andre opplever ved slike “jubelbøker” blir ganske så stor, ja.
Comment by leselama — November 21, 2007 @ 8:39 am
Nå er det veldig lenge siden jeg leste den, men jeg likte den veldig godt. Husker den som en nydelig og sjarmerende bok. Har lyst å lese den igjen for å se om den er like søt nå, den har jo nettopp kommet i en illustrert praktutgave.
Som du sier kan nok høye forventninger ødelegge en bok veldig. Sånn sett burde jeg kanskje slutte å anbefale fantastiske bøker til deg
Men jeg har jo truffet blink oftere enn jeg har bommet. Og personlige anbefalinger er en utrolig fin måte å oppdage nye bøker på, selv om man risikerer å bli skuffet innimellom 
Comment by marte — November 21, 2007 @ 9:02 am
marte: Du treffer jo blink veldig ofte. Det er ikke mange bøker vi er uenige om? De bøkene vi er uenige om, er det vel stort sett jeg som har anbefalt? Som Haushofers Veggen?
Comment by Siri — November 21, 2007 @ 9:05 am
Ja, det stemmer vel det. The short day dying likte jeg jo ikke i det hele tatt. Men det er jo også en del bøker jeg har likt mye bedre enn deg, blant annet Life of Pi, The kite runner og En tid for alt av Knausgård.
PS. Jeg venter fortsatt på omtalen din av Halvbroren
Comment by marte — November 21, 2007 @ 9:18 am
Ja, Short day dying er jo en vi virkelig er uenige om. Og kanskje Water for Elephants? Eller vi er jo ikke uenige om den, men jeg var bare ikke så begeistret som deg. Men i snitt er vi nok mer enige enn uenige.
Jeg har jo prestasjonsangst for Halvbroren. Jeg har ikke helt våget å si så mye om den. Kanskje snart? Snart er det jo et år siden jeg leste den.
Comment by Siri — November 21, 2007 @ 9:23 am
Ja, Water for elephants var en av bøkene jeg tenkte på. A complicated kind of kindness, Udyr og Vanære var jeg vel også mer begeistret for enn du var.
Hvis det er pga oppgaven min du har prestasjonsangst for Halvbroren, så kan du jo låne den på biblioteket, hehe. Men uansett er det jo din leseopplevelse som er viktig, uvhengig av hva jeg synes og tenker
Comment by marte — November 21, 2007 @ 9:57 am
Hei! Jeg hadde også samme opplevelse med Pi, Syntes den var veldig fin, men den revolusjonerte ikke verdenessynet mitt, som jeg hadde forventet.
Comment by Silje — November 22, 2007 @ 4:34 pm
Jeg har nettopp lest den og jeg elsker den! Synes den var for kort, rett og slett. Hehe..
Hadde lyst å vite mer, høre mer, leve meg mer inn i det.
Om den har revolusjonert verdenssynet mitt er jeg i tvil om, jeg synes bare det er en fantastisk vakker bok.
Comment by Lothiane — November 24, 2007 @ 11:39 am
kom til side 25, didnt do it for me.
kanskje jeg burde gi den en ny sjanse. meeeen.. alt for mye god litteratur der ute, til å gjøre det
Comment by bigmouth — November 26, 2007 @ 1:09 pm
ekstatisk! den beste boken jeg har lest!
Comment by d — December 2, 2007 @ 11:31 am
Starten og slutten syntes jeg var god litteratur. Resten var langdrygt fortalt, og jeg ergret meg over at forfatteren sølte bort en spennende og eksotisk historie på petimeterbeskrivelser av overlevelsesteknikker og båtens interiør og forråd.
Og slutten fortjente absolutt at beretningen i forkant hadde vært kortere og mer spenstig fortalt!
Når det gjelder smak og behag finnes det ingen objektive sannheter, så jeg må bare bite i meg trangen til å skylde bokens suksess på smart markedsføring. Når Lothiane tørstet etter mer, og d ble ekstatisk, så er det jo genuine opplevelser, utløst av denne boken.
Heldiggriser!
Comment by Trausken — December 3, 2007 @ 6:22 pm
Godt sagt, Trausken. Er så enig.
Comment by Siri — December 3, 2007 @ 9:42 pm
Jeg likte boken jeg. En slik lang tid på havet antar jeg er lang dryg affære og jeg synes fortellerstilen passet til historien som ble fortalt. Slutten var en eneste stor bonus. Den likte jeg både fordi den overrasket innhold og stil.
Comment by karielisabeth — January 2, 2008 @ 7:32 pm
Jeg må si jeg likte boken. For meg var den fantastisk, kanskje fordi oldemoren min fikk hjerteatakk da hun forsøkte å få tak i den til meg. Kanskje det ga meg den driven jeg trengte til å komme gjennom, men jeg tok meg god tid, og leste hver side opp og ned. Jeg var virkelig fascinert av alle sidene. Jeg ble veldig fascinert av Richard Parker, parallellhistoriene, religionskonfliktene og slike hverdagslige ting som jeg ikke leser om til vanlig og som jeg savner i mange andre sammenhenger.
Jeg syns beskrivelsene av personene er helt feil. Boka er god. Det er sant det som sies i boka. Et dyr er ikke farlig før du viser det redsel. jeg tror fullt og helt på at det mulig for et menneske å oppdra en tiger etter hvordan forutsetnignene er. Tigeren trenger mat, Pi kan skaffe den. Handlingen er herlig, og Pi benytter seg av kunnskapen han har, logiske handlinger og det å kunne tre inn i et dyrerike og leve som en likesinnet.
Språker er ikke veldig lett om man leser den på engelsk, men da er det snakk om tålmodighet om du klarer å holde ut gjennom boken. Dette burde man greie ettersom bokas andre handling kan være å ikke gi opp. man skal fortsette der man alltid har noe å leve for/ lese videre etter? Vil man ikke så vil man ikke, men den er ikke lang. Den forteller om våre grunnleggende handlinger. Jeg syns den burde leses av mange.
Boka inneholder mer enn bare det helt klare avslutnings virkemiddelet. Den har så mange bilder og metaforer at man burde elske den.
Så, en avslutning kan jeg vel si at jeg ikke likte denne bokanmeldelsen. Her blir det dratt ut små og utrolig lite vesentlige ting. Hvem har sagt at det er Pi som redder Richard Parker? Han oppmuntrer tigeren, men unnskyld meg; hører tigeren på mennesker? Dette er trossalt ikke en bok som skal være som alle andre. Den bygger like mye på livets verdier. Den har absolutt rett og den fikk meg til å tenke nytt om mange ting. Den forteller om våre konflikter mellom mennesker; vi kriger om hvilken måte man skal hylle Gud på. Den forteller mye om hvordan dyr fungerer.
Personlig; bokanmeldelsen får ikke fram det fantastiske i boka. Leste du i det hele tatt forordene? Den sier mye om hva boka forteller, grunnlaget og hva som er meningen med denne boka. Jeg syns dette var en skuffende bokanmeldelse ettersom at boka virkelig er godt skrevet.
Comment by Ingrid (16) — February 22, 2008 @ 8:43 pm
Ja, smak er jo vanskelig å diskutere. Som jeg sa er jo dette en bok man enten er ganske likegyldig til, eller elsker. Og er er vi tydelig uenige.
Comment by Siri — February 24, 2008 @ 9:21 am