Bookhouse girls

Jeg introduserer en ganske nystartet blogg In libris libertas. Nystartet, joda, men muligens i siget som bokblogger. Velkommen, unge Besserwisser.

Norsk litteraturfestival melder om Bing & Bringsværd-reunion under neste års Litteraturfestival. Jon Bing og Tor Åge Bringsværd har hatt ukentlige samtaler siden de begynte sitt samarbeid på 60-tallet. Samarbeidet har resultert i skuespill, tv-serier og flere bøker. De har vært selve inkarnasjonen av norsk science fiction.

Det er to ting med denne nyheten som er veldig bra:

1. Bing & Bringsværd skal ha en offentlig reunion, som vi får lov til å overvære.
2. Litteraturfestivalen har begynt å dryppe smånyheter om neste års program.

Scott Pack skriver om bøker som får ham til å gråte. Det er riktignok ikke mange, sier han, og han mener at han griner mer av musikk og filmer. Jenny Geras i Picadors blogg sier hun gråter mest av bøker. Selv gråter jeg nok ganske ofte av bøker, men oftere av film. Og på ingen måte så ofte av musikk.

Jeg husker ikke alt jeg har grått av gjennom tidene, men Les Misérables har nok samlet flest milliliter. Jeg husker det kanskje ikke så godt etterpå. Av årets bøker vet jeg at jeg har grått av de følgende:

• Cormac McCarthy: The Road
• Curtis Sittenfeld: prep
• Peter Hobbs: The Short Day Dying
• Markus Zusak: The Book Thief
• Barbara Kingsolver: The Poisonwod Bible
• Mattis Øybø - Ingen er alene

Jeg kommer bare på én sang som jeg sipper av, og det er Eventyret om en melodi av Knutsen og Ludvigsen. Filmer jeg gråter av kan jeg nesten ikke begynne å ramse opp, for det ville ta evigheter. Jeg kan jo gråte av de merkeligste ting, som for eksempel Norge Rundt om det er hyggelige, gamle mennesker med. *flau*

Hva gråter du mest av? Bøker, musikk eller film? Hva gråt du av sist? 

Piscine Molitor Patel, også kjent som Pi, vokser opp i den indiske byen Podicherry. Faren eier den lokale dyrehagen og Pi voker opp med stor kunnskap om dyr og ikke minst hvor farlige ville dyr kan være. Pi er en ung mann med en spesiell interesse for religion. Foreldrene oppdrar ham som hindu, men han blir også senere både kristen og muslim. Og han mener det er en helt grei kombinasjon, men foreldrene og de religiøse lederne synes nok det er litt mer problematisk. Denne første delen boken handler om religion, tro og dyrehold. Den andre delen handler om Pi etter at skipet familien skulle emigrere med, Tsimtsum, går ned med Pis familie og en en god del av dyrene familien skulle overføre til andre dyrehager.

Pi blir kastet ned i en livbåt, hvor det tilfeldigvis er en zebra og en hyene. Pi redder også en tiger, og hvor lurt det siste er, kan man virkelig diskutere. Det kommer også en orangutang flytende. Og det går jo som det må gå - hyene spiser zebra og orangutang, og tiger dreper hyene. Reagerer du på at Pi og tigeren så klarer seg i 227 dager i en liten livbåt? Pi selv mener at det skyldes at tigeren, som heter Richard Parker, ikke er et alfa-individ, og at han derfor klarer å dominere Richard Parker ved å benytte seg av tigerens sjøsyke.

Under en tegning over hvordan livbåten må ha sett ut. Dette ut fra opplysninger gitt i boka. Tigeren holder til under presenningen. Og Pi lever litt oppå, og på en flåte han lager av flytevester og årer.

Yann Martell vant Booker-prisen i 2002 for denne boken, og dens pris har blitt sunget av så mange. Det beviser  nok en gang at jeg må skru ned forhåpningene mine når jeg skal lese bøker som har blitt bejublet så til de grader. Jeg er ikke skuffet, men jeg er bare ikke overbegeistret. Jeg synes den er for lang. Både religion-og-dyr-biten, men også de 227 dagene på havet er litt for dryge for meg. De mest interessante er de ti siste sidene. Jeg kan ikke si for mye uten å avsløre Martels poeng, men jeg kan kanskje si at man lager historier for å overleve sannheten? Og at Pi kanskje ikke alltid er en like sannferdig forteller?

Martel har forresten fått plagiatbeskyldninger rettet mot seg. Hvorfor? Kanskje fordi en annen forfatter, Moacyr Scliar, har skrevet en bok som heter Max e os Felinos (Max og kattene), som handler om en tysk flyktning som krysser atlanteren i samme båt som en jaguar. Martel sier selvsagt at han ikke har lest denne boken. Og det kan jo ingen argumentere mot.

Har du lest Life of Pi? Hva mener du om den i så fall? Jeg har inntrykk av at man enten er lunken, som meg, eller ekstatisk lykkelig over at man har funnet den viktigste boken i sitt liv.

