Gjøre godtNå skulle jeg jo gjerne kunne sammenlignet Trude Marsteins Gjøre godt med James Joyce’ Ulysses, men jeg det får jeg la andre gjøre, all den tid jeg ikke har lest den. Min Ulysses-utgave er Bokklubbens fra -96 - det er den beige to-bindsutgaven alle har i hylla, men som ser like ulest ut i alle hjem. Min har vært pakket ned i en eske på min mors loft i tre år og jeg har ikke savnet den.

Jeg trodde Trude Marsteins Gjøre godt skulle bli et virrvarr jeg ikke ville finne hverken hode eller hale på, men hun makter å la 118 personer fra en norsk by fortelle sin egen lille del av døgnet 7. og 8. juli. Alle de 118 personene har en eller annen relasjon til hverandre, søsken, mødre, elskere, lærere, naboer. Det er et forferdelig hett døgn, hvor alt som skjer i et vanlig døgn skjer: svik, kjærlighet, fødsel og død. Alle de over hundre fortellerene er ikke like viktige, men de er med på å tegne et bilde av levet liv. Mange av fortellerene ville jeg veldig gjerne hørt mer om, noens historier grep meg, og det gjorde meg av og til trist at personens bittelille fortelling var over. Noen kunne kanskje vært spart til en egen roman, men det hadde jo også tappet denne for de virkelig gode fortellingene.

En av de sentrale skikkelsene er sterke, vakre og ambisiøse Karoline Skramnes, som feirer 50-årsdagen sin sammen med venner, kolleger og familie. Karoline er fraværende i store deler av boka, men hun er likevel stjernen alle snakker om, stjernen alle hater eller elsker. Hun skildres fra mange kanter og til slutt får vi også høre hennes egen stemme.

Dette er et imponerende verk. Trude Marstein har kontroll i nesten femhundre sider, og smir dette døgnet til en fin sirkel. Hendelser skildres fra forskjellige sider, personer blir helere skildret mens vi dyttes fra person til person. Jeg anbefaler denne på det sterkeste, selv om noen av personenes stemmer blir litt like.