Bookhouse girls

Nå har jeg akkurat lagt fra meg Dance dance dance, og jeg tror jeg har blitt overbevist om at jeg virkelig liker Murakami og hans helt særegne og bisarre univers. Jeg fatter ikke et kvidder, eller jo, litt forstår jeg jo. Jeg synes i alle fall at det han skriver er vakkert, morsomt og svært lesverdig. Jeg tenker at jeg bare må fortsette å lese ham, selv jeg ikke alltid følger med i svingene.

Hovedpersonen i denne boken er den samme som i A Wild Sheep Chase, fremdeles navnløs, fremdeles spøker The Dolphin hotel i drømmene hans, og han føler at Kiki, en kvinne som var en viktig del av livet hans, søker ham og vil ha ham tilbake til "sauehotellet". Vi møter Sauemannen igjen ogbokenerjoverdtdetbareforåleselittmeromsauemannen.

Murakami skriver utrolig visuelt, og fantasibildene han skaper er virkelig morsomme. Jeg fniser og ler, og jammen ble jeg ikke litt rørt på et tidspunkt også. Han tegner et bilde av et absurd, ekstremmaterialistisk japansk samfunn, men det er et samfunn jeg liker å lese om. Kanskje det er Murakamis ekstremmaterialistisk japansk samfunn jeg liker å lese om?

Jeg leser og leser, men jeg kommer ingen vei. I går løsnet det riktignok med Murakami og jeg skjønner jo at jeg kommer til å digge Dance, dance, dance, men omtalen må jo vente til jeg har lest den ferdig, naturlig nok. Denne uka har jeg lest litt i Martina Lowdens Allt, Nicola Barkers Darkmans, Milnes Winnie the Pooh, Torvald Steens Vekten av snøkrystaller forruten Murakamis Dance, dance, dance.

Denne helgen er det Bok i sentrum, og siden jeg ikke kan gå selv må jeg jo bare anbefale det. Alle arrangementer er jo gratis, og det er veldig mye morsomt, både i dag, i morgen og søndag. I morgen vil du finne gjøglergruppen Stella Polaris der, Pulverheksa, Ingrid Bjørnov, Beate Grimsrud, Ebba Haslund, Jon Fosse. Blant, mange, mange andre. Programmet finner du her.

Søndag leser forresten Mattis Øybø og Johan Harstad. Og så skal det være en debatt om litterær kvalitet. Skulle ønske jeg kunne gi beng i flytting, og heller flyttet inn i Spikersuppa denne helgen. Fnys.

Nå skulle jeg jo gjerne kunne sammenlignet Trude Marsteins Gjøre godt med James Joyce’ Ulysses, men jeg det får jeg la andre gjøre, all den tid jeg ikke har lest den. Min Ulysses-utgave er Bokklubbens fra -96 - det er den beige to-bindsutgaven alle har i hylla, men som ser like ulest ut i alle hjem. Min har vært pakket ned i en eske på min mors loft i tre år og jeg har ikke savnet den.

Jeg trodde Trude Marsteins Gjøre godt skulle bli et virrvarr jeg ikke ville finne hverken hode eller hale på, men hun makter å la 118 personer fra en norsk by fortelle sin egen lille del av døgnet 7. og 8. juli. Alle de 118 personene har en eller annen relasjon til hverandre, søsken, mødre, elskere, lærere, naboer. Det er et forferdelig hett døgn, hvor alt som skjer i et vanlig døgn skjer: svik, kjærlighet, fødsel og død. Alle de over hundre fortellerene er ikke like viktige, men de er med på å tegne et bilde av levet liv. Mange av fortellerene ville jeg veldig gjerne hørt mer om, noens historier grep meg, og det gjorde meg av og til trist at personens bittelille fortelling var over. Noen kunne kanskje vært spart til en egen roman, men det hadde jo også tappet denne for de virkelig gode fortellingene.