Som alle andre er jeg fristet til å åpne med de første linjene i Muleum:

"Vi styrter. Vi elsker deg. Gjør hva du vil. Pappa."

Det gjør vondt i mellomgulvet når jeg leser sms-en Julie mottar i det foreldrene og broren Toms fly styrter i Afrika. Det er noe hjerterått ved å begynne en bok med tre slike setninger. Det er nesten som seks-ords-romanene jeg skrev om for over et år siden.

Muleum er dagboken Julie begynner på omtrent et halvt år etter ulykken på oppfordring fra psykologen "psykogeir". Det første ytre kaoset er over, men det indre har ikke gitt seg. Julie bor i det store huset i Holmenkollåsen sammen med den poske flisleggeren Krzysztof, som aldri blir ferdig med å flislegge basseng nr. 2. Men Julie vil bare dø. Etter et mislykket selvmordsforsøk i et elastisk klatretau ("suppegjøken på skandinavisk høyfjellsutstyr som solgte meg det drittauet skal få høre det.") ønsker hun ikke å ta saken i egne henner - hun satser på å dø i en ulykke og flyr derfor verden rundt på jakt etter spektakulære måter hun kan forulykke på. En høydare er sekvensen hvor hun ligger i et hønsehus i Romania og håper hun kan bli smittet av fugleinfluensa.

"30. mars
Etter tre netter i hønsehuset ga jeg opp. Da de siste hønene ble hentet og brent på tunet og jeg fortsatt var frisk som en fisk og dessuten sulten som pokker, ga jeg rett og slett opp."

Det er litt heseblesende og jeg blir litt lei av all reisingen:

"26. april.
Har flydd rundt siden mandag. Sto i billettkø på Heathrow og hadde bestemt meg for å kjøpe billett til Las Palmas, men da det ble min tur, kjøpte jeg i stedet en tur til Reykjavik."

Jeg synes slutten er mildt sagt lettvint konstruert, men den aller siste siden er alvorlig vakker. Jeg liker Muleum, både boken og ordet.  Jeg har fnist og ledd, men jeg har også blitt veldig beveget av Julies håpløse ensomhet og dødsønske. Den er kjapt lest og jeg anbefaler folk å ta seg tid til å denne boken.

Man skal ikke lese mange anmeldelser av Mattis Øybøs ‘Ingen er alene’ før man snubler over ord som ambisiøs, dristig, komlplisert, vågestykke og høytravende. Disse ordene burde jeg derfor holde meg fra å bruke. Og heretter bør jeg nok holde meg fra å lese andres anmeldelser før jeg selv skal omtale bøker, for nå sitter jeg her litt ordfattig, og aner ikke hva jeg skal skrive. For det er jo nettopp de ordene som fanger det jeg tenker. Den er ambisiøs og den er et vågestykke. Og den er til og med et godt vågestykke, og vellykket. Den er ambisiøs på samme måte som Jan Kjærstads ‘Forføreren’ er det. Og Karl Ove Knausgård. Det er noe litt unorsk over så store og intellektuelt ruvende bøker og trilogier. Jeg mener ikke å disse alle de andre norske bøkene, jeg vil bare framheve denne som litt spesiell.

Ingen er alene handler i første rekke om psykologen Harald Stange, som sliter med å bygge opp fortrolighet med pasienten Nicholas Berg, som var en av de omkring sytti hvitkledte menneskene som satt Frogerparken en dag i august 2004 og ventet på at verden skulle gå under. Og det gjorde den jo ikke. Hvordan kommer man egentlig over det? Over tap av alt man tror på? Videre - hvordan kommer man over tap av ansikt? For man har jo levet i denne sekten i mange år, det har blitt dokumentert og filmet. Man har brutt med familien og fulgt Menneskesønnen. Man har møtt Gud - man er blant de våkne. Og så er det plutselig ikke mer.

Harald bruker  tid på å komme inn på Nicholas, og han bruker den kjente faren, regisøren Josef Berg, som brekkstang. Josef Berg er en gåte i seg - han forsvant brått og etterlot seg bare et kort til kjæresten, og et rykte om den siste uutgitte filmen, den også et mesterverk. Det er en møysommelig prosess Harald går gjennom på vei fram til Nicholas fortrolighet, og Øybø gjenforteller Josef  Bergs filmer underveis i boken. De filmene skulle jeg forresten virkelig ønske jeg kunne sett. Jeg er litt snurt over at jeg ikke kan se dem, for jeg tror så til de grader på Øybøs gjenfortelling. Det er som de fiktive bøkene i ‘… hvis en reisende en sommernatt’ av Italo Calvino, og fjernsynsprogrammene i Kjærstads ‘Forføreren’. De finnes som selvstendige verker i verket.

Harald Stange sliter selv også, med sin kone og det sorgen over at de ikke kan få barn. Det er vakkert og trist, og ganske høytidelig. Harald Stange er en som virkelig vil gjøre godt, som vil forstå og lytte og hjelpe og trøste. Jeg synes det er nettopp i beskrivelsen av forholdet til kona Helene at denne boken er aller best. Det er først og fremst der Øybøs språk beveger meg. Han skriver stilsikkert ellers også, men ikke så rørende som i sekvensene hvor Harald tenker på barna de ikke kan få.

