MuleumSom alle andre er jeg fristet til å åpne med de første linjene i Muleum:

"Vi styrter. Vi elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa."

Det gjør vondt i mellomgulvet når jeg leser sms-en Julie mottar i det foreldrene og broren Toms fly styrter i Afrika. Det er noe hjerterått ved å begynne en bok med tre slike setninger. Det er nesten som seks-ords-romanene jeg skrev om for over et år siden.

Muleum er dagboken Julie begynner på omtrent et halvt år etter ulykken på oppfordring fra psykologen "psykogeir". Det første ytre kaoset er over, men det indre har ikke gitt seg. Julie bor i det store huset i Holmenkollåsen sammen med den poske flisleggeren Krzysztof, som aldri blir ferdig med å flislegge basseng nr. 2. Men Julie vil bare dø. Etter et mislykket selvmordsforsøk i et elastisk klatretau ("suppegjøken på skandinavisk høyfjellsutstyr som solgte meg det drittauet skal få høre det.") ønsker hun ikke å ta saken i egne henner - hun satser på å dø i en ulykke og flyr derfor verden rundt på jakt etter spektakulære måter hun kan forulykke på. En høydare er sekvensen hvor hun ligger i et hønsehus i Romania og håper hun kan bli smittet av fugleinfluensa.

"30. mars
Etter tre netter i hønsehuset ga jeg opp. Da de siste hønene ble hentet og brent på tunet og jeg fortsatt var frisk som en fisk og dessuten sulten som pokker, ga jeg rett og slett opp."

Det er litt heseblesende og jeg blir litt lei av all reisingen:

"26. april.
Har flydd rundt siden mandag. Sto i billettkø på Heathrow og hadde bestemt meg for å kjøpe billett til Las Palmas, men da det ble min tur, kjøpte jeg i stedet en tur til Reykjavik."

Jeg synes slutten er mildt sagt lettvint konstruert, men den aller siste siden er alvorlig vakker. Jeg liker Muleum, både boken og ordet.  Jeg har fnist og ledd, men jeg har også blitt veldig beveget av Julies håpløse ensomhet og dødsønske. Den er kjapt lest og jeg anbefaler folk å ta seg tid til å denne boken.