En av de sentrale skikkelsene er sterke, vakre og ambisiøse Karoline Skramnes, som feirer 50-årsdagen sin sammen med venner, kolleger og familie. Karoline er fraværende i store deler av boka, men hun er likevel stjernen alle snakker om, stjernen alle hater eller elsker. Hun skildres fra mange kanter og til slutt får vi også høre hennes egen stemme.

Dette er et imponerende verk. Trude Marstein har kontroll i nesten femhundre sider, og smir dette døgnet til en fin sirkel. Hendelser skildres fra forskjellige sider, personer blir helere skildret mens vi dyttes fra person til person. Jeg anbefaler denne på det sterkeste, selv om noen av personenes stemmer blir litt like.

Avil tagget meg for noen dager siden, og ville at jeg skulle skrive om mine litterære helter. Og jeg har tenkt, men jeg må si jeg ikke har kommet på så mange, og samtlige tilhører barndoms- og tidlig ungdomslesning. Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke kan komme på noen helter av denne kaliberen i bøkene jeg har lest de siste årene.

Helt 1. Jean Valjean i Victor Hugos Les Misérables.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg leste om Jean Valjean som barn/ungdom. Jean Valjean som ble dømt til fem års fengsel fordi han stjal et brød til sin sultne søster og hennes barn. Når han endelig kommer ut etter flere rømningsforsøk og til sammen 19 år i fengsel, nedbrutt og desillusjonert, møter han en biskop som dekker over for ham etter at Valjean stjal fra biskopen, og Valjean bestemmer seg for å endre sitt liv, og tar et nytt navn. Han blir en rettferdig fabrikkeier og borgermester, men blir gjennom hele boken forfulgt av forferdelig superslemme politiinspektør Javert. Jeg kan fremdeles gråte når jeg tenker på den sterke straffangen Valjean og den lille jenta han tar seg av, Cosette.

Helt 2. Emil i Lønneberget
Det er ingen tvil når jeg nominerer Emil. Kjenner vi oss ikke alle igjen i rampestrekgleden? Og at ting bare går så galt, selv om vi virkelig ikke mener det? Ingen vil vel av egen vilje sitte så mange ganger i Snekkerbua på én dag som det Emil gjør den dagen han hundregubbersjubileum. Og er det ikke noe fantastisk over julegildet han byr fattiglemmene på? Selv om han glemmer at det skulle være stort juleselskap i Katthult dagen etter? Kommandora (Er det ikke det hun heter?) får også sin straff av Emil. Rettferdigheten selv, det er Emil.

Helt 3. Ole Brumm
Hvem kan unngå å trekke fram en ganske enkel bjørn med liten forstand? Snille Brumm, som lager bursdag for triste Tussi, som leter etter haler, men som virkelig ikke har peiling på de lange ordene, og som egentlig er ganske modig når det bare gjelder å hente honning høyt i et tre? Jeg begynte å lese boken igjen nå i helgen, og det er virkelig hyggelig lesning. Bøkene om Brumm er veld verdt å hente fram, enten på engelsk, eller i Tor Åge Bringsværds supre oversettelse. Grom-Brumm.

En gang hadde jeg en nydelig emaljenål av Ole Brumm med hodet langt nede i en honningkrukke (og nå snakker jeg selvsagt om original-tegningene, av Ernest Shepard, ikke Disney-Brumm) men den har jeg dessverre mistet. Jeg kommer til å dele ut ti poeng til den som ville klare å finne en slik nål til meg igjen.

Siden jeg er så treg med å svare på dette, nevner jeg ingen konkret, for denne meme-en har spredd seg til veldig mange, men oppfordrer heller alle lesere til å skrive litt om sine litterære helter i en kommentar her i bloggen.

Denne boken trodde jeg aldri jeg skulle lese. Jeg blir jo skremt bare jeg ser at det står "thriller" på en bok, og et blodig løp i Sibir? I don’t think so. Jeg trodde vel egentlig denne boken ville bli en som skulle bli stående ulest i hylla, men så leste jeg den. Svusj. For det gikk fort.

