Dance dance danceNå har jeg akkurat lagt fra meg Dance dance dance, og jeg tror jeg har blitt overbevist om at jeg virkelig liker Murakami og hans helt særegne og bisarre univers. Jeg fatter ikke et kvidder, eller jo, litt forstår jeg jo. Jeg synes i alle fall at det han skriver er vakkert, morsomt og svært lesverdig. Jeg tenker at jeg bare må fortsette å lese ham, selv jeg ikke alltid følger med i svingene.

Hovedpersonen i denne boken er den samme som i A Wild Sheep Chase, fremdeles navnløs, fremdeles spøker The Dolphin hotel i drømmene hans, og han føler at Kiki, en kvinne som var en viktig del av livet hans, søker ham og vil ha ham tilbake til "sauehotellet". Vi møter Sauemannen igjen ogbokenerjoverdtdetbareforåleselittmeromsauemannen.

Murakami skriver utrolig visuelt, og fantasibildene han skaper er virkelig morsomme. Jeg fniser og ler, og jammen ble jeg ikke litt rørt på et tidspunkt også. Han tegner et bilde av et absurd, ekstremmaterialistisk japansk samfunn, men det er et samfunn jeg liker å lese om. Kanskje det er Murakamis ekstremmaterialistisk japansk samfunn jeg liker å lese om?