ØybøMan skal ikke lese mange anmeldelser av Mattis Øybøs ‘Ingen er alene’ før man snubler over ord som ambisiøs, dristig, komlplisert, vågestykke og høytravende. Disse ordene burde jeg derfor holde meg fra å bruke. Og heretter bør jeg nok holde meg fra å lese andres anmeldelser før jeg selv skal omtale bøker, for nå sitter jeg her litt ordfattig, og aner ikke hva jeg skal skrive. For det er jo nettopp de ordene som fanger det jeg tenker. Den er ambisiøs og den er et vågestykke. Og den er til og med et godt vågestykke, og vellykket. Den er ambisiøs på samme måte som Jan Kjærstads ‘Forføreren’ er det. Og Karl Ove Knausgård. Det er noe litt unorsk over så store og intellektuelt ruvende bøker og trilogier. Jeg mener ikke å disse alle de andre norske bøkene, jeg vil bare framheve denne som litt spesiell.

Ingen er alene handler i første rekke om psykologen Harald Stange, som sliter med å bygge opp fortrolighet med pasienten Nicholas Berg, som var en av de omkring sytti hvitkledte menneskene som satt Frogerparken en dag i august 2004 og ventet på at verden skulle gå under. Og det gjorde den jo ikke. Hvordan kommer man egentlig over det? Over tap av alt man tror på? Videre - hvordan kommer man over tap av ansikt? For man har jo levet i denne sekten i mange år, det har blitt dokumentert og filmet. Man har brutt med familien og fulgt Menneskesønnen. Man har møtt Gud - man er blant de våkne. Og så er det plutselig ikke mer.

Harald bruker  tid på å komme inn på Nicholas, og han bruker den kjente faren, regisøren Josef Berg, som brekkstang. Josef Berg er en gåte i seg - han forsvant brått og etterlot seg bare et kort til kjæresten, og et rykte om den siste uutgitte filmen, den også et mesterverk. Det er en møysommelig prosess Harald går gjennom på vei fram til Nicholas fortrolighet, og Øybø gjenforteller Josef  Bergs filmer underveis i boken. De filmene skulle jeg forresten virkelig ønske jeg kunne sett. Jeg er litt snurt over at jeg ikke kan se dem, for jeg tror så til de grader på Øybøs gjenfortelling. Det er som de fiktive bøkene i ‘… hvis en reisende en sommernatt’ av Italo Calvino, og fjernsynsprogrammene i Kjærstads ‘Forføreren’. De finnes som selvstendige verker i verket.

Harald Stange sliter selv også, med sin kone og det sorgen over at de ikke kan få barn. Det er vakkert og trist, og ganske høytidelig. Harald Stange er en som virkelig vil gjøre godt, som vil forstå og lytte og hjelpe og trøste. Jeg synes det er nettopp i beskrivelsen av forholdet til kona Helene at denne boken er aller best. Det er først og fremst der Øybøs språk beveger meg. Han skriver stilsikkert ellers også, men ikke så rørende som i sekvensene hvor Harald tenker på barna de ikke kan få.