Noe usannsynlig er det kanskje at en amerikansk NATO-offiser får NATO til å arrangere et sivilt kappløp for å finne en styrtet satelitt? Men hva vet jeg? Vi følger åtte menn på et enormt løp, hvor de løper noe sånt som tre maraton pr. etappe. Og morderen befinner seg blant dem. Uhu. Skumlinger i skogen.

Aasmul forteller om et blodslit som faktisk ikke blir så monotont som man kunne trodd en bok om evighetsløping ville blitt. Boken er underholdende skrevet, kanskje et litt for muntlig språk til tider, men det kan jeg leve med. Helt grei spenningslesing, altså. Men thriller? Jeg synes ikke den var så grusomtforferdelig skummel, så denne kan jeg jo faktisk anbefale til thrillerpysene.

Hele verden var nok inne på Booker-prisens hjemmesider, for de var så treeegeeee akkurat nå halv tolv. Vinneren av årets pris er den boka jeg ikke tror jeg kommer til lese, eller i alle fall ikke trodde jeg skulle komme til å lese, The Gathering av Anne Enright, som nå sikkert blir en av årets mest leste bøker. Ja, ikke Anne Enright, altså, men boka.

Jeg må innrømme at dette er boken jeg trodde aller minst på. Dette er vel en av bøkene som folk er veldig uenige om. Noen elsker den og synes den er det mest fantastiske som er skrevet, og andre synes den er gørrkjedelig. Selv hadde jeg mer tro på "Den motvillige fundamentalisten" eller "On Chesil beach", mens jeg håpet inderlig på Animal’s People. Eller kanskje Darkmans fordi den virket original og interessant, om enn noe sær. Men det er vel ikke det juryen er ute etter antagelig. Fnys.

____________

Trøsten for leserne mine er at det nå ikke kommer til å bli mer bookermas før neste år. Det vil jeg anta er en lettelse.

Rettighetene til den ene bookerboken jeg har skamrost, Animal’s People, selges visst over hele verden for tiden, og i følge bookerprisens hjemmeside er også rettighetene solgt til Norge. At det skal bli en utfordring for oversetteren er det liten tvil om, men det er uansett en strålende nyhet for alle som vil lese fantastiske bøker, men som helst ikke leser dem på engelsk.

I morgen offentliggjøres vinneren av årets booker, og til min forskrekkelse er de to store favorittene Lloyd Jones og Ian McEwan. Jeg håper fremdeles på Animal’s People, siden jeg ikke har lest Darkmans. Oppdatering følger i morgen.

Omtalen min av Animal’s People finnes her.

Mister Pip er også en av bøkene som ble nominert til Bookerprisenes kortliste, uten at jeg helt forstår hvorfor. Historien har helt klart kvaliteter, men hverken det fæle eller det vakre rører meg. Det føles som om potensialet var bra, men så klarte ikke forfatteren å gjennomføre. Jeg kunne tenkt at romanen var et debutverk, men Lloyd Jones har skrevet over ti bøker, og det overrasker meg.

Handlingen er lagt til 1991 og til øya Bougainville som ligger under Papua Ny Guinea. Hovedpersonen Matilda er tretten-fjorten, men gjennom hele boka virker hun mye yngre. Hun forteller om livet under konflikten som oppsto mellom beboerene på Bougainville og Papua Ny Guinea, og under blokkaden som fulgte. Alt er tilforlatelig og sydhavsøyete, og konflikten virker langt unna. Øyboerne klarer seg uten lys og tilførsel av matvarer - de har fisk og frukt og lider egentlig ingen nød. 