Dagens dikt er av Rolf Jacobsen, og er hentet fra diktsamlingen Pass for dørene - dørene lukkes. I det siste er diktet observert på på Oslos t-baner. For meg blir det et aporopos til The Road.

Gå og heng deg

 - - kom en liten vinter
og så kom det en stor vinter
og så kom det en vår med askegrått regn
og så kom det en sommer som ikke var noen sommer
men en slags uttynnet vår
uten fugl og med bare tynne blomster
og så kom høst
en endeløs kjølig høst med iskald sno
og så kom den store vintren
og aldri noen liten vinter
eller noen vår kom.

En idé stjålet fra Booking Through Thursday.

• Ta tak i nærmeste bok
• Åpne den på side 123, se på femte setning.
• Skriv inn de neste tre setningene i en kommentar, og husk forfatter og tittel.

Min nærmeste bok er Pierre Martin De La Martinière: En oppdagelsesreise mot nord, og setningene mine er som følger:

"En annen som var mer ukyndig, men ikke mindre troverdig, forsikret meg om at han hadde vært så langt at han hadde sett sjøen og båter med folk ombord. De hadde bare hår på overleppa, var rikt påkledd og var overlesset med gull og juveler. Deres påkledning var helt forskjellig fra russernes."

Så nå vet dere det.  

Forrige gang jeg var på Mono, hørte jeg Jens M. Johansson lese fra sin bok En liten historie om lengsel. Han leste en sekvens hvor hovedpersonen Karen Abrahamsen kommer uanmeldt hjem til foreldrene etter to og et halvt år i USA, uten å la høre fra seg. Og hun har heller ikke sagt noe om at hun er gravid. Det var et litt trist møte, hvor Karen, som ofte ellers, nok har litt urimelig høye forventnigner, som ikke kan innfris.

Vi møter Karen Abrahamsen tre ganger, denne første gangen i 1968, hvor hun er i begynnelsen av tyveårene og gravid, så en gang i 1973 som ung mor i USA, nyskilt og i en oppbruddsfase, som hun ikke klarer å gjennomføre, og til slutt i 2006, hvor hun er har blitt en studentbejublet professor på Blindern.

Romanen handler om mødre og døtre, om Karen og moren, og Karen og datteren, men det handler også om Karen og faren, og hvor like de er hverandre. Forventningene deres lar seg sjelden innfri - Karen får ikke til de nære relasjonene til moren eller datteren, og Karens far får aldri til sine vidløftige planer om fornøyelsesparken Vikingland.  

Johansson skriver veldig godt om Karen Abrahamsen, klart og tydelig, og det er til å kjenne seg igjen i Karens forventninger og skuffelser. Jeg synes han skriver akkurat nok til at jeg vil vite mer om Karen, akkurat passe langt. Han kunne sikkert skrevet hundre sider til, eller mer, men da ville jeg jo ikke sittet her og ønsket meg mer. Og jeg skulle ønske vi kunne høre datteren Judiths tanker, og hennes side av historien, men det går jo ikke i Karens roman.

Et genialt konsept. Gå til Mono, sitt i sofaen, hør forfattere lese, drikk øl, bli inspirert. Veldig bra, altså.

Onsdag i forrige uke hadde Erlend Loe og Beate Grimsrud invitert to andre forfattere, henholdsvis Cornelius Jakhelln og Kristin Berget. Erlend Loe leste først fra sin siste bok Muleum, som jeg ikke har fått mindre lyst til å lese etter at jeg hørte ham lese fra den under litteraturfestivalen i juni. Beate Grimsrud leste fra sin prosasamling Søvnens lekasje. Et par av tekstene virket strålende bra, så dette er nok en bok jeg gjerne skulle lest.

Cornelius Jakhelln er kanskje ikke så ukjent lenger, og han leste fra boken Gudenes fall. Den er som kjent skrevet på en ganske utradisjonell måte, og den er nesten ikke mulig å lese med mindre man leser høyt, og det gjør jo at den ikke blir t-bane-lektyre. Men jeg skal jobbe meg videre gjennom den, jeg lover. Kristin Berget leste fra sin diktsamling Loosing Louise, som Beate Grimsrud anbefalte oss å se og lese selv, fordi den var så visuelt oppbygget. Men måten Kristin Berget leste på, og selvsagt også diktene ga meg mange bilder i hodet, så det er vel ikke bare i bokform den er visuell. Nok en bok på listen over bøker jeg vil lese, selv om jeg ikke er spesielt øvet i å lese dikt.

Neste seanse på Mono er 14. november, og da er det Debutantkveld del II, og følgende debutanter skal være med: Erik Grønner, Ellisiv Lindkvist, Tommy Olsson, Joakim Kjørsvik, Aslak Nore, Rebecca Kjelland, Kristian Bergquist, Agnes Ravatn og Nils Henrik Smith.