Hovedfortellingen er om Mr. Watts, den eneste hvite som ble igjen etter blokkaden, og om den provisoriske skolen han setter i gang etter at læreren forlot øya før blokkaden satte inn. Mr. Watts er kanskje litt uortodoks og bruker hoveddelen av undervisningen til å lese og få barna til å gjenfortelle Dickens’ Great Expectations. Han blir en ganske standard framstilt inspirerende lærer - en slags Dead Poet Society goes South Pacific.

Men så går det gæli. Og det triste er at når det fæle først skjer, er det så flatt beskrevet at jeg nesten ikke tror på hverken fortellingen eller forfatteren.

Jeg vet i alle fall at jeg ikke håper denne vinner, for det så bra er den virkelig ikke.

Planen var å kaste seg ut i Oslos kulturliv, og jeg kastet meg virkelig litt, før det ble bråstopp. Jeg har gått glipp av det som har skjedd på Litteraturhuset etter åpningen, men jeg mener å ta opp igjen tråden ganske snart.

Forrige onsdag var jeg på Litteratur på Mono, og som det fleste andre var jeg nok der aller mest for å høre Johan Harstad, som klokelig skulle lese helt til slutt. Jeg hadde lyst til å lese Hässelby før denne kvelden, og lysten blir på ingen måte mindre av det jeg leser i aviser og ser på tv. Jeg gleder meg til jeg selv skal eie den. Johan Harstad skal visst være på Litteraturhuset torsdag 22. nov. Han skal snakke med Bjørn Gabrielsen om Hässelby. Sannsynligheten for at jeg er der er ganske stor.

De andre opplesende forfatterne var Edmund Austigard, Henning H. Bergsvåg, Jens M. Johansson og Kjersti B. Senderud. Austigards Taxi for B. A. Beckstrøm hørtes spennende og litt absurd ut, og den virket som noe jeg virkelig har lyst til å lese. Johanssons En liten historie om lengsel står også på leselisten min etter denne kvelden.

[advarsel]Aller, aller først vil jeg bare si at denne bloggposten på ingen måte er noe innlegg i noen som helst debatt. [/advarsel]

Jeg aner ikke hva jeg skal si om denne boken. Alle har lest den, alle har ment noe og alt har blitt skrevet og sagt og diskutert. Og egentlig føler jeg ikke at det er så mye å si heller, for innholdet er hverken stormende eller stort, det overrasker ikke, og det merker meg ikke på noe vis. Men det var helt greit som sykehuslesing, helt greit som hjernetyggegummi. Og om dette høres veldig slemt og nedverdigende ut, så er det faktisk ikke meningen.

Anne B. Ragdes bøker om menneskene på Neshov har solgt utrolig mye, og langt de fleste jeg kjenner som har likt dem har snakket veldig varmt om at bok nummer to, Eremittkrepsene, er best. Jeg har ikke hørt om en eneste en som har sagt at den siste, Ligge i grønne enger, i det hele tatt kommer opp mot denne to’eren. Så jeg avslutter altså min Neshov-lesing med denne.

Dette er jo allerede gammelt nytt, men årets Nobelpris-vinner er Doris Lessing. Horace Engdahl ble møtt med applaus fra de oppmøtte, og han sa at Akademien sjelden har vært så enige.

Har du lest henne? Har du likt det du har lest?

Jeg bor ikke sammen med bokhyllen min for tiden, og har bare tilgang til et lite bedbragt utvalg. Og det ser ut til at at det jeg har med, stort sett har ganske dystre tema, som incest, drap og annen moro. Etter The Road, som fremdeles er svært nærværende i tankene mine, ønsker jeg å lese noe morsommere. Jeg savner litteratur som kan få meg til å le, og som samtidig ikke er tragisk, trist og fæl. Men jeg vil jo gjerne at bøker skal ha innhold også - ellers kunne jeg jo lest en vitsebok. For eksempel skulle jeg ønske jeg ikke hadde lest Populærmusikk fra Vittula, slik at jeg kunne tatt den fram nå.

Alle tips mottas med takk.